Siegfried (opera)
| Siegfried (opera) | |||
|---|---|---|---|
| WWV 86C Opera av Richard Wagner Siegfried | |||
 Siegfried smaker drageblodet i akt 2, Arthur Rackham (1911) | |||
| Periode | Romantikken | ||
| Premieredato | 16. august 1876, Bayreuther Festspielhaus | ||
| Typisk lengde | ca. 4 timer | ||
| Satser/akter | 3 | ||
| Libretto av | Richard Wagner | ||
| Richard Wagners operaer |
|---|
 Den tidlige perioden
Mellomperioden
Den sene perioden
|
Siegfried, WWV 86C, er en tyskspråklig opera i tre akter med tekst og musikk av Richard Wagner, og inngår som det tredje av fire musikkdramaer som utgjør Wagners syklus Nibelungenringen (Der Ring des Nibelungen). Siegfried hadde premiere i Bayreuth Festspielhaus den 16. august 1876, som en del av den første komplette forestillingen av Ring-syklusen. Historien er basert på legender og sagn fra germansk og norrøn mytologi, i hovedsak fortellingen om den unge helten Sigurds liv (Siegfried på tysk).
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Ytterligere informasjon: Nibelungenringen
Librettoen til Siegfried ble utarbeidet av Wagner i november – desember 1852, basert på en tidligere versjon han hadde utarbeidet i mai – juni 1851 og opprinnelig kalt Jung-Siegfried, senere endret til Der junge Siegfried. Den musikalske komposisjonen ble startet i 1856, men ble ikke endelig fullført før i 1871.[1]
Librettoen oppsto fra Wagners gradvise unnfangelse av prosjektet han hadde igangsatt med sin libretto Siegfrieds Tod (Siegfrieds død) som til slutt skulle omdøpes til Götterdämmerung, den siste delen av Ring-syklusen. Etter å ha strevet med teksten sin for Siegfrieds Tod, og etter å ha foretatt noen musikalske skisser for den i løpet av 1851, innså han at den ville trenge et "forord". På dette tidspunktet tenkte han at den introduserende operaen Der junge Siegfried kunne fungere som en komisk motsats den tragiske Siegfrieds Tod.[2] Foreløpige musikalske skisser for Der junge Siegfried i 1851 ble imidlertid raskt forlatt, selv om Wagner hadde skrevet til vennen Theodor Uhlig at "musikalske fraser skaper seg selv for disse strofene, uten at jeg engang trenger å ta bryet med dem. Det hele vokser ut av bakken som om det var vilt. " Kort tid etter skrev han til Uhlig at han nå planla å fortelle Siegfried-historien i form av "tre dramaer, pluss en prolog i tre akter" - en klar forløper til Ring-syklusen.[2]
Arbeidet ble endelig påbegynt med musikken til Siegfried, som komponisten heretter omtalte verket, i 1856, da Wagner utarbeidet to utkast samtidig, et komplett utkast med blyant og en versjon i blekk på opptil tre staver der han detaljert utarbeidet instrumentering og vokaldeler. Sammensetningen av akt 1 og 2 ble fullført i august 1857. Wagner opphørte deretter arbeidet med Siegfried for å skrive operaene Tristan und Isolde og Die Meistersinger. Han gjenopptok ikke arbeidet med Siegfried før i 1869, da han komponerte akt 3. Den endelige revisjonen av partituret ble gjennomført i februar 1871. Fremførelsen satt på vent til den første komplette produksjonen av Ring-syklusen, i Bayreuth i august 1876.[1]
Roller[rediger | rediger kilde]
| Rolle | Stemmeleie | Rollebesetning, 16. august 1876
(Dirigent: Hans Richter) |
|---|---|---|
| Siegfried | tenor | Georg Unger |
| Mime, en dverg | tenor | Max Schlosser |
| Der Wanderer (vandreren) | bass-baryton | Franz Betz |
| Alberich, en dverg | baryton | Karl Hill |
| Fafner, en drage | bass | Franz von Reichenberg |
| Waldvogel (skogsfugl) | sopran | Marie Haupt |
| Erda | alt | Luise Jaide |
| Brünnhilde | sopran | Amalie Materna |
Orkestrering[rediger | rediger kilde]
Siegfried er komponert for følgende instrumenter:[3]
- 2 pikkolofløyter; 3 tverrfløyter; 3 oboer; engelsk horn; 3 klarinetter; bassklarinett; 3 fagotter; kontrafagott
- 8 valthorn; 4 wagnertubaer; 4 trompeter; basstrompet; 4 tromboner; kontrabasstuba
- 2 sett med pauker; cymbaler; tam-tam; triangel; glockenspiel
- 16 førstefioliner; 16 andrefioliner; 12 bratsjer; 12 celloer; 8 kontrabasser; 6 harper
- på scenen: ambolt; hammer
Handling[rediger | rediger kilde]
Sted: Mimes hule, dyp skog, fjellandskap.
Tid: mytisk fortid
Akt 1[rediger | rediger kilde]
Scene 1[rediger | rediger kilde]
En hule i skogen. Orkesterinnledningen inkluderer referanser til flere ledemotiver, inkludert temaer knyttet til den opprinnelige skatten plyndret fra nibelungen Alberich, og et i h-moll assosiert med selve nibelungene. Når akten starter smir Alberichs bror, dvergen Mime, et sverd. Mime planlegger å skaffe seg den allmektige ringen som ble smidd av Alberich. Han har oppfostret menneskegutten Siegfried som fosterbarn, for å drepe dragen Fafner, som overtok ringen og nibelungenes skatt i operaen Rhingullet, siden har han forvandlet seg fra en kjempe til en drage. Mime trenger et sverd som Siegfried kan bruke, men den brautende unggutten har foraktelig knust hvert eneste sverd Mime har laget for ham. Siegfried kommer tilbake fra sin utflukt i skogen med en vill bjørn på slep, og slår umiddelbart det nye sverdet i stykker. Etter en sutrende tale av Mime om utakknemlighet, og hvordan Mime har oppdratt ham fra han var et spinkelt spedbarn ("Als zullendes Kind"), innser Siegfried hvorfor han stadig kommer tilbake til Mime selv om han forakter ham: han vil vite om sine foreldre. Mime blir tvunget til å forklare at han møtte Siegfrieds mor, Sieglinde, da hun fødte Siegfried; hun overga barnet til Mime og døde like etter av utmattelse. Han viser Siegfried fragmentene av sverdet Nothung, som hun hadde overlatt til dvergen. Siegfried beordrer ham til å reparere sverdet; men Mime innser at han ikke evner det. Siegfried forlater hulen, og etterlater Mime fortvilet.
Scene 2[rediger | rediger kilde]
En gammel mann (Wotan i forkledning) ankommer hulen og presenterer seg selv som vandreren (Der Wanderer). Til gjengjeld for gjestfriheten som gjestene får, vedder han sitt hode på å svare på tre spørsmål Mime måtte stille. Dvergen ber vandreren om å nevne slekten som lever under bakken, på jordens overflate og i himmelen. Dette er nibelungene, kjempene og gudene, som vandreren svarer riktig. Vandreren får Mime til å satse sitt eget hode på ytterligere tre gåter: slekten som er mest elsket av Wotan, men som ble straffet hardest; navnet på sverdet som kan ødelegge Fafner; og personen som kan reparere sverdet. Mime svarer på de to første spørsmålene: Volsungene (Siegmund og Sieglinde, hvis historie blir fortalt i Valkyrien) og sverdet Nothung. Mime har ikke noe problem med de to første spørsmålene, men kan ikke svare på det siste. Wotan sparer Mime og forteller ham at bare "den som ikke kjenner frykt" kan smi Nothung på ny, og han overlater Mimes hode til denne personen.
Scene 3[rediger | rediger kilde]
Mime fortviler når han forestiller seg den voldsomme styrken til dragen Fafner, mens "orkesteret maler et blendende bilde av flimrende lys og flammer".[4] Siegfried kommer tilbake og ergrer seg over Mimes manglende fremgang. Mime innser at Siegfried er "den som ikke kjenner frykt", og at med mindre han lærer Siegfried frykt, vil Siegfried drepe ham, slik vandreren forutsa. Han sier til Siegfried at frykt er et viktig håndverk; Siegfried er ivrig etter å lære det, og Mime lover å lære ham ved å ta ham med til Fafner. Siden Mime ikke klarte å smi Nothung, bestemmer Siegfried seg for å gjøre det selv. Han lykkes med å knuse metallet, smelte det og støpe det på ny. I mellomtiden brygger Mime et giftbrygg som han vil tilby Siegfried etter at den unge mannen har beseiret dragen. Etter at han er ferdig med å smi sverdet, demonstrerer Siegfried sin styrke ved å hugge ambolten i to med det.
Akt 2[rediger | rediger kilde]
Scene 1[rediger | rediger kilde]
I den dype skogen. Vandreren ankommer inngangen til Fafners hule, hvor Alberich holder vakt. De to gamle fiendene gjenkjenner hverandre. Alberich skryter av planene sine om å gjenvinne ringen og styre verden. Vandreren uttaler at han ikke har tenkt å blande seg inn, bare å observere. Han tilbyr til og med å vekke dragen slik at Alberich kan mekle med ham. Alberich advarer dragen om at en helt kommer for å drepe ham, og tilbyr å forhindre dette i bytte mot ringen. Fafner avviser trusselen, avslår Alberichs tilbud og går i dvale. Vandreren drar og Alberich trekker seg tilbake og mumler trusler.
Scene 2[rediger | rediger kilde]
Ved daggry ankommer Siegfried og Mime. Etter å ha forsikret Siegfried om at dragen vil lære ham hva frykt er, trekker Mime seg tilbake. Mens Siegfried venter på at dragen skal dukke opp, hører han en skogsfugl synge. Han prøver å etterligne fuglesangen ved hjelp av en sivfløyte, men mislykkes. Deretter spiller han en melodi på hornet sitt, som bringer Fafner ut av hulen sin. Etter en kort utveksling sloss de; Siegfried stikker Fafner i hjertet med Nothung. I sine siste øyeblikk lærer Fafner Siegfrieds navn, og ber ham passe på svik. Når Siegfried trekker sverdet ut av Fafners kropp, blir hendene brent av dragens blod, og han legger fingeren i munnen. Da han smaker drageblodet, oppdager han at han kan forstå skogsfuglens sang. Skogsfuglen instruerer ham til å ta ringen og den magiske tarnhjelmen fra Fafners gullskatt.
Scene 3[rediger | rediger kilde]
Utenfor hulen krangler Alberich og Mime om skatten. Alberich gjemmer seg når Siegfried kommer ut av hulen. Siegfried klager overfor Mime at han fremdeles ikke har lært meningen med frykt. Mime tilbyr ham giftbrygget; Imidlertid tillater den magiske kraften til dragenblodet Siegfried å lese Mimes forræderske tanker, og han stikker ham i hjel med sverdet. Han kaster kroppen til Mime inn i hulen sammen med gullskatten og dytter Fafners legeme mot inngangen for å blokkere den. Skogsfuglen synger nå om en kvinne som sover på et fjell omgitt av magisk ild. Siegfried lurer på om han kan lære frykt fra denne kvinnen, han følger fuglen mot fjellet.
Akt 3[rediger | rediger kilde]
Scene 1[rediger | rediger kilde]
Ved foten av ildfjellet kaller vandreren på Erda, jordgudinnen. Erda, som virker forvirret, kan ikke gi noen råd. Vandreren informerer henne om at han ikke lenger frykter gudenes undergang; faktisk er det hans ønske. Hans arv vil bli overlatt til volsungen Siegfried og Brünnhilde (Erdas og Wotans barn), som vil "utføre den gjerningen som forløser verden." Erda synker tilbake i jorden.
Scene 2[rediger | rediger kilde]
Siegfried ankommer, og vandreren stiller vennlige spørsmål til den unge mannen. Siegfried, som ikke kjenner igjen bestefaren, svarer frekt og fortsetter utålmodig mot det ilddekte fjellet. Vandreren blokkerer veien hans, men Siegfried håner ham, ler av hatten hans og det manglende øyet, tilslutt knuser Siegfried spydet hans (symbolet på Wotans autoritet) med et slag fra Nothung. Vandreren samler rolig sammen stykkene og forsvinner.
Scene 3[rediger | rediger kilde]
Siegfried passerer gjennom ilden og når toppen av fjellet. Først tror han den sovende pansrede figuren er en mann. Når han fjerner rustningen, finner han imidlertid ut at det er en kvinne. Ved synet av den første kvinnen han noensinne har sett, opplever Siegfried til slutt frykt. I desperasjon kysser han Brünnhilde og vekker henne fra sin magiske søvn. Nølende i begynnelsen, blir Brünnhilde vunnet av Siegfrieds kjærlighet, og hun fordømmer gudenes verden. Sammen hyller de "lysbringende kjærlighet og lykkelig død."
Kilder[rediger | rediger kilde]
Elementer av handlingen til Siegfried kommer fra en rekke forskjellige kilder.
I et brev til Theodor Uhlig gjenfortalte Wagner fortellingen Märchen von einem, der auszog das Fürchten zu lernen (Eventyr om en som satte seg fore å lære frykt), basert på et eventyr av brødrene Grimm. Den handler om en gutt så dum at han aldri hadde lært å være redd. Wagner skrev at denne gutten og Siegfried er den samme karakteren. Gutten lærer seg frykten av sin kone, og Siegfried lærer det når han oppdager den sovende Brünnhilde.[5]
Siegfrieds evne i akt 2 til å se gjennom Mimes svikefulle ord ser ut til å ha blitt hentet fra en gateteaterversjon fra 1800-tallet av historien om Faust.[1]
Noen elementer av historien er hentet fra legender som omhandler Sigurd, særlig Volsungesaga og Didrikssagaen. Scene 1 i akt 3 (mellom vandreren og Erda) har en parallell i edda-diktet Baldrs draumar, der Odin spør en volve om gudenes fremtid.[6]
Musikalske eksempler og ledemotiver[rediger | rediger kilde]
-
"Siegfrieds horn" -
Siegfrieds "heroiske" motiv, introdusert i akt 3 av Valkyrien. -
"Vandrerens motiv" -
"Skogsfuglens motiv" i akt 2.
Kjente utdrag[rediger | rediger kilde]
- Forspillet til akt 1
- Siegfrieds sverdsang ("Notung! Notung! Neidliches Schwert", akt 1, scene 3)
- Siegfrieds smiesang ("Hoho! Hoho! Hohei! Schmiede mein Hammer, ein hartes Schwert!", akt 1, scene 3)
- Forspillet til akt 2
- Waldweben (Skogens sus) ("Dass der mein Vater nicht ist", akt 2, scene 2)
- Siegfrieds kamp med dragen, akt 2, scene 2
- Forspillet til akt 3
- Siegfried går gjennom ilden, akt 3, scene 2-3
- Brünnhildes oppvåkning ("Heil dir, Sonne! Heil dir, Licht!", akt 3, scene 3)
Innspillinger av Siegfried (utvalg)[rediger | rediger kilde]
| År | Rollebesetning
(Siegfried, Brünnhilde, Mime, Wanderer, Fafner, Waldvogel) |
Dirigent
Orkester |
Etikett[7]
# Katalog Mono/Stereo, Live/Studio |
|---|---|---|---|
| 1937 | Lauritz Melchior, Kirsten Flagstad,
Karl Laufkötter, Friedrich Schorr, Emanuel List, Stella Andreva |
Artur Bodanzky
Metropolitan Opera Orchestra |
CD: Naxos
Cat: 8.110211-13 Mono, Live |
| 1953 | Wolfgang Windgassen, Astrid Varnay,
Paul Kuen, Hans Hotter, Josef Greindl, Rita Streich |
Clemens Krauss
Orchester der Bayreuther Festspiele |
CD: Gala
Cat: GL100.653 Mono, Live |
| 1955 | Wolfgang Windgassen, Astrid Varnay,
Paul Kuen, Hans Hotter, Josef Greindl, Ilse Hollweg |
Joseph Keilberth
Orchester der Bayreuther Festspiele |
CD: Testament
Cat: SBT41392 Stereo, Live |
| 1962 | Wolfgang Windgassen, Birgit Nilsson,
Gerhard Stolze, Hans Hotter, Kurt Böhme, Joan Sutherland |
Georg Solti
Wiener Philharmoniker |
CD: Decca
Cat: 455 564-2 Stereo, Studio |
| 1966 | Wolfgang Windgassen, Birgit Nilsson,
Erwin Wohlfahrt, Theo Adam, Kurt Böhme, Erika Köth |
Karl Böhm
Orchester der Bayreuther Festspiele |
CD: Philips
Cat: 412 483-2 Stereo, Live |
| 1969 | Jess Thomas, Helga Dernesch,
Gerhard Stolze, Thomas Stewart, Karl Ridderbusch, Catherine Gayer |
Herbert von Karajan
Berliner Philharmoniker |
CD: Deutsche Grammophon
Cat: 457 790-2 Stereo, Studio |
| 1980 | Manfred Jung, Gwyneth Jones,
Heinz Zednik, Donald McIntyre, Fritz Hübner, Norma Sharp |
Pierre Boulez
Orchester der Bayreuther Festspiele |
CD: Philips
Cat: 434 423-2 Stereo, Studio |
| 1982 | René Kollo, Jeannine Altmeyer,
Peter Schreier, Theo Adam, Matti Salminen, Norma Sharp |
Marek Janowski
Sächsische Staatskapelle Dresden |
CD: Eurodisc (original), RCA (ny utgave)
Cat: Eurodisc 6100-7023 (original), B00011MJV6 (ny utgave, komplett syklus) Stereo, Studio |
| 1988 | Reiner Goldberg, Hildegard Behrens,
Heinz Zednik, James Morris, Kurt Moll, Kathleen Battle |
James Levine
Metropolitan Opera Orchestra |
CD: Deutsche Grammophon
Cat: 429 407-2 Stereo, Studio |
| 1992 | Siegfried Jerusalem, Anne Evans,
Graham Clark, John Tomlinson, Philip Kang, Hilde Leidland |
Daniel Barenboim
Orchester der Bayreuther Festspiele |
CD: Teldec
Cat: 4509 94193 2 Stereo, Live |
| 2017 | Simon O’Neill, Heidi Melton,
David Cangelosi, Matthias Goerne, Falk Struckmann, Valentina Farcas |
Jaap van Zweden
Hong Kong Philharmonic Orchestra |
CD: Naxos
Cat: 8.660413-16 Stereo, Live |
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Millington, Barry (2002). The New Grove Wagner. Macmillan. OCLC 1150863166.
- ^ a b Bailey, Robert (1. juli 1977). «The Structure of the "Ring" and Its Evolution». 19th-Century Music. 1. 1: 48–61. ISSN 0148-2076. doi:10.2307/746769. Besøkt 26. april 2021.
- ^ Millington, Barry (2001). The Wagner compendium : a guide to Wagner's life and music. London: Thames & Hudson. ISBN 0-500-28274-9. OCLC 59538580.
- ^ Millington, Barry. «Siegfried». Grove Music Online (engelsk). Besøkt 5. november 2021.
- ^ Tatar, Maria (2003). The hard facts of the Grimms' fairy tales (Expanded 2nd ed utg.). Princeton, N.J.: Princeton University Press. s. 104. ISBN 0-691-11469-2. OCLC 51216102.
- ^ Malm, Mats (2000). "Baldrs draumar: literally and literarily", i Old Norse Myths, Literature and Society: Proceedings of the 11th International Saga Conference 2–7 July 2000, University of Sydney, ed. Geraldine Barnes and Margaret Clunies Ross, s. 277–289. Sydney: Centre for Medieval Studies, University of Sydney. ISBN 1-86487-3167
- ^ «Innspillinger av Siegfried hos operadis-opera-discography.org.uk». www.operadis-opera-discography.org.uk. Besøkt 5. november 2021.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Dieter Borchmeyer (1982) Das Theater Richard Wagners. Idee ─ Dichtung ─ Wirkung, Stuttgart (Reclam); Engelsk oversettelse: Drama and the World of Richard Wagner, Princeton (Princeton University Press) 2003, ISBN 978-0-691-11497-2.
- Deryck Cooke (1979). I Saw The World End. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-315318-9.
- Robert Donington (1963). Wagner's 'Ring' and its Symbols. London: Faber and Faber.
- J.K. Holman (2001). Wagner's Ring: A Listener's Companion & Concordance. Portland, OR: Amadeus Press. ISBN 978-1-57467-070-7
- Barry Millington (1992). "The Music: Operas". In Barry Millington (ed.). The Wagner Compendium. London: Thames and Hudson. ISBN 978-0-50028-274-8.
- Roger Scruton (2016). The Ring of Truth: The Wisdom of Wagner's Ring of the Nibelung. London: Penguin Books. ISBN 978-0-141-98072-0.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Siegfried (opera) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Partituret til Siegfried (tysk og engelsk)
- Siegfried Arkivert 26. april 2021 hos Wayback Machine. foredrag av John Culshaw (lydspor på engelsk)