Hopp til innhold

Shirō Ishii

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Shirō Ishii
Født25. juni 1892[1][2]Rediger på Wikidata
Chiyoda (Keiserriket Japan)
Død9. okt. 1959[1][2]Rediger på Wikidata (67 år)
Tokyo
BeskjeftigelseLege, mikrobiolog, krigsforbryter, torturist Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Kyoto
NasjonalitetJapan (1947–)
Keiserriket Japan (–1947)
Shirō Ishii på Commons

Shirō Ishii ( 石井 四郎, 1892–1959) var en japansk mikrobiolog og medisinsk hæroffiser, en representant for sin tids japanske hypernasjonalisme, og utvikler av biologiske stridsmidler som ikke hadde skrupler mot eksperimentell utprøving av dem på ikke-japanere. Han stod ellers for oppfinnelsen av et ganglig vannfilder, og bedrev kalligrafi.

Han etablerte og var sjef for Enhet 731, en enhet av den keiserlige japanske hær dedikert til å utvikle og anvende biologiske våpen i Manchukuo under den andre kinesisk-japanske krig (1937–1945). Enhet 731 engasjerte seg i eksperimenterting på mennesker.[3][4]

Over 10.000 døde av denne utforskningen, de fleste av dem kinesiske sivile eller krigsfanger. Overslag over totaliteten hvis man medtar den videre japanske militære anvendelse av metodene utviklet av Enhet 731 er usikre. Det aller mest dramatiske - for all japansk biologisk krigføring - når opp til 300,000.[5] Blant eksempler kan nevnes byllepestangrepene på de kinesiske byene Changde og Ningbo.[6]

Shirō Ishii ble gitt immunitet under Tokyorettssaken fra USA i bytte mot informasjon den amerikanske regjering brukte for utviklingen av sitt eget forskningsprogram. Etter dette åpnet og drev han en gratisklinikk - han hadde jo høyere medisinsk utdannelse. Kort før sin død bad han om å bli døpt.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Shirō Ishii var fjerde sønn av Katsuya Ishii, en velstående grunneier og sakemaker. Ishii-familien var samfunnets største grunneier og utøvde føydaldominans over den lokale landsbyen og omliggende landsbyer utenfor og nordøst for Tokyo.

Shirō Ishii gikk på Chiba middelskole i byen Chiba, og på Fjerde høyskole i Kanazawa i prefekturet Ishikawa på vestkysten av hovedøya Honshu.

Eksamensbilde, 1920
Shirō Ishii, 1931

Noen av klassekameratene hans så på ham som frekk, slitsom og arrogant.

Datteren hans, Harumi, som har latt seg intervjue om hans liv slik hunn opplevde ham, følte imidlertid at Shiro var blitt urettferdig fordømt, og sa at «min far var en veldig varmhjertet person ... [men] han var så akutt og kvikk i tanken at folk noen ganger ikke klarte å henge med i tankegangen hans, og det gjorde ham irritert, og han ble høyrøstet mot dem.»[7][8]

Høyere studier

[rediger | rediger kilde]

Han studerte medisin ved Det keiserlige universitet i Kyoto fra april 1916. Mange professorer holdt ham høyt, ikke bare hans senere svigerfar Araki Torasaburo, som ble en av hans støttespillere.

Men, ble det sagt, hans arrogante og dominerende holdning, samt likegyldigheten han viste overfor kollegenes arbeid, gjorde det vanskelig for ham å integrere seg i studentgruppen.

Man han hadde likevel noen som omgikk ham greit. I følge Ishiis tilhengere var Ishii ekstremt lojal mot keiseren og hadde en «entusiastisk personlighet» og av en «dristig og bekymringsløs holdning», med eksentriske arbeidsvaner som å jobbe sent på kvelden i laboratoriet etter å ha hengt ut med vennekretsen på byen. Han var også kjent for sin tilbøyelighet med mye drikking, hans kvinneforbruk og til og med underslag, som ble tolerert av hans kolleger.[9] Ishii ble beskrevet som en heftig nasjonalist, og dette hjalp ham med å få tilgang til innflytelsesrike personligheter i denne overgangen etter Meiji-perioden i japansk historie, folk som kunne gi ham midler.[10]

Karriere

[rediger | rediger kilde]

Etter eksamen i desember 1920 begynte han i hæren, hvor han tjenestegjorde som militærkirurg.[11] I 1922 ble han overført til Tokyo militære hospital. Han opprettholdt gode forhold til Kyoto-universitetet og giftet seg med datteren til Akari Torasaburō, rektor der.[12] Dette bidro til innflytelse i Kyotos og Tokyos forskerkretser.

I 1928 reiste han i to år til hovedsakelig europeiske land for å studere bruken av kjemiske og biologiske våpen siden første verdenskrig.

Da han kom tilbake, ga Ishii en demonstrasjon av en prototype av et vannfilter som han selv hadde utviklet og tilvirket. Denne oppfinnelsen ble en umiddelbar suksess og ble brukt i alle operasjonelle militære soner.

Gjennom årene gjennomgikk filteret en rekke modifikasjoner og forbedringer presentert av Ishii i eksentriske demonstrasjoner. Under et av keiser Hirohitos besøk sies han å ha urinert inn i et av filtrene, tilbudt «vannet» som ble produsert til keiseren, og når han nektet, drakk det selv. Filteret ble produsert av Nippon Tokushu Kogyo Kabushiki Kaisha (Japan Specialized Industrial Joint Stock Company), et selskap lokalisert i nærheten av laboratoriet i Tokyo, slik at Ishii kunne kontrollere driften.

I Japan var nasjonalismen allerede vokst sterkt, og Ishii fortsatte å understreke viktigheten av kjemiske og biologiske våpen. Til de øverste kommandanter fremmet han biologiske våpen som «fremtidens våpen» som ville bli avgjørende for det japanske rike.[13]

De var mye billigere enn konvensjonelle våpen. Biologiske og kjemiske våpen ble forbudt ved Genève-protokollen av 1925, som også Japan undertegnet, men Ishii ble derimot oppmuntret av dette. Hvis noe var ille nok til å forby, måtte det være veldig effektivt i bruk, resonnerte han.[14]

Luftfoto med anlegget i Harbin
Enhet 731s biokjemiske hovedanlegg i Harbin er blitt bevart av Folkerepublikken Kinas myndigheter.

Med okkupasjonen av Mandsjuria ble Ishii sjef for Enhet 731 fra 1932. Et tidligere medlem av enhet 731 husket i 1998 at da han første gang møtte Ishii i Tokyo, ble han overrasket over kommandantens utseende: «Ishii var slurvete kledd. Uniformen hans var dekket med matflekker og aske fra tallrike sigaretter. Offiserens sverd var dårlig festet og dratt på gulvet». I Mandsjuria ville imidlertid Ishii forvandle seg: «Han var ulastelig kledd. Uniformen hans var plettfri, og sverdet hans var bundet riktig».[15]

Shirō Ishii trodde, som de fleste av epokens toneangivende japanere, på nasjonens kulturelle og etniske overlegenhet basert på keiserens guddommelige avstamning. I en urolig periode, der alle som var imot keiserens intensjoner skulle elimineres (som generalmajor Tetsuzan Nagata, myrdet i Tokyo i 1935), var mentaliteten som Ishii og hans samarbeidspartnere hadde vokst opp med «hierarki, lojalitet, konformitet, plikt og lydighet». Innbyggerne i territoriene okkupert av Japan ble ansett som mindreverdige, og derfor var det ingen tvil om å bruke dem til sin fordel. Ishii og hans underordnede delte dette utsyn og hadde ingen betenkeligheter med å utføre eksperimenter på fanger (asiatiske og andre) fordi de ble ansett som mindreverdige og derfor forbrukbare.[16]

Som sjef for det biologiske våpenprogrammet var han leder av en rekke eksperimenter på mennesker. Viviseksjoner ble utført på levende mennesker av ham eller under hans tilsyn, amputasjoner og gjenfestinger av lemmer ble utført, effekten av ubehandlet koldbrann ble undersøkt ved frysing og opptining av kroppsdeler, effekten av granater og flammekastere på levende mennesker ble undersøkt, og folk ble injisert med patogener. Biologiske våpen ble utprøvd på kinesiske landsbyer,[17] forgiftning ved toksiner og gasser[18][19] og videre ved å tvinge fanger til å påføre medfanger syfilis, fant sted.[20]

Ishii fremviste i flere år filmer for Hideki Tojo, som senere ble statsminister i 1941. Tojo fant dem ubehagelige, og etter en tid sluttet han å se på dem.[21]

Sent i 1944, altså sent i andre verdenskrig ble Ishii bedt om å utvikle en plan for å spre pestlopper langs befolkningen på vestkysten av USA; planen heter i engelsk oversettelse Operation Cherry Blossoms at Night. Dette ble tatt sikte på å utføre den 22. september 1945, men planen ble ikke realisert. Planleggingen, som involverte sjøfly fra japanske skip som skulle spre byllepest med lopper som vektorer, ble innstilt av høyere militære myndigheter i mars 1945. Og Japan kapitulerte den 15. august 1945.[22] Ishii og den japanske regjering forsøkte å forpurre oppdagelse av intakte fasiliteter og avdekking av eksperimenter, men mislyktes hva gjaldt det hemmelige universitetslaboratorium i Tokyo, og hovedlaboratoriet i Harbin i Kina.

Shiro Ishii, 1. januar 1946.
Eldre år
Shirō Ishii - kalligrafi.

Etterkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig ble han ikke tiltalt i Tokyoprosessen (1949-1948) fordi[23][24] han ga den amerikanske hær alle data og resultater. Selv om sovjetiske myndigheter ønsket at rettsforfølgelse skulle finne sted, protesterte USA etter at rapportene fra et team av militære mikrobiologer ledet av oberstløytnant Murray Sanders uttalte at informasjonen var «absolutt uvurderlig»; den «kunne aldri ha blitt oppnådd i USA på grunn av skrupler knyttet til eksperimenter på mennesker», og «informasjonen ble innhentet ganske billig.»[25] Den 6. mai 1947 skrev Douglas MacArthur til Washington at «ytterligere data, muligens noen uttalelser fra Ishii, kan sannsynligvis fås ved å informere involverte japanske om at informasjon vil bli beholdt innrn etterretningstjenesten og ikke bli bragt til anvendelse som bevis i krigsforbrytelsesrettssaker».[26]

Shirō Ishiis immunitetsavtale ble inngått i 1948, og han ble aldri tiltalt for noen krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeligheten.

Ishii ble engasjert av amerikanske myndigheter til å forelese for amerikanske offiserer ved Fort Detrick (U.S. Army Medical Research Institute of Infectious Diseases) om utviklingen og bruken av biovåpen av Enhet 731.[27][28]

Under Koreakrigen (som pågikk 1950-1953) er det blitt hevdet at Shirō Ishii reiste til Korea for å ta del i U.S. Armys påståtte biologiske krigføring.[29] Den 22. februar 1952 ble Ishii navngitt i en uttalelse fra den nordkoreanske utenriksminister Pak Hon-yong, om at han, sammen med andre japanske «bakteriologisk krig-forbrytere»,[30] haddde vært involvert i «systematisk spredning av store mengder bakteriebærende insekter med fly for å spre smittsomme sykdommer over våre frontlinjeposisjoner og bak vår front».[30] Men det omtvistes av historikere om amerikanske styrker i det hele tatt benyttet biologiske våpen mot kinesiske eller nordkoreanske styrter, eller det dreier seg om krigspropaganda.

Etter at han vendte tilbake til Japan, åpnet Shirō Ishii en klinikk, der han gratis foretok undersøkelser og gav behandling.[31]

Han skrev dagbok, men i den refererte han ikke i det hele tatt til sin krigstidsvirksomhet i Enhet 731.[32][33]

Sykdom og død

[rediger | rediger kilde]

Shirō Ishii døde på sykehus i Shinjuku i Tokyo den 9. oktober 1959 av kreft i halsen. Under dødsleiet var han blitt døpt av en katolsk misjonær.[34][35] Ishiis begravelse ble imidlertid presedert over av Masaji Kitano, hans nestkommanderende i Enhet 731.[35]

Shirō Ishiis datter, Harumi Ishii, fortalte i et intervju[36] at hans helse brått forverret seg kraftig:

«One day he took some sample tissue from himself to the University of Tokyo's Faculty of Medicine and asked one of his former subordinates to examine it, without telling him to whom it belonged. When he was told that the tissue was riddled by cancer, he proudly shouted that he had thought so too. No doctor had dared tell him he was suffering from cancer of the throat. He eventually underwent surgery and lost his voice. He was an earnest student of medicine to his last day, taking notes on his physical condition. He told his old professor Ren Kimura who came to visit him at that time: "it's all over now", writing the message because he could no longer speak.
Shortly before his death, he asked to be baptised by the late Dr Herman Heuvers, former President of Sophia University in Tokyo. Dr Heuvers and my father were acquainted with each other since before the war. My father had much respect for the German people and their culture. He was baptised into the Roman Catholic Church and took the name Joseph. It seems to me that my father felt relieved somehow.» [37]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 1065059485, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, oppført som Shirō̄ Ishii, BNF-ID 169834679[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Hal Gold: Unit 731 Testimony, 1996, s.25
  4. ^ Sheldon H. Harris: Factories of Death, 2002, s.20
  5. ^ Watts, Jonathan (28. august 2002). «Japan guilty of germ warfare against thousands of Chinese». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. «Historians estimate that the biological warfare death toll may have been as high as 300,000, but the plaintiffs requested compensation for only 2,100» 
  6. ^ Gold, Hal (2004). Unit 731: Testimkhtvgcony. Tuttle Publishing. s. 75–80. ISBN 0-8048-3565-9. Arkivert fra originalen 13. august 2023. Besøkt 28. oktober 2020. 
  7. ^ Williams and Wallace "UNIT 731" s.246, 247
  8. ^ Harris, Sheldon (2002). Factories Of Death. s. 14. 
  9. ^ Harris, Sheldon H. (1994). Factories of Death: Japanese Biological Warfare, 1932-45, And the American Cover-up.. New York: Routledge. s. 58. ISBN 9780415932141. 
  10. ^ Harris, Sheldon H. (1994). Factories of Death: Japanese Biological Warfare, 1932-45, And the American Cover-up.. New York: Routledge. s. 39. ISBN 9780415932141. 
  11. ^ Sheldon H. Harris: Factories of Death, 2002, s.15
  12. ^ Yang Yan-Jun, Tam ue-Him: Unit 731: Laboratory of the Devil, Auschwitz of the East, 2018, 84
  13. ^ Sheldon H. Harris: Factories of Death, 2002, s.21
  14. ^ Hal Gold: Unit 731 Testimony, 1996, s.24–25
  15. ^ Harris, Sheldon (2002). Factories Of Death. s. 15. 
  16. ^ Sheldon H. Harris: Factories of Death: Japanese Biological Warfare 1932–45 and the American Cover-Up, Routledge, 1994. ISBN 978-0415091053
  17. ^ Harris, Sheldon. «Factories of Death» (PDF). s. 77. Arkivert fra originalen (PDF) 8. august 2021. Besøkt 31. mai 2019. 
  18. ^ Croddy, Eric; Wirtz, James (2005). Weapons of Mass Destruction: Chemical and biological weapons. ABC-CLIO. ISBN 978-1851094905. 
  19. ^ Gold, Hal (2019). Japan's Infamous Unit 731. Japan: Tuttle Publishing. s. 350. 
  20. ^ Gold, Hal (2011). Unit 731 Testimony (1st utg.). New York: Tuttle Pub. s. 157–158. ISBN 978-1462900824. 
  21. ^ Vanderbrook, Alan (2013). «Imperial Japan's Human Experiments Before And During World War Two». Electronic Theses and Dissertations, 2004-2019 – via STARS. 
  22. ^ Keener, Elyse (2020). «Alternate Warfare: The Unseen Weapons of Mass Destruction». Liberty University Journal of Statesmanship & Public Policy. 1 (1). 
  23. ^ Brody, Howard; Leonard, Sarah E.; Nie, Jing-Bao; Weindling, Paul (April 2014). «United States Responses to Japanese Wartime Inhuman Experimentation after World War II: National Security and Wartime Exigency». Cambridge Quarterly of Healthcare Ethics. 23 (2): 220–230. PMC 4487829 Åpent tilgjengelig. PMID 24534743. doi:10.1017/S0963180113000753. 
  24. ^ Kaye, Jeffrey (27. april 2021). «Department of Justice Official Releases Letter Admitting U.S. Amnesty of Unit 731 War Criminals». Medium. 
  25. ^ BBC Horizon "Biology at War: A Plague in the Wind" (Oct 29, 1984)
  26. ^ Hal Gold: Unit 731 Testimony, 2003, s. 109
  27. ^ Drayton, Richard (10. mai 2005). «An ethical blank cheque». The Guardian. 
  28. ^ Kaye, Jeffrey (29. juni 2023). «Key DoD Official Who Argued for Unit 731 Amnesty Figures at Inception of U.S.». Medium (på engelsk). Besøkt 18. februar 2024. 
  29. ^ Asahi Shimbun 9. desember 1951, fveldsutgaven
  30. ^ a b Chrystal, Paul (2023). Bioterrorism and Biological Warfare: Disease as a Weapon of War. Yorkshire: Pen and Sword. s. 198. ISBN 978-1-39909-080-3. 
  31. ^ «Daughter's Eye View of Lt. Gen Ishii, Chief of Devil's Brigade». The Japan Times. 29. august 1982. 
  32. ^ 青木冨貴子「731 – 石井四郎と細菌戦部隊の闇を暴く」新潮社(新潮文庫)、2005年。ISBN 4103732059[trenger sidetall]
  33. ^ Nie, Jing Bao; Guo, Nanyan; Selden, Mark; Kleinman, Arthur (3. juli 2013). Japan's Wartime Medical Atrocities: Comparative Inquiries in Science, History, and Ethics (på engelsk). Routledge. s. 207. ISBN 978-1-136-95260-9. 
  34. ^ Unit 731: Japan's Secret Biological Warfare in World War II. Free Press. 1989. s. 298. ISBN 978-0029353011. 
  35. ^ a b Deane, H. (1999). The Korean War 1945–1953. China Books. s. 155. ISBN 978-0835126441. Besøkt 8. juli 2017. 
  36. ^ «Interview with Harumi Ishii». 
  37. ^ Williams and Wallace; Unit 731: The Japanese Army's Secret Of Secrets (1989 s.298)
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Shirō_Ishii&oldid=25096298»