Sjanti
Sjanti (fra engelsk shanty, chant(e)y, muligens fra fransk chantez «syng»[1]) er en type arbeidssang sunget av sjøfolk.
Sjøfolk kunne nok synge viser på frivakta også, men sjantien ble brukt til arbeid, og var et middel til å få et lite og utslitt mannskap til å yte maksimalt. Arbeidssang kan brukes til å lette arbeid på mange måter, men den vanligste er gjennom rytmen.
I sangbøker kan sjantiene være inndelt i en stor mengde kategorier etter hvilket arbeid de ble brukt til. Det kan være snakk om pumpesjantier, varpesjantier, gangspillsjantier, rykkesjantier, halesjantier og hivesjantier, men dersom vi ser på sangens konkrete funksjon i forhold til arbeidet, kan vi stort sett dele dem inn i bare tre grupper:
Arbeid som går i jevn takt, trenger en sang som går i jevn marsjtakt eller valsetakt. Slike sanger kaller vi generelt arbeidstaktsang eller taktsjantier. De kan brukes til pumping, gangspill, varping etc. Eksempel på slike sjantier er: Santianna, Rio Grande, Svineper, A rowing, Homeward bound og mange flere.
Andre, tyngre arbeid kunne trenge at alle tok et kraftig rykketak samtidig. Da trenger man et signal, for eksempel «Å hå!» Dersom man bruker sang i stedet for arbeidsropet, kaller vi det arbeidsropsang. Blant sjantiene finner vi to typer ropsang, halesjanti og rykkesjanti (på engelsk longhawl og shorthawl).
Halesjantien brukes når det trengs en lang rekke rykketak, for eksempel ved heising av tunge seil. Disse sjantiene består av en lang rekke sololinjer med korlinjer mellom. Sjantimannen sang eller improviserte sololinjene mens hele gjengen sang med i korpartiene, som inneholdt to signal til rykketak. Eksempel på halesjantier er Ane Madam, Reuben Ranzo, Sally Brown, Blow the man down og flere.
Ved stramming av slakk rigg eller seilrulling var et kraftig rykketak nok. Rykkesjantien består derfor bare av en sololinje etterfulgt av en korlinje med rykketaket som et brøl til slutt. Fra norske skuter kjenner vi bare noen få slike sjantier: Paddy Doyle og Hanging Johnny er eksempler.
I sjantien er teksten helt underordnet funksjonen. Derfor fikk mange sjantier først logisk og sammenhengende tekst etter at seilskutetiden var over. Da overlevde sjantiene fordi de var velegnet som allsang.
Henrik Wergeland var visstnok den første i Norge som viet sjømannssangene spesiell oppmerksomhet. Han diktet også selv i sjanti-stil og nyttet tradisjonelle omkved og melodier. Han utgav også den første samling med sanger for sjømenn i 1839: Samling af Sange og Digte for den norske Sjømand. Et av hans kjente dikt fra dødsleiet, «Sidste Reis» er skapt i tradisjonen fra sjømannsvisene.[2]
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Olav Bakken og Oddbjørn Stølen, Shantyboka. Oslo 1979
- Velle Espeland, Blow boys blow: sjanties frå Diderik Brochmanns samlingar. Oslo 1981
- Stan Hugill, Shanties from the Seven Seas, London 1961
- Anne Jorunn Kydland, 2008: «Henrik Wergelands forhold til musikk» i Lombnæs og Holljen Thon (red), Bedre tiders morgenrøde ...
- Velle Espeland, Sjantiens klassereise: frå seglskutedekk til lydstudio, i Norsk Folkemusikklag, skrift nr. 22 – 2008, s. 91 – 107