Sevanplattform
Sevanplattformen er en oljeplattform utviklet av selskapet Sevan Marine i Arendal. Den er et sylinderformet flytende lager for olje med hotell-, bore- eller produksjonsutstyr på dekket.
Skroget[rediger | rediger kilde]
Utforming[rediger | rediger kilde]
Sevanplattformene har doble sider og dobbel en i samsvar med MARPOL-regelverket. De har ballasttanker i sidene og i bunnen. Ballasttankene er plassert mellom oljetankene og utsiden, og forebygger forurensing.
Plattformene har som regel en moonpool i midten av skroget. Det er et åpent område (som et hull) fra bunnen av skroget til dekket. Her kan stigerørene, strømkabler og kontrollkabler føres opp gjennom sjøen. Det er ikke alltid sikkerhetsmessig gunstig å få stigerørene opp midt på dekket, en kan da legge stigerørene gjennom de ytre delene av skroget. På grunn av faren ved kollisjoner unngår en å legge dem på utsiden. Plasseringen av stigerørene følger ofte av en risikoanalyse. Om området ikke brukes som moonpool kan det brukes som utstyrsskaft, med blant annet pumperom. Det er stabilitetsmessig gunstig ved at vektene kommer lengre nede.
De fleste ballastrørene går fra oljetankene inn mot moonpoolen eller utstyrsskaftet. Samtidig plasseres ballastpumpene også her. Det reduserer omfanget av rørgater og kontrollkabler, og gir muligheter for effektiv inspeksjon. En ulykkeshendelse i moopoolen vil likevel kunne berøre flere tanker samtidig enn på en tradisjonell FPSO. Det er i utgangspunktet ikke rør mellom tankene. Det kan likevel være vertikale rør (vannrør, brannvann og stigerør) gjennom oljetankene. Videre vil det være rør til og fra ballasttankene.
En sentral del av motorsystemer er kjølesystemet. Når motorene arbeider vil de utvikle store mengder varme. Det finnes flere måter å kjøle en motor på. Sevanplattformene bruker vann som kjølemedium. Sjøvannet tas inn via sjøkistene som befinner seg i bunn og i siden av skroget. Herfra pumpes sjøvannet til varmevekslere som leder bort varme. Ballastsystemet og brann- og dekksvaskesystemene får vann fra sjøkistene.
Skroget er delt opp i tanker med ulike formål. Oppdelingen er delvis laget for at en skal ha god skadestabilitet. Dersom plattformen får slagside, skal det ikke sette sikkerheten for hele plattformen i fare dersom krengningen er mindre enn 17 grader. På dekket vil det være vanntette og værtette dører og luker inn til skroget. Dess mer utstyr det er plassert inne i skroget og søylene dess mer behov er det for gjennomføring av kanaler og liknende opp til dekksnivå. Disse må sikres slik at en i en ulykkessituasjon ikke får innstrømning av vann inn i skroget. En større krengning kan oppstå ved tankskipskollisjoner eller dersom en får skade i ytterhud kombinert med at innvendige luker står åpne for inspeksjon eller vedlikehold.
For å unngå ulykker er det god vektoppfølging, både på hvor store vektene, plasseringen på inretningen er og at dekkslaster er skikkelig festet. Videre gjøres det krengetester for å sjekke at tyngdepunktet er der det skal være.
Den vil ha ulike dypganger avhengig av hvor mye olje det er i tankene og også hvor mye vann en har i ballasttankene. Dess høyere den ligger i sjøen, dess mer vil den være påvirket av bølger.
Oppførsel i dårlig vær[rediger | rediger kilde]
I motsetning til skipsformede FPSOer kan ikke Sevanplattformene snu seg mot været. Det betyr at en slipper å ha framdriftsmaskineri (om en ikke har DP-posisjonering), turret og svivel. Samtidig medfører det store arealet i retning mot bølger og vind at den pådrar seg store laster i storm. De vil derfor ha mye kraftigere forankringssystemer enn skipsformede skrog.
På grunn av det store vannlinjearealet kan plattformene få store hivbevegelser. Det kan kompenseres noe med å gjøre den så dyp at bølgelaster i mindre grad vil gi laster på undersiden av skroget. En har også brukt løsninger med en horisontal kjøl rundt og nederst på skroget for å dempe hivbevegelsene. Kjølen kan likevel føre til økte stampebevegelser (engelsk pitch). Det fungerer da som en impulslast.[1] Det store vannlinjearealet gjør at den er mer fleksible overfor endringer i dekksvekter enn halvt nedsenkbare plattformer.
Det er gjort modellforsøk av Sevanplattformer i flere laboratorier, uten at Sevan har rapportert at skrogformen forårsaker spesielle problemer. Testingen inkludere blant annet tester mot virvelinduserte bevegelser (engelsk VIM – vortex induced motions).[2] Testing gjort av andre viser likevel uforutsatte problemstilling med stamping. Stampingen øker med økende størrelse på den horisontale kjølen.[3][4]
Plattformene er normalt slakkforankret, men kan også utstyres med et dynamisk posisjoneringssystem (DP).[2]
Dekket[rediger | rediger kilde]
En har normalt dekk i flere høyder. Dekket har boligkvarter, lagerområder, bore- eller produksjonsutstyr. De blir benyttet til å plassere store mengder mekanisk utstyr eller prosessutstyr. Det kan være elektriske rom, lagerrom, ventilasjons- og kommunikasjonsrom. De har ofte stor vekt og en plassering i midten av plattformen gjør stabilitetsegenskapene bedre.
Spesielt for boreplattformer er den store boremodulen. Boretårnet er ofte den høyeste delen av plattformen. For å kunne gjennomføre boring er det i norske farvann nødvendig å ha hivkompensator, for at ikke bevegelsene skal ødelegge boreutstyret.
Alt prosess- og eventuelt boreutstyr plasseres på dekket over skroget.
En vil videre ha dekkskraner for å løfte utstyr og forbruksvarer til og fra forsyningsbåter. Egne dekksområder er satt av for å ta i mot varer.
Dekket blir delt opp i områder som skilles med brann- og eksplosjonsskiller. Kravene til disse framgår av forskrifter og standarder. Utformingene er knyttet til risikoen for brann og eksplosjoner, og bestemmes i hovedsak ut fra risikoanalyser.
Dekket forsøkes normalt plassert så høyt opp at hundreårsbølger ikke slår opp i dekket. Når det ikke er mulig må det lages lokale forsterkninger av dekket rundt søylene.
For Goliatfeltet på Tromsøflaket gjøres det også mange tiltak for å bygge inn dekket for å få et godt arbeidsmiljø.
Tandemlasting[rediger | rediger kilde]
For å overføre oljen til tankskip trengs offshore lastesystemer. Det trenges systemer i begge ender av overføringen. SDS (engelsk stern discharge system) er systemet som brukes på Sevanplattformene. Det består av en pumpe som kan pumpe råoljen, samt en slange og en trosse. Når de ikke er i bruk, er slangen og trossen oftest rullet opp på tromler. Slangene er typisk 120 meter lange og har en tykkelse på 410 mm (16 ") eller 510 mm (20 "). Trossene er vanligvis laget av fibertau eller teflon, men en del av trossen er kjetting for å kunne få en effektiv festing av trossen på tankskipet.
Dersom det skjer noe galt på tankskip vil det være større sannsynlighet for at det vil kollidere med en Sevanplattform enn en skipsformet FPSO siden det har et større tverrsnittsareal i retning mot tanksskipet. Det er derfor laget andre løsninger (såkalt "banan"-navigering) for å redusere risikoen, der tanksskipet ikke vil ha baugen mot Sevanplattformen. Dette vil bli brukt på Goliat.
Kontrollordninger[rediger | rediger kilde]
Plattformene dimensjoneres som oftest etter regelverkene til et klasseselskap, men det kan også gjøres etter sokkelregelverket. I Norge vil det oftest være Det Norske Veritas, men det brukes også plattformer som er laget etter regelverkene til American Bureau of shipping og Lloyd's Register. Dimensjoneringen vil på nyere plattformer være kontroller i de ulike grensetilstandene. Flaggstaten og klasseselskapet gir sertifikater til reder for samsvar med regelverket. Sertifikatene har begrensninger for hvor plattformen kan brukes for eksempel til geografisk område, hvor store vanndyp den kan operere i og hvor store dekksvekter en får lov til å ta med.
For hver lokasjon gjøres det en analyse av forankringen for å sjekke at de ikke blir overbelastet ut fra det aktuelle vanndypet, stedsspesifikke geotekniske data og bølgeforholdene på stedet. Ved den stedsspesifikke vurderingen analyserer en også skipstrafikken i området og om kollisjonslastene kan overstige det plattformen er dimensjonert for. For en boreinnretning gjør en også vurderinger av hver enkelt brønn og en dimensjonerer brønnene. Før den kan brukes på en spesifikk lokasjon, må operatøren på norsk sokkel innhente samtykke fra Petroleumstilsynet.
Eksisterende og planlagte Sevanplattformer[rediger | rediger kilde]
Boreplattformene er eid av Sevan Marine. Med unntak av Goliatplattformen, er alle produksjonsplattformene eid av Teekay.
FPSO-er[rediger | rediger kilde]
| Navn | Bygget | Kunde | Sted | Byggeverft |
|---|---|---|---|---|
| FPSO «Sevan Piranema» | 2007 | Petrobras | Brasil | Yantai Raffles Shipyard |
| FPSO «Sevan Hummingbird» | 2008 | Venture Production | Storbritannia | Yantai Raffles Shipyard |
| FPSO «Sevan Voyageur» | 2008 | Premier Oil and Gas Services Ltd | Storbritannia | Yantai Raffles Shipyard |
| FPSO Sevan 300 no. 4 | 2009 | Venture Production plc | Hantong Shipyard | |
| FPSO Sevan 300 no. 5 | 2009 | Hantong Shipyard | ||
| Goliat FPSO | Installert i 2015 | Vår Energi er eier | Goliatfeltet i Norge | Hyundai i Ulsan |
Boreplattformer[rediger | rediger kilde]
| Navn | Bygget | Kunde | Sted | Verft |
|---|---|---|---|---|
| Sevan Driller I | 2009 | Petrobras | Brasil | COSCO (Nantong) Shipyard |
| Sevan Driller II | 2012 | ONGC | Brasil | COSCO (Nantong) Shipyard |
| Sevan Driller III | 2012 | Petrobras | Brasil | Cosco Nantong |
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Børre Knutsen med flere: Deisgn and model testing of a shallow draft buoy, OTC 23468, OTC, Houston, 2012.
- ^ a b http://www.petroarctic.no/site/img/910/Sevan_Presentation_Hammerfest_June_20_2008.pdf[død lenke] – besøkt 23.8.2011
- ^ Børre Knutsen med flere: Design and model testing of a shallow draft buoy, OTC 23468, OTC, Houston, 2012.
- ^ Sam-Kwon Hong med flere: The investigation of non-linear effects for a circular cylinder shaped FPSO, OMAE2011-50271, OMAE Rotterdam, 2011.