Setring i Loen

Lovatnet

Lovatnet sett fra Vassenden. Ramnefjell til høyre. Naust på gården Sæten i forgrunnen. Herfra rodde de til setra på Breng. Foto:Marthinius Skøien. RA, fotoarkiv.

Setring i Loen Ved Lovatnet kjempet folk mot naturkreftene under mektige fjell. Det er varmt og grøderikt mellom de bratte fjellene, men naturen her er også krevende: Landskapet er i stadig endring, folk måtte kjempe mot snøras og fjellskred, flom og «fonnvind», fallvinder fra breer og høye fjell. De fleste fjellskredene var små, men tradisjon og historie forteller om gårder som ble fraflyttet på grunn av fjellskred, Raudi og Breng.

To ganger på 1900-tallet, i vår nære fortid, raste store steinmasser ned i Lovatnet fra Ramnefjellet og skapte kjempebølger i vannet, det vi i dag ville kalle en tsunami. Gårder, hus og mennesker ble skylt vekk. Verst gikk det utover menneskene på gårdene Bødal og Nesdal. I rasulykken i 1905 gikk 61 menneskeliv tapt, og i rasulykken i 1936 ble 74 drept. Også på 1950-tallet raste store fjellmasser ned på samme sted, men de skapte ingen store bølger og ingen ble drept. Minnesmerke står ved Loen kirke.

Landskapet og gårdene

Lovatnet ligger innerst i Nordfjord, i Stryn kommune, og Loen er et kirkesogn i kommunen. Fra Loøyra nede ved fjorden, der kirken ligger, er det tre kilometer til Vassenden, i vannets nordende, og derfra om lag ti kilometer til vannets sørende, Kjenndalssanden. Lovannet ligger 52 m.o.h. Fra vannet stiger fjellsidene opp i høye fjell og blåhvite brearmer. Flere topper går opp over 1800 m.o.h. Det en ser fra vannet ligger på 1500-1600 m.

Rundt vannet ligger åtte gårder, som er delt i to grupper. På eidet mellom vannet og sjøen ligger Sæten, Haugen og Tyva (Tjugen), og litt lenger inne Sande. Den andre gruppen ligger ved vannets innerste del og de som bodde der ble kalt «døler». Gårdene Hellset og Høgrenning lå litt for seg ved vannets østside, her lå også den fraflyttede gården Raudi. Gården Bødal hadde mange bruk innerst på østsiden av vannet, mens Ytre og Indre Nesdal lå innerst på vestsiden. Fra alle disse gårdene ble det drevet setring, dels på egnede plasser ved selve Lovatnet og dels i dalene opp mot fjellet.

Fra Kjenndalssanden fortsetter hoveddalføret inn mot Kjenndalsbreen. Mot øst fra Bødal går Bødalen med jevn stigning opp til Bødalsseter. Mot øst går også Hellsetdalen og Brengsdalen. Den siste går opp fra setra Breng som ligger nederst ved Lovatnet. På Breng har det tidligere vært en gård, som ifølge sagn var ødelagt av ras fra fjellet. Rundt vannet er det blandet lauskog; det som er av nåletrær er for det meste plantet. Her vokser også alm, et tre som tidligere var høyt verdsatt. På begge sider av vannet er det godt beite, mer enn gårdene rundt vannet trengte til sin egen buskap.

Setrene

Bødalen med Bødalseter.

Setring dreier seg om å utnytte godt utmarksbeite som helst ligger høyere opp i landskapet enn gården selv. Ved Lovatnet dreier det seg like mye om å utnytte beite i samme høyde som gården, beite på steder der det ikke var plass eller trygt nok for å plassere en gård. Snøras kommer selvfølgelig om vinteren, og stein og fjell raser helst når det fryser på om høsten.

Driften av gårdene rundt Lovatnet var i stor grad basert på utnytting av utmarka, både den nær gården og langs vannet, og ikke minst til fjells. Setrene lå dels ved vannet, dels i dalene opp mot fjellet. Bødal, som var den av gårdene som hadde flest bruk, hadde felles setergrend på Bødalsseter, som lå samlet på ei slette foran Bødalsbreen, 588 m.o.h. og med isbreer rundt på alle kanter. Gården Nesdal hadde sine setrer i Nesdalen som går opp i retning sørvest fra gården. Gården hadde flere setrer som lå i ulik høyde oppover mot fjellene: Bakkesetra 270 m.o.h, Framsetra 408, Utigardsetra 334 og Ruteflotsetra 425 moh ligger her i rekkefølge oppover en V-dal. Og bare noen hundre meter unna går fjellene opp i 1700 og 1800 m.o.h. Bare på Utigardsetra står det i dag (2021) bygninger igjen, ifølge Norgeskart.no. Både Nesdal og Bødal hadde dessuten sommerfjøs (eller gardfjøs som det sies i Loen) i utmarka nær gårdene. For Nesdal lå de riktignok et stykke unna, og de måtte i båt, til Kjenndalen, der "Kjenndalsfjøsene" enda står. Også rundt bøen på Bødal var det sommerfjøs, men de er borte.

Gården Hogrenning hadde Hogrenningsetra i fjellet øst for gården. Gården Haugen hadde beiterett på Tyvasetra sammen med gården Tyva som lå litt nord for Lovatnet.

Reisen til setra foregikk ofte ved at kuene ble fraktet i båt på Lovatnet. På gården Sæten hadde bøndene Breng som sin felles setergrend. Men beitet på Breng var ikke nok, og stedet ble lett rammet av tørke. Da ble kuene flyttet til den andre siden av vannet, tre brukere flyttet dem til Nesbøen, de andre flyttet til Vikane litt lenger nord. På Helset hadde de seter rett over vannet, på et sted som kalles Selbøen. Og fra gården Sande setret de på Sandestøylen som lå på motsatt side av vannet, mellom Vikane og Nesbøen.

Båter, naust og veier

Stryn og Loen ble fra slutten av 1800-tallet også et populært turistmål; særlig var det engelske lakseturister som oppsøkte området. Alexandria hotell ble etablert som turisthotell, og Loen pensjonat hadde lange tradisjoner.

I Kjenndalen ble det omkring år 1900 bygd turistvei for å kjøre turister med hest og kjerre inn til Kjenndalsbreen. Veien langs vannet kom først etter ulykken i 1936. Tidligere var det vannet som var veien mellom gårdene og ut til kirkebygda. Alle gårdene hadde en eller flere båter. Alle hadde færing med to par årer. Noen hadde også en storebåt, enten med tre eller fire par årer. Gårdene hadde også båt, «sjøbåt», nede ved sjøen. De måtte også ha naust både ved vannet og ved sjøen. Nede ved Vassenden hadde dølene et lite jordstykke som var hvileplass for krøtter og hester. Her var det landsettingsplass, men ikke naust.

Når det var trygg is kjørte de mye med hest og slede på vannet. Men det var sjelden sikker is før jul. På 1890-tallet kom det dampbåt på Lovannet, og på 1900-tallet fikk folk motorbåter.

Til setrene var det tidligere bare gå- og kløvveier. Flere steder var det bruer som måtte vedlikeholdes. Noen ble tatt ned om høsten og lagt på plass igjen om våren.

Flere av gårdene hadde flere bruk, de var mangebølte slik at det omkring 1920 var det til sammen 30 bruk på gårdene rundt vannet; 9 av dem var på gården Bødal. Gården Nesdal ble fraflyttet rett etter krigen – denne gården hadde ikke fått vei. Gården Raudi ble fraflyttet allerede i 1880-åra fordi det gikk et ras over marka.

Utskifting og beite

Breng seter. Postkort.

Etter vestlandske forhold var det store bruk på gårdene Bødal og Nesdal. Ifølge matrikkelen 1886 var det tre bruk i Bødal med skyldmark på 6,06 og i Nesdal 4 bruk med over 5 mark i skyld. Innmarka har tidligere ligget i teigblanding mens utmarka var sameie til hver gård. Utmarka ligger vanligvis samlet fra gården og oppover mot snaufjellet, og ofte på begge sider av vannet.

Innmarka er utskiftet og eierne har flyttet husene sine til egen grunn. I utmarka har det vært en gradvis utskifting; slåtteteiger og skogteiger ble skiftet først, mens beitet forble sameie, også på setrene. Alle bruka på en gård har hatt seterrett på samme sted.

Det viktigste gjerdet var mellom bøen, innmarka, og utmarka. Dette var oftest et steingjerde. Ellers kunne noen av slåtteteigene være inngjerdet med risgjerde. Gjerder måtte ettersees og vøles; dette ble utført på forsommeren. .

Gårdsdrifta var før en kombinasjon av åkerbruk, februk og ulike typer skogsdrift. Sjølberging var idealet. Turisttrafikken kom inn som en næring omkring år 1900 – det var en næring alle tok del i og fortjenesten lå i å skysse turister med hest og vogn. Produksjon og salg av tønneband av hassel var også en viktig næring.

På 1800-tallet hadde de fleste brukene 7-9 melkekyr med snau vinterforing, men på 1900-tallet ble vinterforingen bedre og antallet dyr ble redusert til 6-7. De hadde som regel også et tosifret antall vinterfødde sauer, men tallet varierte mye. De større bruka hadde to hester, de mindre en hest. Alle var blakke fjordinger. Turisttrafikken stimulerte til hestehold.

Melkekuer har på alle gårdene utnyttet minst to ulike beiteplasser i løpet av sesongen. Som regel lå beiteplassene i ulik avstand fra gården og i ulik høyde over havet, slik det var bl.a. i Bødal og Nesdal. Men dette gjaldt ikke alltid. Gården Sæten utnyttet beite på begge sider av Lovannet. Beitet på Breng ligger på solsida og kommer tidligst, men var mer utsatt for tørke enn på motsatt side av vannet.

Geiter og sauer gikk på beite i marka hjemme ved gården. Geitene klarte bratt og ulendt terreng. Handyra, okser og bukker (og kje) ble jaget langt av sted. I fjellet var det egne oksebeiter; der bukkene skulle holde seg kaltes «bukkestod». Det var rikelig med beite, derfor tok de også i mot leiedyr fra nabobygda Olden, fra andre gårder i Loen og fra Stryn. Flyttinga mellom de to breddene av vannet skjedde med de store båtene. 3- 6 kuer gikk i båten samtidig. Kuene var båtvante, fortalte eldre mennesker som etnologene intervjuet i 1973.

I 1960 kom det i gang fellesseter på Breng. Denne setra ligger ved bilvei og nær gården slik at bøndene selv kan ta seg av melkinga. Det var også lett å føre fram elektrisitet.

Setrenes sel og fjøs

De ulike beiteplassene og setrene kan deles i fire typer: Beiteplasser med fjøs, setrer med sel, setrer med sel og fjøs og beiteplasser uten hus. Sel er seterstua, bolighuset for budeia. Skulle budeia overnatte på setra var det nødvendig med sel.

Gardfjøsene står vanligvis i eller ved gjerdet mellom bøen og utmarka, slik det var på Bødal, Hogrenning og Sande. Dette er fjøs som var i bruk tidlig på våren og seinhøstes. Fjøsa var delt i to, en del for kyr og en del for sauer. Der kan dyra tas inn for melking om kvelden, og kanskje kan de stå inne om natta slik at de legger ifra seg gjødsel som kan brukes på åkrene. Nesdal-bøndene hadde sine gardfjøs i Kjenndalen. På beiteplasser med gardfjøs var en så nærme gården at budeiene ikke behøvde å overnatte; de var melka hjem, både på kvelden og morgenen.

Setrer med bare sel, uten fjøs, fantes bare på de setrene som lå høyest i landskapet og lengst hjemmefra. "Høgsetrene" på Nesdal, Rutefloten og Framsetra, Hogrenningssetra. En antar det var bare sel på de andre høgsetrene også, Skinglene, Hellsetsetra og Gamlesetra ovenfor Breng.

Setrer med sel og fjøs var det på de to største setrene som ble dokumentert, Breng og Bødalsetra. Også på Nesbøen og Vikane var det sel og fjøs.

Litteratur

• Turid Taksdal: Etnologisk feltarbeid i Loen sommaren 1973. Utgitt av Institutt for folkelivsgransking. Oslo 1974.