Selvstyrkingsbevegelsen

Qingdynastiets nasjonalflagg, som ble til mens selvstyrkingsbevegelsen hadde innflytelse

Selvstyrkingsbevegelsen (kinesisk: 洋務運動 eller 自強運動; 1861–1895) i Kina var en reform organisert under Qing-dynastiets senere år. Det var hensikten å styrke Kina ved moderniseringstiltak, etter at landet hadde lidd mange militære og politiske nederlag for utenlandske og særlig vestlige makter.

Bevegelsen inndeles gjerne i tre faser: første fase (1861–1872), annen fase (1872–1885) og tredje fase (1885–1895).

Navnet

Ønsket om Kinas selvstyrking 自强 ble uttrykt med dette ord av Feng Guifen (1809-1874) i en rekke essayer presentert av ham til Zeng Guofan i 1861. Feng hadde skaffet seg ekspertise innen krigføring som kommandant for en styrke frivillige som kjempet mot Taiping-opprørerne. I 1860 kom han til Shanghai, der han ble slått av vestlig militærteknikk.

I sine dagbøker nevner Zeng hans selvstyrkingsbegrep, mer vidt forstått om teknologisk modernisering.

Lederskikkelser

• Prins Gong (恭親王)
• Wenxiang (文祥)
• Zeng Guofan (曾國藩)
• Li Hongzhang (李鴻章)
• Zuo Zongtang (左宗棠)
• Shen Baozhen (沈葆禎)
• Zhang Zhidong (張之洞)

Litteratur

• John K. Fairbank: Trade and Diplomacy on the China Coast: The Opening of the Treaty Ports, 1842-1854. 2 bd. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1953.
• Albert Feuerwerker: China's Early Industrialization; Sheng Hsuan-Huai (1844–1916) and Mandarin Enterprise. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1958.
• David Pong: Shen Pao-Chen and China's Modernization in the Nineteenth Century. Cambridge and New York: Cambridge University Press, 1994.
• Mary C. Wright: The Last Stand of Chinese Conservatism: The T'ung-Chih Restoration, 1862 -1874. Stanford, CA: Stanford University Press, 1957; 2nd printing with additional notes, 1962. Google Book [1]