Selvstendighetskrigen til Rákóczi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Flagget til Rákóczi

Selvstendighetskrigen til Rákóczi (1703–1711) var det første forsøket på å styrte styret til Habsburgmonarkiet over Ungarn. Krigen ble utkjempet av en gruppe adelsmenn, rike og høytstående folk og var ledet av (Rákóczi Ferenc på ungarsk).

Opprøret ble mislykket og det samme var den ungarske revolusjonen i 1848 hundre år senere, og tittelen konge av Ungarn forble hos de habsburgske keiserne frem til Det østerrikske riket falt etter første verdenskrigen, noe som bevirket at den kortvarige Den ungarske demokratiske republikken ble dannet i 1918.

Opptakten[rediger | rediger kilde]

Med Freden i Karlowitz i 1699, sa Det osmanske riket fra seg nesten alle kravene til flere av landområdene sine, som de hadde erobret fra det middelalderske kongedømmet Ungarn etter 1526. Adelen var imot habsburgsk styre på grunn av dette, og fordi landområdene som tidligere var tatt fra osmanene bare ble gitt tilbake til de som kunne bevise at de hadde rett til å eie eiendommene og kunne betale 10 % av verdien av disse til habsburgerne. Om de ikke klarte dette, så gikk eiendommene til kreditorene i riket. Bondestanden snudde seg mot riket på grunn av all uretten og det de langvarige krigene førte med seg. I 1697 ble et opprør mot Habsburg i Tokaj slått ned. Forholdet mellom hoffet og adelen ble derimot dårligere, og de nye Habsburg-herskerne behandlet bøndene så dårlig at noen til slutt ønsket å gå tilbake til det tyrkiske styret.[1]Selvstendekrigen til Rákóczi

Opprør[rediger | rediger kilde]

Internasjonale forhold ga Ungarn en mulighet til å frigjøre seg selv fra habsburgerne. Med støtte fra Ludvig XIV av Frankrike gjorde anti-habsburgske opprørere, ledet av en ung adelsmann, Imre Thököly opprør mot riket i 1678. Thököly okkuperte det meste av Nord-Ungarn og områdene i dagens Slovakia. I 1681 støttet osmanene han, og Thököly ble i Selvstendighetskrigen til Rákóczi konge av Øvre Ungarn, med tittel som sultan Mehmed IV. Da osmanene tapte slaget ved Wien i 1683, mistet Thököly støtten fra osmanene og ble til slutt slått i 1685. Alliansen hans med osmanene endret det positive synet som Vest-Europa hadde hatt på Ungarn, og i stedet for å bli regnet som en bastion for kristendommen, ble landområdet nå sett på som fiendtlig.[2]

Lederskap[rediger | rediger kilde]

Frans II Rákóczi (ungarskː Rákóczi Ferenc) var sønn i en gammel adelsfamilie som var en av de rikeste landeierne i Kongedømmet Ungarn. Han var greve (comes perpetuus) av Comitatus Sarossiensis (ungarsk Sáros) fra 1694.. Han var sønn av Frans I Rákóczi som ble valgt til hersker, den første I Transilvania, sommen med ektefellen, Ilona Zrínyene, født i 1676. Faren døde da han var spedbarn, og moren giftet seg med Imre Thököly i 1682. Etter at Thököly ble slått, beholdt Zrínyene slottet i Munkács (i dag Mukatsjeve i Ukraina) i tre år, men ble til slutt tvunget til å overgi det. Etter freden i Karlowitz, da stefaren og moren ble sendt i eksil, var Rákóczi i Wien under oppsyn av habsburgerne.

Rester av bondehæren til Thököly startet et nytt opprør i regionen Hegyalja nordøst i dagens Unarn, som var en del av eiendommen til Rákóczi-familien. De erobret slottene Tokaj, Sárospatak og Sátoraljaújhely, og ba Rákóczi om å bli lederen deres, men han var ikke villig til å lede det som virket til å være et mindre bondeopprør. Han reiste raskt tilbake til Wien, hvor han prøvde å renvaske seg. Rákóczi ble så nabo med grev Miklós Bercsényi, som eide naboeiendommen hans i Ungvár (dagens Uzjhorod i Ukraina). Bercsényi hadde høy utdannelse og var den tredje rikeste mannen i kongedømmet (etter Rákóczi og Simon Forgách), og var tilsluttet det meste av det ungarske aristokratiet.

Selvstendighetskamp[rediger | rediger kilde]

Da Huset Habsburg var på kanten til å dø ut, så Frankrike seg om etter allierte i kampen mot det østerrikske hegemoniet. De tok derfor kontakt med Rákóczi og lovet ham støtte om han tok opp saken om ungarsk selvstendighet. En østerriksk spion fikk tak i denne informasjonen og informerte keiseren. Som direkte resultat av dette ble Rákóczi arrestert den 18. april 1700, og satt i fengsel i festningen i Wiener Neustadt (sør for Wien). Det ble tydelig under de forberedende høringene at, som med bestefaren Péter Zrínyene, var den eneste mulige dommen for Frans døden. Med støtte fra den gravide konen hans Amelia og fengselkommandanten, klarte Rákóczi å rømme og flykte til Polen. Her møtte han Bercsényi igjen, og sammem tok de kontakt med det franske hoffet.

Tre år senere førte den spanske arvefølgekrigen til at en stor del av de østerrikske styrkene i kongedømmet Ungarn midlertidige forlot landet. For å kunne gjøre nytte av denne situasjonen startet kuruc-styrkene et nytt opprør i Munkács, og Rákóczi ble bedt om å lede det. Han valgte å satse alt på en krig for å frigjøre landet, og tok imot utfordringen. Den 15. juni 1704 slo en gruppe på 3 000 armerte menn på vei mot Tamás Esze seg sammen med ham nær den polske byen Lawoczne. Bercsényi der var det også fantes fransk hjelp i form sv 600 polske leiesoldater.

Det fleste av den ungarske adelen støttet ikke opprøret til Rákóczi, fordi de ikke regnet det for å vere annet enn et bondeopprør. Rákóczi ba om støtte hos adelen i Szabolcs fylket, men forgjeves. Han klarte å overbevise Hajdús (de selvstendige bondekrigerne) om å bli med i styrken hans, slik at styrkene hans kontrollerte det meste av Kongedømet Ungarn øst og nord for Donau i september 1703. Han holdt frem og erobret Transdanubia kort tid etter.

Statue av Rákóczi i Budapest i Ungarn.

Siden østerrikerne måtte kjempe mot Rákóczi på flere fronter, følte de seg tvunget til å gå inn i forhandlinger med ham. Seieren til østerrikerne og britene mot en samlet fransk-bayersk armé i slaget ved Blenheim den 13. august 1704, ga østerrikerne en fordel ikke bare i den spanske arvefølgekrigen, men òg i å hindre styrkene til Rákóczi med å slå seg sammen med deres fransk-bayerske allierte.

Dette satte Rákóczi i en vanskelig militær og økonomisk situasjon. Den franske støtten forsvant gradvis, og det var behov for en større armé for å okkupere landområdene den alt hadde erobret. Samtidig hadde han ikke midler til å forsyne den nåverende arméen med våpen og mat. Han prøvde å løse problemet med å lage en ny kopperbasert mynt, men denne ble stort sett ikke akseptert i Ungarn der folket var vandt med sølvmynter. Likevel klarte Rákóczi å opprettholde det militære overtaket en stund til. Etter 1706 ble derimot arméen hans tvunget til retrett.

Et møte i den ungarske riksdagen (som besto av seks biskoper, 36 aristokrater og om lag 1 000 representanter fra lavadelen fra 25 fylker) nær Szécsény (Nógrád fylke) i september 1705, valgte de Rákóczi til å bli «fejedelem»- den (herskende) fyrste for konfødererte landområdene i kongedømmet Ungarn. Han skulle assisteres av et senat på 24 medlemmer. Rákóczi og senatet fikk delt ansvar til å lede utenrikssaker, inkludert fredsforhandlinger.

Oppmuntret av England og Nederland startet fredsforhandlingene igjen den 27. oktober 1705 mellom Kuruc-lederne og keiseren. De militære operasjonene holdt derimot frem og begge sidene varierte strategien sin etter den militære situasjonen. Den 13. desember slo Kuruc-styrkene ledet av János Bottyán østerrikerne i Szentgotthárd. En hindring var suvereniteten over Transilvania, siden ingen av sidene var villige til å oppgi dette området. Avtalen til Rákóczi med franskmennene hadde stoppet opp, så han ble overbevist om at den eneste måten å få de forskjellige nasjonene til å forhandle med ham var å erklære selvstendighet. I 1706 ble konen hans (som han ikke hadde sett på fem år, sammen med sønnene József og György) og søsteren hans sendt som fredsambassadører, men Rákóczi avslo innsatsen deres på vegne av keiseren.

Etter anbefaling fra Rákóczi, og med støtte hos Bercsényi, ble det holdt en ny riksdag i Ónod (Borsod fylke) hvor de erklærte seg selvstendige fra Huset Habsburg den 13. juni 1707. Men hverken denne handlingen, eller koppervalutaen de hadde sendt rundt for å hindre inflasjon ble noen suksess. Ludvig XIV nektet å gå inn i avtaler med Rákóczi, og ungarerne sto uten allierte. Det var fremdeles en mulighet for en allianse med Russland, men dette ble heller aldri noe av.

I slaget ved Trencsén (ungarsk Trencsén, tysk Trentschin, latinsk Trentsinium, Comitatus Trentsiniensis, i dagens Slovakia), den 3. august 1708 snublet hesten til Rákóczi og han falt i bakken og slo seg bevisstløs. Kuruc-styrkene trodde han var omkommet og flyktet. Dette nederlaget ble fatalt for opprøret. Flere Kuruc-ledere snudde og ga nå støtten sin til keiseren i håp om nåde. Styrkene til Rákóczi hadde blitt begrenset til området rundt Munkács og Szabolcs fylke. Han stolte ikke på ordene til János Pálffy, som var keiserens sendebud som forhandlet med opprørerne og fyrsten forlot derfor Ungarn og dro til Polen den 21. februar 1711.

Serbisk deltagelse og andre royaliteter[rediger | rediger kilde]

De fleste serberne godtok ikke ultimatumet til Rakóczi og forholdt seg nøytrale. Dette ble etterfulgt av straff for serberne i Bácska og flere serbiske landsbyer ble brent til grunnen. Serberne gikk derfor inn i styrken til keiseren og medvirket i stor grad til å dempe opprøret til Rakóczi. Det var derimot også noen serbere som kjempet på Rakóczis side, mot habsburgerne, som nybyggerne i Semlak. Lederen for de serbiske troppene var kaptein Obrad Lalić fra Zenta.

Kroatia støttet også Habsburgmonarkiet, så den kroatiske arméen og habsburgske stryker hindret derfor at Kuruc okkuperte Kroatia. Kroatiske og serbiske styrker kjempet i Dunántúl og Øvre Ungarn. Transilvanske saksere prøvde også å distansere seg fra Rákóczi i 1703.

Dansk støtte[rediger | rediger kilde]

Danmark skulle årlig låne ut kavaleri og infanteri. Habsburgarméen benyttet disse danske regimentene i Ungarn og de danske soldatene var med på å bekjempe ungarerne og deres allierte. De kjempet blant annet i det østlige Ungarn og i Transilvania, som i slaget ved Jibou.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Lendvai, Paul: "The Hungarians: A Thousand Years of Victory in Defeat (2003)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lendvai, Paul: "The Hungarians: A Thousand Years of Victory in Defeat.
  2. ^ Magyar Virtuális Enciklopédia Arkivert 20. mars 2007 hos Wayback Machine.