Selvmordsbombe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Selvmordsbombe betegner en sprengladning som blir utløst av en person som vet at han eller hun med stor sikkerhet selv vil omkomme ved detonasjonen. Slike sprengladninger benyttes av enkelte terrororganisasjoner, og de har blitt brukt i militære operasjoner. Selvmordsbomber benyttes dels fordi det kan være enklere å gjennomføre et angrep på et gitt sted på dene måten enn å plassere en bombe som utløses med former for tidsstyring eller fjernkontroll, dels fordi selve offerhandlingen i enkelte miljøer har høy status og dels fordi det tilsynelatende er den eneste løsningen på en konflikt i en fortvilt situasjon.

Bombene kan bestå av sprengstoff som er festet på kroppen til bomberen eller ligger i en veske, eller av et kjøretøy eller fly som krasjes inn i målet. I førstnevnte tilfelle består bomben normalt av høyeksplosivt sprengstoff kombinert med metallskrap, spiker eller lignende som fungerer som splinter.

Selvmordsbomber brukes særlig av terrororganisasjoner i Midtøsten og på Sri Lanka, både i disse områdene og andre steder i verden der de opererer. Inntil Tamiltigrene på Sri Lanka inngikk våpenhvile i 2001 ble de regnet som den organisasjon som hyppigst og fra deres ståsted mest effektivt brukte selvmordsbomber. Etter dette har selvmordsbomber særlig vært knyttet til Midtøsten, og spesielt til palestinske grupper, Al-Qaidanettverket og Irakiske opprørere.

Det terrorangrepet med selvmordsbomber som har krevd flest menneskeliv er angrepet i New York 11. september 2001 der 3 040 mennesker omkom.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Før andre verdenskrig var det en bevegelse i Polen for å kompensere landets underlegenhet overfor Tyskland med selvmordsangrep. I løpet av våren og sommeren 1939 meldte over 4 000 polakker seg for selvmordsangrep.[1]

Militære selvmordsbomber[rediger | rediger kilde]

Den mest kjente formen for militære selvmordsbomber er de japanske kamikazeflyverne under andre verdenskrig, som bevisst krasjet fly lastet med eksplosiver inn i sine mål. Dette ble brukt med til dels stor effekt mot amerikanske skip i Stillehavskrigen. Allikevel ble opp mot 86 % av alle kamikazeflyvere skutt ned av luftvernet på skipene før de nådde målene sine.

Tapstall[rediger | rediger kilde]

Fakta om kamikazeangrepene gjengitt fra det amerikanske luftforsvaret historiesider på www:

Approximately 2,800 Kamikaze attackers sunk 34 Navy ships, damaged 368 others, killed 4,900 sailors, and wounded over 4,800. Despite radar detection and cuing, airborne interception and attrition, and massive antiaircraft barrages, a distressing 14 percent of Kamikazes survived to score a hit on a ship; nearly 8.5 percent of all ships hit by Kamikazes sank.[1]

Det finnes også eksempler på at militært personell har utløst eksplosjoner på en slik måte at de må ha visst at de selv ville omkomme, fordi de har ansett ødeleggelsen av målet som viktigere enn sitt eget liv.

Forsvar mot selvmordsbomber[rediger | rediger kilde]

Selvmordsbomber er en av de vanskeligste former for angrep å beskytte seg mot, fordi plassering og sprengning skjer på samme tidspunkt. For å hindre gjentagelser av flykapringene under terrorangrepet i New York i 2001 er det innført strengere kontroll med flypassasjerer, og spesielt med adgangen til å ha med skarpe gjenstander inn i fly. Når det gjelder selvmordsangrep med biler er forsvaret i stor grad det samme som mot andre bilbomber, det vil si fysiske sperringer som gjøre det vanskelig å kjøre inn i utsatte mål, og kontroller langs veien.

I enkelte tilfeller har selvmordsbombere blitt avslørt kort tid før de skal utløse bomben, gjerne på grunn av unormal oppførsel. Ofte har de allikevel klart å utføre angrepet, ettersom bombene er laget slik at de raskt kan utløses. Sikkerhetsstyrker har i situasjoner hvor de avslører en mulig selvmordsbomber et meget vanskelig oppdrag, ettersom den vanlige prosedyren med å skyte mot kroppen kan utløse bomben eller gi bomberen den brøkdelen av et sekund som skal til for å trykke inn utløseren. En vanlig strategi er derfor at sikkerhetsstyrkene instrueres i å skyte mot hodet for å drepe den mistenkte umiddelbart. Dette har ført til tragedier som skytingen av Jean Charles de Menezes i London etter angrepet i London 21. juli 2005, hvor det viste seg at den drepte ikke hadde noen tilknytning til terrorisme. Det fører også til større fare for at tilfeldige mennesker i nærheten treffes, ettersom målet er mindre.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «1 Maj 1939 sätter betongarbetaren Edek och hans bror Leon en annons i lokaltidningen. Polen hotas av Tyskland, det blir nog krig. Bröderna anmäler sig som självmordsbombare. Eller, närmare bestämt, som levande torpeder. Och de uppmanar andra att göra likadant.» og «Inom ett par månader anmäler sig över 4 000 polacker som levande torpeder. Somliga skriver till tidningar, andra direkt til marinstaben. De får ett brev til svar, där det står att forsterlandet uppskatar deras offervilja men att självmordsvapen inte är aktuella.», fra avisen Dagens Nyheter, «Demokratin kan inte välja sina strider» av Maciej Zaremba, bilaget Kultursöndag, side 4, søndag 19. desember 2010

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Les mer om Kamikazeflygere på engelsk wikipedia