Selvinkriminering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Selvinkriminering betyr at en som er mistenkt og siktet for en kriminell handling selv bidrar til hans egen domfellelse ved for eksempel å avgi en forklaring eller gi tilgang til andre bevis som kan være nødvendige for en senere domfellelse.

Vern mot selvinkriminering[rediger | rediger kilde]

Vernet mot selvinkriminering beskytter mot at man tvinges til å bidra til egen domfellelse gjennom vitnemål eller erkjennelse av skyld. Kjernen i vernet er at en i en avhørssituasjon ikke kan tvinges til å forklare seg og dermed bidra til sin egen domfellelse.[1]

USA[rediger | rediger kilde]

Prinsippet om at en som er mistenkt eller siktet for en kriminell handling ikke har plikt til å forklare seg, og dermed oppgi selvinkriminernde informasjon, har lenge vært en del av det vi oppfatter som sentrale menneskerettigheter. Allerede i 1789 ble prinsippet tatt med i USAs grunnlov som det 5. punktet i Bill of Rights. (Uttrykket «plead the fifth» brukes når en person ikke vil besvare spørsmål under avhør, fordi svaret vil (muligens) være selvinkriminerende.)

Norge[rediger | rediger kilde]

Etter straffeprosessloven paragraf 90 har den siktede ikke noen plikt til å forklare seg. Etter paragraf 123 kan vitner nekte å svare på noen spørsmål som vil kunne utsette dem selv for straffeforfølgelse. Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 6 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 tar opp betydningen av vernet mot selvinkrimimering.

Referanser[rediger | rediger kilde]