Selvagensøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Selvagensøyene
Geografi
PlasseringMakaronesia
ØygruppeMakaronesia
Areal 2,73 km²
Administrasjon
LandPortugal
KommuneFunchal
Posisjon
Kart
Selvagensøyene
30°08′47″N 15°51′52″V

Selvagensøyene

Selvagensøyene (portugisisk: Ilhas Selvagens) er en portugisisk øygruppe som ligger i det nordlige Atlanterhavet mellom Madeira og Kanariøyene. Øyene utgjør den sørligste delen av Portugal. Øygruppen består av to større øyer og flere små. Øygruppen er en del av Makaronesia sammen med Kanariøyene, Madeira, Kapp Verde og Asorene.

Administrativt er øyene en del av Madeira, men det har vært oppe til vurdering om øygruppen skal bli en egen kommune (portugisisk concelho). Øygruppen har én innbygger, en vakt.

I 2002 ble øyene nominert til UNESCOs verdensarvliste, uten foreløpig å ha blitt tatt opp.

Historie[rediger | rediger kilde]

Som de øvrige øyene i Makaronesia er Selvagensøyene av vulkansk opprinnelse.

Øyene ble først oppdaget i 1438. Diogo Gomes de Sintra så øyene på hjemturen til Portugal fra Guinea, 18 år etter at Madeira ble oppdaget.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Selvagensøyene ligger 280 km sør for Madeira og 165 km nord for Kanariøyene.[1]

Øygruppen er inndelt i to undergrupper. Den nordøstre omfatter:

Den sørvestre omfatter:

  • Selvagem Pequena
  • Ilhéu de Fora
  • Ilhéu Grande
  • Ilhéu do Sul
  • Pequeno
  • Alto
  • Comprido
  • Redondo
  • Ilhéus do Norte (3 små holmer)

Selvagem Grande og Selvagem Pequena ligger 15 km fra hverandre. Det totale arealet på øygruppen er 2,73 kvadratkilometer.

Klima og miljø[rediger | rediger kilde]

Lufttemperaturen på Selvagensøyene er høyere enn Madeiras og vanntemperaturen er jevn året rundt. Det kreves særskilt tillatelse fra portugisiske myndigheter for å få besøkt øyene.

I 1971 gjorde Portugal øyene til et nasjonalt reservat (Selvagensreservatet) som omfatter både land og havbunnen til et dyp på 200 meter, og i 1978 ble øyene et naturreservat.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jon Michelet: En sjøens helt - Blodige strender. S.240