Seljefløyte

Seljefløyte
	kort seljefløyte
Familie	Treblåseinstrument
Andre navn	svensk: sälgflöjt ; finsk: pitkähuilu ; engelsk: willow flute ;
Hornbostel-Sachs klassifisering	421.221.312

Seljefløyte er et norsk folkeinstrument, laget av selje- eller vier-bark. Det er også mulig å bruke andre tresorter. Ove Arbo Høeg nevner i sin bok Planter og tradisjon at rogn har vært mer brukt på Vestlandet og Sørlandet, siden det er mer av den. Unntaksvis har andre treslag, som ask eller gråor vært brukt.^[1]

Seljefløyta har vært ganske utbredt i Norge, og har spilt en rolle i norsk folkemusikk.

Tilvirking[rediger | rediger kilde]

Gode fløyteemner finnes gjerne på fuktige steder, f.eks. langs bekker eller i utkanten av dyrket land. Seljefløyta kan lages korte med bare en tone, eller i lengde fra 40 til 80 centimeter. De kan og være lenger dersom man finner et høvelig emne. Jo lengre fløyte, jo dypere grunntone. Seljefløyta har stor likhet med en orgelpipe. Blåseprinsippet er det samme som for blokkfløyta. Man blåser inn fra siden ved enden av fløyta der det er satt inn en liten trepropp med en kanal som leder luftstrømmen fram til kjernespalten hvor tonen blir dannet.

Fløyta kan bare lages om våren når sevja stiger og barken «slipper». Da er det mulig ved et par enkle knep å trekke barken hel av trekjernen. Emnet bør være mest mulig slett, uten store knupper. Det halvmåneformede lydhullet må lages i den tjukkeste enden før barken trekkes av. Seljefløyta kan holde seg et par uker om den oppbevares i vann, men dersom man tar ut treproppen i enden, kan fløyta tørkes og bløtes opp igjen til senere bruk. Dette kan gjøres mange ganger.

Arbo Høeg har grundig beskrivelse av tradisjoner rundt seljefløyter fra rundt i landet, med en bildeserie som viser tilvirkning og ymse andre tradisjoner.^[1]

Emnene bør kuttes umiddelbart før man lager fløytene. Tidspunktet på våren er antydet i Skredsvigs maleri Seljefløyten som vist nedenfor - etter at isen fra innsjøen er borte, men før knoppene er sprunget ut.

Spilleteknikk[rediger | rediger kilde]

Den lange fløytetypen som det går an å spille melodier på, har ofte ikke fingerhull, men blåses både som åpent og lukket rør, idet den åpne enden av fløyta kan lukkes med en finger. Ved å lukke åpningen halvveis kan man senke tersen og heve septimen, noe som fører til endring i tonaliten. Ved å kombinere åpent og lukket rør får man to ulike tonerekker. Dette er en naturtonerekke opp til 16. partialtone. Både septimen og seksten blir lave og kvarten høy. Tonehøyden bestemmes av blåsestyrken.

Men det har også blitt lagd seljefløyter med fingerhull, slik at en full skala blir mulig.^[1]

Musikere[rediger | rediger kilde]

Eivind Groven, som hadde seljefløyta i tradisjon fra Vest-Telemark, har betydd mye for den renessansen vi ser for instrumentet i dag. Han brukte alltid «ekte» fløyter av bark, og kunne ha de beste fløytene sine i mange år. Han brukte seljefløyta i flere sammenhenger og til ulike årstider, av og til i samspel med Ola Brenno som hadde langleik med skala som høvde.

Det finnes opptak med ham alene og sammen med Brenno i NRK og på plater. Groven var også opptatt av å finne fram til andre tradisjonsbærere som hadde instrumentet i levende tradisjon, og lanserte Østerdølen Marius Nytrøen i folkemusikkprogram i radio.

I 1927 ga Eivind Groven ut avhandlingen Naturskalaen, der bl.a. seljefløytas tonalitet, spilleteknikk og formelbruk er undersøkt og beskrevet. Gjennom radio og TV forklarte han hvordan man selv kunne lage seljefløyte. I dag er det mange som behersker kunsten.

Likevel finner utøverne nå for tida det praktisk å bruke fløyter av kunststoff for det meste. Egil Storbekken gjennom sin virksomhet som fløytespiller og fløytemaker bidro til å popularisere instrumentet.

Musikeren Steinar Ofsdal har fra ung alder brukt instrumentet på innspillinger og konserter, og har bidratt til å skape fornyet interesse for instrumentet. Nå finnes det gode utøvere som bruker seljefløyta i kappleiksammenhenger og i samspill med andre folkeinstrumenter. Det er og utgitt separat CD med seljefløyte.

Jazzmusikeren Yngvil Vatn Guttu kombinerer seljefløyte med jazzcombo og synthesizer.

I malerier[rediger | rediger kilde]

Christian Skredsvigs maleri Seljefløyten fra 1889 er malt ved Dælivannet ved Fleskum gård i Bærum, basert på skisser fra Fleskumsommeren 1886.

Innspillinger[rediger | rediger kilde]

Seljefløyta. Steinar Ofsdal, Hallgrim Berg & Hans Fredrik Jacobsen. HEILO HCD7131(1997)
«Q-Lock» fra Akutaq. Yngvil Vatn Guttu. KACHEMAK RECORDS ( 2010)
Mitt Hjerte Alltid Vanker. Yngvil Vatn Guttu. Surreal Studios (2004)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Groven, Eivind (1927): Naturskalaen
Grinde, Nils (1993): Norsk musikkhistorie. Hovedlinjer i norsk musikkliv gjennom 1000 år (sidene 67-69), ISBN 82-91379-00-9
Nedkvitne, Knut og Ove Arbo Høeg (1990). Selja i norsk natur og tradisjon. Norsk skogbruksmuseum. ISBN 8290660065.
Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforl. ISBN 8200089304.