Selevkos I Nikator

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Seleucus I Nicator»)
Selevkos I Nikator
Konge av av Selevkideriket
Fødtca. 358 f.Kr.
Europos i Orestis i Makedonia
Død281 f.Kr.
Lysimacheia i Trakia
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
  • Seleucid ruler (312 f.Kr. – 281 f.Kr.) Rediger på Wikidata
Ektefelle1) Apama
2) Stratonike
FarAntiochus
MorLaodike av Makedonia
SøskenDidymeia
BarnMed Apame:
Antiokos I Soter
Akhaios
Med Stratonike:
Fila II
Nasjonalitetoldtidens Makedonia
Selevkide-riket
GravlagtSeleucia Pieria
Annet navnΣέλευκος Νικάτωρ
Regjeringstid305 –281 f.Kr.
Selevkos I Nikator på Commons

Selevkos I (gitt tilnavnet Nikator av senere generasjoner, gresk: Σέλευκος Νικάτωρ; Selevkos Viktor («Seierherre»); født ca. 358, død 281 f.Kr.) var en ledende makedonsk hærfører og offiser av Aleksander den stores koriniske forbund og en av diadokene. I diadokenes krig, som fant sted i kjølvannet av Aleksanders død i 323 f.Kr., etablerte Selevkos sin eget dynasti, Selevkidedynastiet, og sitt eget rike, Selevkideriket. Hans kongedømme ble en av de siste gjenværende delene av Aleksanders tidligere veldige rike som sto imot Romerrikets ekspansjon. Det var kun det ptolemeiske kongedømme i Egypt som varte lengre med rundt 34 år.

Etter Aleksanders død ble Selevkos nominert som satrap av Babylon i 320 f.Kr. Han ble tvunget av Antigonos I Monofthalmos, en av de andre diadokene, til å flykte fra byen, men med støtte fra Ptolemaios I Soter i Egypt var han i 312 f.Kr. i stand til å komme tilbake. Selevkos' senere erobringer omfattet Persia og Media. Han ble beseiret av keiseren av India, Chandragupta Maurya, og aksepterte en ekteskapsallianse for 500 elefanter etter å ha avstått områder som ble betraktet som en del av India. Selevkos beseiret Antigonos i slaget ved Ipsos i 301 f.Kr. og Lysimakhos, en annen av diadokene, i slaget ved Korupedion i 281 f.Kr. Han ble myrdet av Ptolemaios Keraunos, konge av Makedonia, det samme året og ble etterfulgt av sin sønn Antiokos I Soter.

Selevkos grunnla en rekke nye byer, blant dem Antiokia ved Orontes og Seleukia, begge i dag en del av henholdsvis Tyrkia og Irak.

Unge år og familie[rediger | rediger kilde]

Selevkos var sønn av Antiokos.[1] Historikeren Junianus Justinus hevder at han var en av Filip II av Makedonias generaler, men Antiokos er imidlertid ikke nevnt noen annen kilde og det er ingenting som er bevart om hans påståtte karriere under Filip. Det er mulig at Antiokos var et medlem av en høyere makedonske adelsfamilie. Selevkos' mor var etter signende kalt for Laodike, men ingenting annet er kjent om henne. Senere kom Selevkos til å oppkalle en rekke byer etter sine foreldre.[2]

Som tenåring ble Selevkos utvalgt til å tjene som kongens pasje (paides). Det var sedvane for alle mannlige avkom av adelsfamilier å først tjene i denne posisjonen og senere som offiserer i kongens hær.[2]

Hvilket år Selevkos ble født er uklart. Junianus hevder han var 77 år gammel i slaget ved Korupedion (281 f.Kr.), hvilket ville ha betydd at han ble født i 3578 f.Kr. Appian av Alexandria forteller at han var 73 år under det samme slaget, hvilket betyr at han ble født i 354 f.Kr. Imidlertid sier Eusebius av Cæsarea at han var 75 år gammel, født i 356 f.Kr., hvilket betyr at Selevkos var like gammel som Aleksander den store. Det er antagelig propaganda fra Selevkos' side for å gjøre seg selv likestilt med Aleksanders berømmelse.[3]

Selevkos ble født i Europos som er lokalisert i den nordlige delen av Makedonia. Kun et år før hans fødsel (om året 358 f.Kr. er akseptert som den mest sannsynlige datoen) invaderte paionerne denne regionen. Filip beseiret angriperne og kun noen få år senere underkastet han dem fullstendig til makedonsk styre.[4]

Et antall legender, tilsvarende til de som ble fortalt om Aleksander den store, ble også fortalt om Selevkos. Det ble eksempelvis fortalt at hans far Antiokos hadde fortalt sin sønn før han dro ut for å kjempe mot perserne at hans virkelig far var egentlig guden Apollon. Guden hadde etterlatt en ring med et bilde av et anker til hans mor Laodike. Selevkos hadde passende nok et fødemerke formet som et anker. Det ble fortalt at hans sønn og sønnesønner hadde lignende fødemerker. Denne historien er lik den som ble fortalt om Aleksander. Igjen er dette mest sannsynlig propaganda som Selevkos fikk spredt om seg selv med den hensikt å presentere seg selv som den naturlige etterfølgeren av den store Aleksander.[2]

Johannes Malalas, en gresk-bysantinsk kronikør fra Antiokia på 500-tallet, har fortalt at Selevkos hadde en søster ved navn Didymeia og som hadde sønner som ble kalt for Nikanor og Nikomedes. Mest sannsynlig er disse sønnene fiktive. Didymeia kan derimot referere til Apollons orakel ved helligdommen Didyma i nærheten av Miletos. Det har også blitt foreslått at Ptolemaios (sønn av Selevkos), en av kongens livvakter, var i virkeligheten en onkel av ham.[5]

Tidlig karriere under Aleksander[rediger | rediger kilde]

Selevkos ledet de kongelige hypaspistai under Aleksanders krig i Persia.

Våren 334 f.Kr. fulgte Selevkos, som en ung mann på rundt 23 år, Aleksander inn i Asia. Ved tidspunktet for krigstoktet inn i India sent i 327 f.Kr. hadde han fått ansvaret med å lede eliteinfanterikorpset i den makedonske hæren, hypaspistai, «skjoldbærerne», senere kjent som «sølvskjoldene». Det er sagt at da Aleksander krysset elven Hydaspes i en båt, ble han fulgt av Perdikkas, Ptolemaios I Soter, Lysimakhos, foruten også Selevkos. I løpet av det påfølgende slaget ved Hydaspeselven, ledet Selevkos soldatene mot krigselefantene til kong Porus (Purushotthama). Det er sannsynlig at Selevkos ikke hadde en aktiv rolle i dette slaget. Han er heller ikke nevnt å ha hatt noen betydelig selvstendig posisjon i løpet av slaget, i motsetningen til eksempelvis Krateros, Hefaistion, Peithon, og Leonnatos, hver av dem hadde betydelig andel soldater under sin ledelse.[6] Selevkos' kongelige skjoldbærere var hele tiden i nærheten av Aleksander og til hans rådighet. De deltok senere i den militære kampanjen i Indusdalen, i slagene som ble utkjempet mot det indiske folket malhierne og deltok også i kryssingen av ørkenen Gedrosia hvor Aleksander mistet minst en tredjedel av sine menn.

Selevkos tok også hans framtidige hustru, den persiske prinsessen Apama (datter av Spitamenes), med seg til India som sin elskerinne. Der fødte hun hans eldste sønn og etterfølger Antiokos I Soter i 325 f.Kr. Ved den store bryllupsseremonien i Susa våren 324 f.Kr. giftet han seg formelt med Apama, og senere fødte hun ham minst to døtre, Laodike, Apama, og en sønn ved navn Akaios. I den samme seremonien giftet Aleksander seg med datteren til Dareios III av Persia og flere andre makedonere giftet seg med persiske kvinner. Etter Aleksanders død, mens andre makedonske hærførere kvittet seg med deres «Susa-koner», var Selevkos en av de meget få som beholdt sin, og Apama forble hans gemalinne og senere dronning for resten av hennes liv.[7]

Selevkos er nevnt tre ganger i antikke kilder før Aleksanders død. Han deltok på en seiltur i nærheten av Babylon, var tilstede i middagsselskap til Medeios fra Thessalia sammen med Aleksander, og besøkte tempelet til den gresk-egyptiske guddommen Serapis. I den første av disse episodene blåste Aleksanders diadem av hans hode og landet på noen strå i nærhetene av gravene til de assyriske kongene. Selevkos var den som svømte ut for å hendte den tilbake, og plasserte kronen på sitt eget hode mens vendte tilbake til båten for å holdet det tørt. Troverdigheten i denne fortellingen er tvilsom. Fortellingen om middagsselskapet kan derimot være sann, men sammensvergelsen om å forgifte kongen er ikke like troverdig og antagelig en foregripelse av Aleksanders senere død. I den siste fortellingen skal Selevkos etter sigende ha sovet i tempelet til Sarapis i håp om at Aleksanders helse ville bedre seg. Heller ikke denne fortellingen er sannsynlig.[8]

Senioroffiser under Perdikkas[rediger | rediger kilde]

Ptolemaios I Soter, en av Aleksanders generaler, ble nominert som satrap av Egypt. Ptolemaios gjorde Egypt uavhengig og erklærte seg selv konge og farao.

Aleksander den store døde uten en etterfølger i Babylon den 10. juni 323 f.Kr. Hans general Perdikkas ble regent for hele hans store rike, mens Aleksanders noe tilbakestående halvbror Filip III Arrhidaios ble valgt som den neste kongen av Makedonia. Aleksanders ufødte barn (Aleksander IV av Makedonia) ble også navngitt som sin fars etterfølger. I konferansen som kalles for delingen i Babylon, fordelte Perdikkas de veldige besittelsene som utgjorde den avdøde kongens rike blant generalene. Selevkos ble valgt til kommandere elitekavaleriet (hetaroi) og utpekt til kiliark («hærfører av et tusen»), noe som gjorde ham til senioroffiser for den kongelige hæren etter regenten og øverstkommanderende Perdikkas. Flere andre mektige menn støttet Perdikkas, inkludert Ptolemaios I Soter, Lysimakhos, Peithon og Eumenes. Perdikkas' makt var avhengig av hans evne til å holde Aleksanders veldige rike, og om han kunne tvinge satrapene (guvernørene) til å adlyde ham.[8]

Det brøt snart ut krig mellom Perdikkas og de andre diadokene. For å sikre sin posisjon, forsøkte Perdikkas å gifte seg med Aleksanders søster Kleopatra. Den første diadokkrigen begynte da Perdikkas sendte Aleksanders lik til Makedonia for gravleggelse. Ptolemaios røvet liket og tok det med til Alexandria i Egypt. Perdikkas og hans tropper fulgte ham til Egypt, hvorpå Ptolemaios sammensverget med Peithon, satrapen av Media, og Antigenes, kommandant av argyraspidene («sølvskjoldene»). Begge tjenestegjorde som offiserer under Perdikkas. De myrdet den aldrende kommandanten. Den senere romerske biografen Cornelius Nepos nevner at Selevkos deltok i denne konspirasjonen, men det er ikke helt sikkert.[9]

Satrap av Babylon[rediger | rediger kilde]

Ødelagt romersk kopi av en byste av Selevkos I, Louvre.

Den mektigste mann i riket etter at Perdikkas var død var Antipatros. Perdikkas' motstandere samlet seg til et møte i Triparadisos (ved kildene til elven Orontes i dagens Libanon) hvor Aleksanders rike ble fordelt på nytt (avtalen i Triparadisos 321 f.Kr.).[10]

Ved Triparadisos ble soldatene opprørske og la planer om slå sin herre Antipatros i hjel. Selevkos og Antigonos I Monofthalmos klarte imidlertid å forhindre dette.[11] For å forråde Perdikkas ble Selevkos belønnet med den rike provinsen Babylon. Denne beslutningen kan ha vært Antigonos' forslag. Selevkos' Babylon var omgitt av Peukestas, satrapen av Persis; Antigenes, den nye satrap av Susiana; og Peithon av Media. Babylon var en av de rikeste provinsene i riket, men dets militære makt var ubetydelig. Det er mulig at Antipatros delte opp de østlige provinsene i den hensikt at ingen enkeltstående satrap skulle kunne vokse seg sterkere enn noen av de andre.[10]

Etter Aleksanders død ble Arkon av Pella valgt til satrap av Babylon. Imidlertid hadde Perdikkas planer om å erstatte Arkon og nominere Antigonos Dokimos som hans etterfølger. I løpet av sin invasjon av Egypt ble Dokimos sendt av Perdikkas til Babylon. Arkon gikk til krig mot ham, men falt i det påfølgende slaget. Således hadde Dokimos ikke til hensikt å overgi Babylon til Selevkos uten kamp. Det er ikke klart hvordan Babylon ble tatt fra Dokimos, men i henhold til en babylonsk krønike ble en betydningsfull bygning i byen ødelagt i løpet av sommeren eller vinteren 320 f.Kr. Andre babylonske kilder hevder at Selevkos kom til Babylon i enten oktober eller november 320 f.kr. Til tross for det antatte slaget, klarte Dokimos å flykte fra området.

I mellomtiden hadde riket igjen havnet i uroligheter. Peithon, satrapen av Media, myrdet Filip, satrapen av Partia, og erstattet ham med sin egen bror Eudemos som ny satrap. I vest gikk Antigonos I Monofthalmos og Eumenes av Kardia (Aleksanders sekretær) til krig mot hverandre. Akkurat som Peithon og Selevkos, var Eumenes en av de tidligere tilhengerne av Perdikkas. Selevkos' største problem var imidlertid Babylon i seg selv. De lokale innbyggerne hadde gjort opprør mot Arkon og støttet Dokimos. Det babylonske presteskapet hadde stor innflytelse over regionen. Babylon hadde også en betydelig andel av befolkningen som besto av makedonske og greske veteraner fra Aleksanders hær. Selevkos greide å vinne over prestene med pengegaver og bestikkelser.[12]

Diakonenes andre krig[rediger | rediger kilde]

Selevkos sendte to triremer og mindre krigsskip for å hindre Eumenes å krysse Tigris.

Etter at Antipatros var død i 319 f.Kr. fikk satrapen av Media ambisjoner om økt makt. Peithon samlet seg en stor hær på kanskje over 20 000 soldater. Under lederskapet til Peukestas samlet de andre satrapene i regionen en egen, motstående hær. Peithon ble endelig beseiret i et slag som ble utkjempet i Partia. Han unnslapp til Media, men han ble ikke forfulgt av sine motstandere som isteden dro tilbake til Susiana. I mellomtiden hadde Eumenes og hans hær kommet til Kilikia, men måtte trekke seg tilbake da Antigonos I Monofthalmos nærmet seg. Situasjonen var vanskelig for Selevkos. Eumenes og hans hær var nord for Babylon; Antigonos forfulgte ham med en enda større hær; Peithon var i Media og hans motstandere i Susiana. Antigenes, satrap av Susiana og kommandant av argyraspidene, var alliert med Eumenes, men Antigenes var Kilikia da det brøt krig mellom ham og Peithon.[13]

Peithon kom fram til Babylon enten høsten eller vinteren 317 f.Kr. Han hadde mistet et stort antall av sine soldater, men Selevkos hadde uansett færre soldater. Eumenes besluttet å marsjere til Susa våren 316 f.Kr. Satrapene i Susa hadde åpenbart akseptert Eumenes' utsagn at han kjempet på vegne av den lovlige herskerfamilie mot troneraneren Antigonos. Han marsjerte sine soldater 300 stadioner fra Babylon og forsøkte å krysse Tigris. Det tvang Selevkos til å handle. Han sendte to triremer (krigsskip) og en del mindre skip for å hindre Eumenes å krysse elven. Han forsøkte også å få den tidligere hypasiti av argyraspidene til slå seg sammen med ham, men det skjedde ikke. Selevkos sendte også beskjeder til Antigonos. På grunn av hans mangel på soldater hadde Selevkos åpenbart ingen planer om faktisk å stoppe Eumenes. Han åpnet flomsperrene til elven, men den resulterende flommen stoppet ham ikke.[14]

Våren 316 f.Kr. slo Selevkos og Peithon seg sammen med Antigonos som fulgte etter Eumenes til Susa. Fra Susa dro Antigonos til Media hvor han kunne true de østlige provinsene. Han etterlot Selevkos med et mindre antall tropper for å forhindre Eumenes fra å komme seg til Middelhavet. Sibyrtios, satrapen av Arakosia (et område i dagens sørlige Afghanistan), vurderte situasjonen som håpløs og dro tilbake til sin egen provins. Hærene til Eumenes og hans allierte var ved et vendepunkt. Eumenes hadde to trefninger med Antigonos i 316 f.Kr. i slagene ved Paraitakene og Gabiene. Selv om begge slagene ikke ble avgjørende i seg selv, var det argyraspidene som avgjorde fortsettelsen. De hadde fått høre at Antigonos hadde tatt deres hustruer og deres bytte fra alle årene med krigføringer. De åpnet hemmelige forhandlinger med Antigonos, og ble enige om å utlevere Eumenes som øyeblikkelig ble henrettet. Hendelsene i den andre krigen til diakonene viste at Selevkos' hadde tålmodighet til vente til det rette øyeblikk. Å kaste seg hodestups inn i slag var ikke hans stil.[15]

Flukten til Egypt[rediger | rediger kilde]

Antigonos tilbrakte vinteren i 316 f.Kr. i Media hvor stedets hersker igjen var Peithon. Sistnevntes begjær for makt hadde vokst, og han forsøkte å få en andel av Antigonos' til å gjøre opprør til hans side. Antigonos oppdaget imidlertid sammensvergelsen og henrettet Peithon. Deretter erstattet han posisjonen som satrap av Persia med Peukestas.[16] Sommeren 315 f.Kr. kom Antigonos til Babylon og ble tatt varmt imot av Selevkos. Forholdet mellom de to ble derimot snart kaldt. Selevkos straffet en av Antigonos' offiserer uten først å be om tillatelse fra Antigonos. Antigonos ble rasende og krevde at Selevkos skulle gi ham inntekten fra provinsen, noe Selevkos nektet å gjøre.[17] Selevkos kunne likevel ikke føle seg trygg for Antigonos, og for ikke å ta sjanser med sitt eget liv, flyktet han til Egypt sammen med 50 ryttere. Det er sagt at astrologer fra Kaldea hadde gitt Antigonos spådommen at Selevkos en gang ville bli herre over hele Asia og bli hans banemann. Etter å ha hørt dette, sendte den overtroiske Antigonos soldater etter Selevkos som derimot først unnslapp til Mesopotamia og deretter til Syria. Antigonos henrettet Blitor, den nye satrapen av Mesopotamia, for å ha gitt hjelp til Selevkos. Moderne forskere er skeptiske til fortellingen om spådommen, og det synes som om presteskapet i Babylon var imot Selevkos.[18]

Samtidig som Selevkos rømte mot Egypt var det stor uro i Makedonia. Kassandros, sønn av Antipatros, myrdet Filip III Arrhidaios, Aleksander den stores halvbror, sammen med Filips hustru Eurydike, og deretter Aleksander den stores mor Olympias. Aleksander IV, sønn av den store Aleksander, var fortsatt et barn, men som Kassandros utropte som den nye konge for å legitimere sitt styre mens han selv beholdt all kontroll.[19]

Admiral under Ptolemaios[rediger | rediger kilde]

Mynt av Selevkos i hjelm.

Etter å ha kommet trygt fram til Egypt, sendte Selevkos sine venner til Hellas for å informere Kassandros og Lysimakhos, herskeren av Trakia, om Antigonos. Sistnevnte var nå blitt den mektigste av diakonene, og de andre kom snart til å alliere seg imot ham. De allierte sendte et forslag til Antigonos hvor de krevde at Selevkos måtte få lov til å vende tilbake til Babylon. Antigonos nektet og dro til Syria hvor han planla å angripe Ptolemaios våren 314 f.Kr.[20] Selevkos ble gjort til admiral under Ptolemaios. Deretter begynte han beleire byen Tyr i Fønikia,[21] Antigonos allierte seg med Rhodos. Øya hadde en strategisk lokalisering og dens marine var i stand til å forhindre de allierte å samle sine styrker. På grunn av trusselen fra Kypros, ga Ptolemaios hundre skip til Selevkos og sendte ham nordover til Egeerhavet. Flåten var for liten til å erobre Rhodos, men den var stor nok til å tvinge Asandros, satrap av Karia, til å alliere seg med Ptolemaios. For å demonstrere sin makt invaderte Selevkos byen Erythrai, den ene av de tolv joniske byene ved vestkysten av Anatolia.

En annen Ptolemaios, en nevø av Antigonos, angrep Asandros. Selevkos dro tilbake til Kypros hvor Ptolemaios I Soter hadde sendt sin bror Menelaos sammen med 10 000 leiesoldater og hundre krigsskip. Selevkos og Menelaos begynte å beleire bystaten Kition på sørkysten av Kypros (i dag Larnaka). Antigonos sendte det meste av sin flåte til Egeerhavet og sin hær til Anatolia. Det ga Ptolemaios I Soter muligheten til å angripe Syria hvor han beseiret Demetrios I Poliorketes, Antigonos' sønn, i slaget ved Gaza i 312 f.Kr. Det er sannsynlig at Selevkos deltok i dette slaget. Peithon, sønn av Agenor, som Antigonos hadde forfremmet til som den nye satrap av Babylon, falt i slaget. Peithons død gjorde det mulig for Selevkos å vende tilbake til Babylon.[22]

Selevkos hadde forberedt godt sin tilbakekomst til Babylon. Etter slaget ved Gaza trakk Demetrios I seg tilbake til Tripoli mens Ptolemaios I Soter avanserte hele vegen fram til Sidon. Ptolemaios I ga Selevkos 800 infanterister og 200 kavalerister. Han lot også hans venner følge ham, kanskje de samme 50 som hadde rømt til Egypt sammen med ham. På vegen tilbake til Babylon rekrutterte han ytterligere soldater fra de greske koloniene langs vegen. Han hadde til sist rundt 3 000 soldater, en liten hær. I Babylon barrikaderte Pethons kommandant Difilos seg innenfor byens festning, men Selevkos erobret Babylon ganske raskt og festningen falt også. De av hans venner som ble holdt som fanger i Babylon ble løslatt.[23] Hans triumferende tilbakekomst til Babylon ble siden vurdert som selve begynnelsen på Selevkideriket og det første året i dette rikets kronologi.

Selevkos Viktor, seierherre[rediger | rediger kilde]

Kongerømmene til Antigonos, Selevkos, Ptolemaios I Soter, Kassandros og Lysimakhos.

Kort tid etter at Selevkos kom tilbake, forsøkte Antigonos' tilhengere å gjenerobre Babylon. Nikanor var den nye satrap av Media og strategos for de østlige provinser. Hans hær besto av rundt 17 000 soldater. Evagoras, satrap for Asia, var hans allierte. Det var opplagt at Selevkos lille hær ikke kunne beseire dem i et slag. Selevkos skjulte sin hær i siv- og myrområdene som omga det stedet hvor Nikanor planla å krysse Tigris og angrep overraskende om natten. Evagoras falt i begynnelsen av slaget og Nikanor ble avsondret fra sine soldater. Da nyheten om at Evagoras var død spredte seg blant soldatene, begynte de å overgi i mengder. De fleste av dem overga sin lojalitet til Selevkos. Nikanor rakk så vidt å unnslippe med noen få menn.[24]

Selv om Selevkos nå hadde en hær som utgjorde rundt 20 000 menn var de fortsatt ikke nok til å stå imot styrkene til Antigonos. Han visste heller ikke når Antigonos ville gjøre sitt motangrep. På den annen siden visste han at minst to østlige provinser ikke hadde en satrap. Flertallet av hans soldater kom fra disse områdene. En del av Evagoras' soldater var persere, og en del av dem hadde en grunn til å mislike Antigonos. Selevkos besluttet å dra fordel av dette.[24]

Selevkos fikk spedt ulike fortellinger i provinsene og blant soldatene. I henhold til en av dem hadde han i en drøm sett Aleksander den store stå ved siden ham. Eumenes hadde tidligere forsøkt den tilsvarende propagandaen. Antigonos, som hadde vært i Anatolia mens Selevkos hadde vært i øst med Aleksander, kunne ikke bruke Aleksander i sin egen propaganda. Selevkos som var makedoner, hadde muligheten til få makedonernes tillit blant sine soldater, noe som ikke var tilfellet med Eumenes.[25]

Etter atter igjen å ha blitt satrap av Babylon, ble Selevkos stadig mer aggressiv i sin politikk. På kort tid erobret han Media og Susiana. Historikeren Diodorus Siculus rapporterte at Selevkos erobret andre områder i nærheten, hvilket kan være Persis, Aria (ved Hari Rud) eller Partia. Han nådde derimot ikke fram til Baktria og Sogdia (tilsvarende dagens Usbekistan). Satrapen av Baktria var Stasanor som hadde klart å holde seg nøytral i de tidligere konfliktene. Etter at Nikanor hadde lidd nederlag var det ingen hær i øst som kunne stå imot Selevkos. Det er uklart hvordan Selevkos klarte å administrere de provinsene han erobret. De fleste satraper var døde. I teorien var Polyperkon fortsatte den lovmessige forgjengeren til Antipatros og den offisielle regent av det makedonske kongerike. Det var hans plikt og rett til å utnevne satraper. Imidlertid var Polyperkon fortsatt alliert med Antipatros og dermed en fiende av Selevkos.[26]

Reaksjonen[rediger | rediger kilde]

Selevkos-mynt som avbilder Aleksander den stores hest Bukefalos.

Antigonos sendte sin sønn Demetrios I Poliorketes med 15 000 infanterister og 4 000 kavalerister for å gjenerobre Babylon. Tilsynelatende ga han Demetrios en tidsbegrensning, og etter denne måtte han vendte tilbake til Syria. Antigonos synes å tro at Selevkos kun styrte Babylon, hvilket kan innebære at Nikanor ikke hadde informert om det antallet soldater som hadde byttet side. Det synes som om rekkevidden av Nikanors nederlag ikke var kjent av alle og heller ikke de erobringer som Selevkos hadde gjort i øst.[27]

Da Demetrios kom fram til Babylon var Selevkos fortsatt et sted i øst. Han hadde etterlatt Patrokles til å forsvare byen. Babylon ble beseiret på en uvanlig måte. Den hadde to sterke festninger som Selevkos hadde etterlatt sine garnisoner. Innbyggerne ble transportert ut og bosatt naboområdene, en del så langt unna som Susa. Byens omgivelser var godt egnet for forsvar, bestående av byer, sumper, kanaler og elver. Demetrios' soldater begynte med å beleire Babylons festninger og greide å erobre en av dem. Den andre viste seg langt mer vanskelig. Han etterlot sin venn Arkelaos til å fortsette beleiringen med 5 000 infanterister og 1 000 kavalerister mens han selv forlot området. De antikke kildene nevner ikke hva som skjedde med disse styrkene, men kanskje de ble nedkjempet av Selevkos.[28]

Den babylonske krig[rediger | rediger kilde]

Mynt av Lysimakhos som en hornkledt Aleksander.

I løpet av ni år (311–302 f.Kr.), mens Antigonos var opptatt i vest, førte Selevkos hele den østlige delen av Aleksanders rike så langt unna som Jaxartes og Induselven inn under sin autoritet.

I 311 f.Kr. inngikk Antigonos fred med Kassandros, Lysimakhos og Ptolemaios I Soter, og det ga ham endelig pusterom til å ta seg av Selevkos.[29] Antigonos' hær besto av minst 80 000 soldater. Selv om han hadde etterlatt halvparten av sine tropper i vest, ville han fortsatt ha et tallmessig overtak på Selevkos. Det er mulig at Selevkos hadde mottatt hjelp fra kossaianerne, etterkommere av oldtidsfolket kassitterne. Antigonos hadde herjet deres landområder da han kjempet mot Eumenes. Selevkos kunne også ha rekruttert en andel av Arkelaos' folk. Da Antigonos endelig nådde fram til Babylon var Selevkos' hær åpenbart langt større enn tidligere.[30]

Det er lite informasjon som er bevart om konflikten mellom Antigonos og Selevkos; kun en meget rudimentær babylonisk krønike har gitt noen få detaljer om krigen. Beskrivelsen for året 310 f.Kr. er helt gått tapt. Det synes som om Antigonos greide å erobre Babylon, men hans planer ble forstyrret da Ptolemaios I Soter overraskende angrep Kilikia.[30]

Det er kjent at Selevkos greide å beseire Antigonos i minst ett avgjørende slag. Dette slaget er kun nevnt i Polyainos' verk Strategemata (Om strategier). Polyainos forteller at soldatene til Selevkos og Antigonos kjempet en hel dag, men da natten kom var slaget fortsatt ikke avgjort. De to styrkene ble enige om å hvile for natten og fortsette neste dag. Antigonos' soldater sov uten deres utstyr mens Selevkos beordret sine styrker om å sove og spise frokost i slagformasjon. Kort før soloppgang angrep Selevkos' tropper styrkene til Antigonos som fortsatt var uten deres våpen og i uorden. De var da lett å overvinne. Den historiske nøyaktigheten i denne fortellingen er dog diskutabel.[31][32]

Uansett detaljer endte den babylonske krigen med at Selevkos seiret. Antigonos ble tvunget til trekke seg tilbake vestover. Begge sider befestet sine grenser. Antigonos bygde en rekke festninger langs elven Balikh mens Selevkos bygde noen byer, blant annet Dura Europos og Nisibis (dagens Nusaybin).

Seleukia[rediger | rediger kilde]

Mynt preget av Antigonos med inskripsjonen ΒΑΣΙΛΕΩΣ ΑΝΤΙΓΟΝΟΥ (kong Antigonos).

Den neste hendelsen knyttet til Selevkos var grunnleggelsen av byen Seleukia. Byen ble bygget ved bredden av Tigris antagelig i 397 eller 305 f.Kr. Selevkos gjorde Seleukia til sin nye hovedstad, således etterlignet han Lysimakhos, Kassandros og Antigonos som alle hadde opprettet og navngitt byer etter seg selv. Selevkos overførte også pregingen av mynter fra Babylon til sin nye by. Babylon ble snart etterlatt i skyggen av Seleukia, og det fortelles at Antiokos, Selevkos' sønn, flyttet hele befolkningen i Babylon til sin fars hovedstad i 275 f.Kr. Byen blomstret fram til 165 e.Kr. da den ble ødelagt av romerne.[31][33]

En fortelling om byens grunnleggelse er som følgende: Selevkos spurte de babylonske prestene om hvilken dag som var best for å opprette en by. Prestene kalkulerte dagen, men ønsket at grunnleggelsen skulle feiles og oppga en annen dato. Deres konspirasjon ble dog mislykket ettersom da den korrekte dagen kom, begynte Selevkos soldater spontant å bygge byen. Da prestene ble forhørt, innrømmet de deres dåd.[34]

Selevkos, kongen[rediger | rediger kilde]

Striden mellom diadokene nådde sitt klimaks da Antigonos, etter å ha utryddet den gamle kongelige familie i Makedonia, utropte seg selv som konge i 306 f.Kr. Ptolemaios I Soter, Lysimakhos, Kassandros, og Selevkos fulgte snart etter. Også Agathokles, tyrannen i Syrakusa på Sicilia erklærte seg selv som konge på omtrent samme tid.[31][35] Selevkos, som de fire andre fremste makedonske lederne, antok tittelen og stilen som basileus, βασιλεύς (konge).

India og de østlige provinser[rediger | rediger kilde]

Chandraguptas indiske rike da han grunnla det ca. 320 f.Kr., da han var rundt 20 år.
Chandragupta antatte økte grenser vestover mot grensene av Selevkideriket etter forsoningen med Selevkos, ca. 305 f.Kr.

Selevkos I Nikator vendte snart sin oppmerksomhet østover igjen. I år 305 f.Kr. dro han til India og tilsynelatende okkuperte alt land så langt som til Indus, og til sist gikk til krig med mauryakeiseren Chandragupta Maurya:

«Alltid liggende avventende overfor nabonasjonene, sterk i våpenkraft og overbevisende i rådsforsamlingen, tok han [Selevkos] Mesopotamia, Armenia, 'Selevkide'-Kappadokia, Persis, Partia, Baktria, Arabia, Tapouria,[36] Sogdia, Arakosia, Hyrkania, og andre tilstøtende folk som hadde blitt underkastet av Aleksander, så langt som til elven Indus, slik at grensene av hans rike var det mest omfattende i Asia etter det til Aleksander. Hele regionen fra Frygia til Indus var underkastet Selevkos. Han krysset Indus og førte krig mot Sandrokottos, kongen av inderne, som bodde ved bredden av denne elven, inntil de kom til en forståelse med hverandre og inngikk ekteskapskontrakt.»
– Appian: Syriske krig 55[37]

Kun noen få kilder nevner hans aktiviteter i India. Chandragupta (kjent i greske kilder som Sandrokottos), grunnlegger av Mauryariket, hadde erobret Indusdalen og flere andre deler av de mest østliggende delene av Aleksander den stores rike. Selevkos førte en militær kampanje mot Chandragupta og krysset Indus. Hans indiske kampanje var imidlertid en fiasko. Det er ukjent når det nøyaktig skjedde. Kanskje Chandragupta beseiret Selevkos i et slag. Imidlertid er det ingen kilder nevner det, men som de fleste historikere har merket seg, Selevkos synes ikke å ha oppnådde hva han dro ut for, og gjennom en fredsavtale som ble forseglet i 305 f.Kr.,[38] avsto Selevkos et betydelig andel land til Chandragupta i bytte for 500 krigselefanter. Disse kom dog til å spille en betydelig rolle i de kommende slag, særlig ved Ipsos. I henhold til Strabon, de avgitte områdene grenset til Indus:

«De geografiske posisjonen til stammene er som følgende: langs Indus er paropamisadae, over disse ligger fjellet Paropamisos: deretter, mot sør, arakhotiene: deretter videre, mot sør, gedroseniene, med andre stammer som bor langs kysten; og Indus ligger, utstrakt, langsmed alle disse stedene; og av disse stedene, delvis, noen som ligger langs Indus er holdt av indere, skjønt de tidligere tilhørte perserne. Aleksander [den store] tok disse fra arierne og etablerte egne bosetninger, men Selevkos Nikator ga dem til Sandrokottos [Chandragupta] ved betingelser av inngifte og mottok i bytte fem hundre elefanter.»
Strabon 15.2.9[39]
Den indiske keiseren Asoka lot flere steder i sitt rike hogge inn i fjellet ganske omfangsrike inskripsjoner med vedtekter.

Fra dette synes det som Selevkos overga de områdene som lå lengst øst; Arakosia, Gedrosia, Paropamisadae og kanskje også Aria. På den annen siden ble han akseptert av andre satraper i de østlige provinser. Hans persiske hustru Apama kan ha hjulpet ham i å gjennomføre sitt styre i Baktria og Sogdiana. En del moderne forskning har foreslått at Selevkos ga fra seg større områder i hva som i dag er sørlige Afghanistan og deler av Persia vest for Indus. Det tenderer til å bli styrket ved arkeologi da konkrete indikasjoner på innflytelse fra Mauryariket har blitt viste med inskripsjoner tilsvarende Asoka-vedtektene, noe som er påvist lokalisert i eksempelvis Kandahar i dagens sørlige Afghanistan. Imidlertid ble Ashoka-vedtektene innskrevet minst to generasjoner etter at Selevkos ga fra seg land og av den grunn er det like mulig at landområdene som disse inskripsjonene har ble funnet, ble underlagt Mauryariket senere ved Bindusara, Chandraguptas sønn og etterfølger, eller av Asoka selv.

En del forfattere hevder at argumenter som innebærer at Selevkos avga mer av hva som i dag er sørlige Afghanistan er en overdrivelse som har sin bakgrunn i et utsagn fra Plinius den eldre som dog ikke henviser særskilt til de landområdene som Chandragupta mottok, men heller til ulike meninger til andre geografer har angående definisjonen av ordet «India»:[40]

«De fleste geografer ser faktisk ikke på India som grenset av elven Indus, men lagt til den de fire satrapiene Gedrose, Arachotë, Aria, og Paropamisadë, elven Cophes utgjør således den ytterste grense av India. Imidlertid i henhold til andre skribenter, alle disse områdene er ansett å tilhøre landet Aria.»
Plinius den eldre: Naturalis Historia VI, 23[41]

I tillegg forklarer avsnittet til Arrian at Megasthenes, en gresk lærd, bodde i Arakosia med satrapen Sibyrtios, og derfra reiste han til India for å besøke Chandragupta, noe som går imot antagelsen at Arakosia var underlagt Mauryariket:

«Megasthenes bodde hos Sibyrtios, satrap av Arakosia, og snakket om hans hyppige besøk hos Sandrakottos, konge av inderne.»
Arrian: Anabasis Alexandri v, 6[42]

Uansett, det er vanligvis betraktet i dag at Arakosia og de andre tre regionene ble underlagt Mauryariket.

Alliansen mellom Chandragupta og Selevkos ble antagelig bekreftet med et ekteskap, Επιγαμια, epigamia. Chandragupta eller hans sønn giftet seg med datteren til Selevkos, Kornelia, eller kanskje det var en diplomatisk anerkjennelse av inngifte mellom grekere og indere. I tillegg til denne ekteskapelige anerkjennelsen eller alliansen, sendte Selevkos en ambassadør, Megasthenes, til Mauryarikets hoff ved Pataliputra (dagens Patna i delstaten Bihar), hvilket er en betydelig reise som Megasthenes måtte foreta. Dessverre er det kun korte utdrag som er bevart fra Megasthenes beskrivelse av sin reise.[38]

De to herskerne synes å ha fått et godt forhold da klassiske kilder har nedtegnet at etter deres avtale skal Chandragupta ha sendt ulike gaver som afrodisiakum til Selevkos.[43]

Den hellenistiske verdensoppfatning etter Selevkos: antikk verdenskart av Eratosthenes (276–194 f.Kr.), innlemmet informasjon fra krigene til Aleksander og hans etterfølgere.[44]

Selevkos fikk kunnskap om det meste av nordlige India via hans tallrike sendebud til Mauryariket, slik som Plinius den eldre har forklart:

«De andre delene av landet [bortenfor elven Hydaspes, den ytterste utstrekning av Aleksanders erobringer] ble oppdaget og kartlagt av Selevkos Nikator: nemlig
  • derfra (Hydaspes) til Hesudrus er det 270 km
  • til elven Ioames er det like mye: og noen kopister har lagt ytterligere 8 km dit
  • derfra til Ganges er det 180 km
  • til Rhodafa er det 190 km, og noen sier at mellom dem er det ikke mindre enn 520 km.
  • Fra det og til Kalinipaksa, en stor by, er det 268 km, andre sier 426 km.
  • Og til sammenløpet av elvene Ioames og Ganges, hvor de møtes, er det 362 km, og mange har lagt til ytterligere 20 km.
  • derfra og til byen Palibotta er det 684 km
  • og så til munningen av Ganges hvor den går i havet er det 1 026 km.»
Plinius den eldre: Naturalis Historia, bok 6, kapittel 21[45]

Selevkos åpenbart preget mynter i løpet av sitt opphold i India da flere mynter med hans navn er i indisk standard og har blitt avdekket i India. Disse myntene beskriver ham som Basileus («Konge»), noe som en innebærer en dato senere enn 306 f.Kr. En del av dem nevner Selevkos i tilknytning til sin sønn Antiokos som konge, hvilket vil også innebære en dato så sent som 293 f.Kr. Ingen selevkidemynter ble preget i India etter denne dato og bekrefter omgjøringen av området vest for Indus til Chandragupta.[46]

Det er en mulighet for at Selevkos opprettet en marineflåte av en ukjent størrelse i Persiabukten og Indiahavet.[31]

Slaget ved Ipsos[rediger | rediger kilde]

Tetradrakme av Selevkos fra Seleukia. Framsiden hodet til Zevs, motsatte side: Athene.

Krigselefantene som Selevkos hadde mottatt fra Chandragupta viste seg nyttige da diadokene endelig besluttet å ta et oppgjør med Antigonos I Monofthalmos. Kassandros, Selevkos, og Lysimakhos beseiret Antigonos og hans sønn Demetrios I Poliorketes i slaget ved Ipsos i 301 f.Kr. i Frygia. Antigonos falt i slaget, men Demetrios greide å slippe unna. Etter slaget ble Syria underlagt Selevkos' styre. Han forsto Syria som å utgjøre hele regionen fra Taurusfjellene og til Sinai, men Ptolemaios I Soter hadde allerede underlagt seg Palestina og Fønikia. I 299 f.Kr. allierte Selevkos seg med sin tidligere fiende Demetrios og giftet seg med hans datter Stratonike. Hun var da neppe mer enn 17 år gammel mens han var en gammel kriger på nærmere 60 år. Stratonike var også datter av Antipatros' datter Fila. Selevkos fikk en datter med Stratonike som også ble kalt for Fila.[47]

Da Demetrios seiret over Ptolemaios i et stort sjøslag utenfor Kypros og ødela den egyptiske kongens flåte, trengte ikke Selevkos å gå til krig mot Egypt for øyeblikket.[48]

Selevkos greide derimot ikke å øke størrelsen på sitt rike mot vest. Hovedgrunnen var at ikke hadde tilstrekkelig med gresk-makedonske soldater. I løpet av slaget ved Ipsos hadde han mindre infanteri enn Lysimakhos. Hans styrke var hans krigselefanter og tradisjonelt persisk infanteri. For å kunne styrke hæren forsøkte han å tiltrekke seg kolonister fra det greske fastlandet ved å grunnlegge fire nye byer: Seleukia Pieria og Laodikea ved den syriske kysten og Antiokia ved Orontes og Apameia i elvendalen til Orontes. Antiokia ble hans fremste myndighetssted og hovedstaden i Selevkideriket. Seleukia Pieria var ment å bli hans nye marinebase og rikets port til Middelhavet. Han grunnla også seks mindre byer.[48]

Det er sagt om Selevkos at "få fyrster har noen gang levd med så stor en pasjon for å bygge byer. Han er sagt å ha bygd ni Seleukiaer, seksten Antiokiaer, og seks Laodikeaer."[49]

Nederlag for Demetrios og Lysimakhos[rediger | rediger kilde]

Mynt av Demetrios med teksten ΒΑΣΙΛΕΩΣ ΔΗΜΗΤΡΙΟΥ («Kong Demetrios»).

Selevkos navnga sin sønn Antiokos I Soter som sin medkonge og stattholder av de østlige provinsene i 292 f.Kr. Den veldige utstrekningen av riket synes å kreve dobbel styring. I 294 f.Kr. oppdaget han at sønnen var forelsket i hans unge hustru Stratonike, noe som var et grovt tillitsbrudd og kunne innebære at han måtte henrette sønnen for forræderi. Isteden oppga han hustruen og lot sønnen gifte seg med sin stemor. Dette ekteskapet synes å ha vært lykkelig, i alle fall født hun ham fem barn.[50] det kan hende at det også passet Selevkos politisk da det fjernet Stratonike ut av vegen da hennes far Demetrios I Poliorketes var blitt konge av Makedonia.

Cardo maxima i Apamea

Alliansen med Demetrios endte samme år som han skilte seg fra hans datter og samtidig som Selevkos erobret Kilikia. Men i 286 f.Kr. invaderte Demetrios området Kilikia og erobret det med letthet. Det betydde at han nå truet de viktigste regionene i Selevkos' rike i Syria. Demetrios' tropper var imidlertid trøtte og hadde heller ikke mottatt betaling. Selevkos' på den annen side var en listig og rik leder som hadde fått sine soldaters respekt. Han blokkerte vegene som førte sørover fra Kilikia og soppmanet Demetrios' soldater til å bytte side. Samtidig forsøkte han å unngå direkte kamphandlinger med Demetrios. Til sist henvendte han seg til Demetrios direkte. Han stilte seg opp foran sine soldater og fjernet sin hjelm for å avsløre sin identitet. Demetrios' soldater deserterte da i store mengder, og Demetrios ble til tatt til fange og satt i fengsel i Apameia. Der døde han noen få år senere i fangenskap.[48]

Lysimakhos og kongen av Egypt hadde gitt sin støtte til Selevkos mot Demetrios, men etter hans nederlag gikk denne alliansen i oppløsning. Lysimakhos styrte Makedonia, Trakia og vestlige Anatolia. Han hadde også sine problemer med familien. Grunnet hustruen Arsinoes intriger måtte han fengsle sin sønn Agathokles[51] og sønnen ble siden ble myrdet av Ptolemaios Keraunos. Agathokles' hustru Lysandra, en halvsøster av Arsinoe, flyktet til Selevkos i Babylon.[48]

Lysimakhos ble svært upopulær blant sine undersåtter etter mordet på Agathokles, noe som ga Selevkos en mulighet til å fjerne sin siste rival. Hans innblanding i vest var tilkyndet av Ptolemaios Keraunos som etter å ha forsøkt å ta den egyptiske tronen fra sin bror Ptolemaios II Filadelfos i 285 f.Kr., hadde søkt tilflukt hos først hos Lysimakhos og deretter hos Selevkos. Selevkos invaderte Anatolia og beseiret sin rival i slaget ved Korupedion i Lydia i 281 f.Kr.. Detaljene fra slaget er få, men utfallet er klart: Lysimakhos falt i slaget, og i tillegg hadde Ptolemaios I Soter dødd av naturlige årsaker noen få år tidligere. Selevkos I Nikator var således den eneste gjenværende samtidige av Aleksander den store, og som hersket over bortimot det samme riket, med unntak av Egypt, Makedonia og det greske fastlandet, noe han aktet å rette på.[48]

Forvaltningav Anatolia[rediger | rediger kilde]

Sølv mynt av Selevkos. Gresk inskripsjon ΒΑΣΙΛΕΩΣ ΣΕΛΕΥΚΟΥ («Kong Selevkos»).

Før han døde forsøkte Selevkos å ta seg av forvaltningen av Anatolia. Regionen var etnisk mangfoldig, bestående greske byer, et persisk aristokrati, og innfødte folkeslag. Selevkos forsøkte muligens å beseire Kappadokia, men mislyktes. Lysimakhos' gamle offiser Filetairos styrte selvstendig over Pergamon. På den annen side, basert på deres navn, grunnla Selevkos en rekke nye byer i Anatolia.[48]

Få av de administrative brev som Selevkos til de ulike byene og templene består fortsatt. Alle byene i Anatolia sendte sendebud til deres nye hersker. Det er rapportert at Selevkos klagde på antallet brev han mottok og ble tvunget til å lese. Han var åpenbar en populær leder. I Lemnos ble han feiret som en frigjører og et tempel ble bygd til hans ære. I henhold til en lokal skikk, ble Selevkos alltid tilbudt en ekstra kopp med vin under middagen. Hans tittel under denne perioden var Selevkos Soter («frigjøreren»). Da Selevkos dro ut på sin militære kampanje mot Europa hadde den organisatoriske nyforvaltningen av Anatolia fortsatt ikke blitt fullført.[48]

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Selevkos holdt nå alle de erobringer til Aleksander, unntatt Egypt og reiste ut for å ta besittelse av Makedonia og Trakia. Hans hensikt var å overlate Asia til sønnen Antiokos og selv oppholde seg de siste årene av sitt liv i det makedonske kongedømmet i dets gamle omfatning. Han imidlertid knapt krysset inn i trakiske Khersonesos, halvøya som i dag heter Gallipoli, da han ble myrdet av Ptolemaios Keraunos i nærheten av byen Lysimakia i september 281 f.Kr.

Det synes sikkert at etter å ha tatt Makedonia og Trakia ville Selevkos ha forsøkt underlegge seg resten av Hellas. Han hadde allerede forberedt denne militærkampanjen ved å bruke de tallrike gaver som ble gitt til ham. Han var også blitt æresmedlem av byen Athen.[52]

Antiokos grunnla en kult for faren. En personlighetskult opprettet de senere medlemmer av selevkidedynastiet og Selevkos ble da dyrket som en gudesønn. En inskripsjon funnet i Ilion rådet prestene å ofte til Apollon, en stamfar av Antiokos' familie. Flere anekdoter om Selevkos' liv ble populær lesning i den klassiske, hellenistiske verden.[53]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Grainger, John D. (1990): Seleukos Nikator: Constructing a Hellenistic Kingdom, Routledge, ISBN 0-415-04701-3, s. 2
  2. ^ a b c Grainger (1990), s. 2
  3. ^ Grainger (1990), s. 1
  4. ^ Grainger (1990), s. 4–5
  5. ^ Grainger (1990), s. 3
  6. ^ Grainger (1990), s. 9–10
  7. ^ Grainger (1990), s. 12
  8. ^ a b Heckel, W. & Jones, R. (2006): Macedonian Warrior Alexander's elite infantryman, Osprey, ISBN 978-1-84176-950-9, s. 256
  9. ^ Grainger (1990), s. 20–24
  10. ^ a b Grainger (1990), s. 21–29
  11. ^ Bosworth (2005), s. 211
  12. ^ Grainger (1990), s. 30–32
  13. ^ Grainger (1990), s. 33–37
  14. ^ Grainger (1990), s. 39–42
  15. ^ Grainger (1990), s. 43
  16. ^ Grainger (1990), s. 44–45
  17. ^ Boyi (2004), s. 121
  18. ^ Grainger (1990), s. 49–51; Boiy (2004), s. 122
  19. ^ «Alexander IV» Arkivert 24. september 2013 hos Wayback Machine., Livius.org
  20. ^ Grainger (1990), s. 53–55
  21. ^ Lendering, Jona: «Alexander's successors: The Third Diadoch War» Arkivert 1. oktober 2016 hos Wayback Machine., Livius.org
  22. ^ Grainger (1990), s. 56–72
  23. ^ Grainger (1990), s. 74–75
  24. ^ a b Grainger (1990), s. 79; Boyi (2004), s. 126
  25. ^ Grainger (1990), s. 80
  26. ^ Grainger (1990), s. 81
  27. ^ Grainger (1990), s. 82–83
  28. ^ Grainger (1990), s. 83; Boiy (2004), s. 127
  29. ^ Grainger (1990), s. 86
  30. ^ a b Grainger (1990), s. 89-91
  31. ^ a b c d Grainger (1997), s. 54
  32. ^ Polyainos: «The Babylonian war» Arkivert 15. januar 2019 hos Wayback Machine.. Livius.org.
  33. ^ Boiy (2004), s. 45
  34. ^ Grainger (1990), s. 101
  35. ^ Bosworth (2005), s. 246
  36. ^ Grainger, John D. (1997): A Seleukid Prosopography and Gazetteer, BRILL, s. 786-787. Sitat: «Tapouria, a district inhabited by the Tapyri, controlled by Seleukos I fra 311 (a). By 250 it formed a border region between Baktria and Parthia. This situation still obtained at the time of Antiochos IIIæs invasion in 208 (b), and after his retirement it became the border once more (c). Strabo noted some odd customs in the tribe (d).»
  37. ^ Appian: History of Rome, The Syrian Wars 55 Arkivert 3. november 2007 hos Wayback Machine., oversettelse ved Wikipedia
  38. ^ a b Keay, John (2001): India: A History. Grove Press. ISBN 978-0-8021-3797-5. s. 85–86
  39. ^ Strabon: Geografika, xv.2.9
  40. ^ Diskutert i Tarn, William Woodthorpe (2010): The Greeks in Bactria and India, Cambridge University Press, s. 100
  41. ^ Plinius: Natural History VI, 23
  42. ^ Arrian: Anabasis Alexandri v, 6
  43. ^ Athenaios fra Naukratis: The Deipnosophists, i.32. Sitat: «And Theophrastus says that some contrivances are of wondrous efficacy in such matters [as to make people more amorous]. And Phylarchus confirms him, by reference to some of the presents which Sandrakottus, the king of the Indians, sent to Seleucus; which were to act like charms in producing a wonderful degree of affection, while some, on the contrary, were to banish love.»
  44. ^ Kilde
  45. ^ Plinius: Natural History, bok 6, kapittel 17; se også Natural history, bok 6, kapittel 21 Arkivert 28. juli 2013 hos Wayback Machine.
  46. ^ Coinage of Seleucus and Antiochus in India
  47. ^ Johannes Malalas, viii.198
  48. ^ a b c d e f g Grainger (1997), s. 55–56
  49. ^ Easton, Matthew George (1897): Easton's Bible Dictionary (ny og rev.). T. Nelson and Sons.
  50. ^ «Antiochus I Soter», Mahlon H. Smith
  51. ^ Lund, H.S. (2002): Lysimachus: A Study in Early Hellenistic Kingship, s. 3
  52. ^ Grainger (1997), s. 57
  53. ^ Shipley, Graham (1999): The Hellenistic World.. Routledge. ISBN 978-0-415-04618-3. s. 301–302

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Grainger, John D. (1993): «An Empire Builder — Seleukos Nikator» i: History Today, Vol. 43, No. 5, s. 25–30.
  • Grainger, John D. (1990 ): Seleukos Nikator: Constructing a Hellenistic Kingdom. New York: Routledge, innb, ISBN 0-415-04701-3
  • Grainger, John D. (1990): Seleukos Nikator: Constructing a Hellenistic Kingdom. Routledge. ISBN 978-0-415-04701-2.
  • Grainger, John D. (1997): A Seleukid Prosopography and Gazetteer. BRILL. ISBN 978-90-04-10799-1.
  • Bosworth, A. B. (2005): The Legacy of Alexander. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-928515-0.
  • Boiy, T. (2004): Late Achaemenid and Hellenistic Babylon. Peeters Publishers. ISBN 978-90-429-1449-0.
  • Waterfield, Robin (2011): Dividing the Spoils - The War for Alexander the Great’s Empire. New York: Oxford University Press, innb., ISBN 978-0-19-957392-9.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Opprettet  		Selevkid-dynastiet
 Etterfølger:
 Antiokos I Soter 
Forgjenger:
 Aleksander IV  		Konge av Persia
 Etterfølger:
 Antiokos I Soter 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Selevkos_I_Nikator&oldid=23834576»