Selektiv mutisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Selektiv mutisme
ICD-10-kode F94.0

Selektiv mutisme er en sosial angstlidelse hvor vedkommende har taleevne og snakker som alle andre, men ikke klarer å prate i visse situasjoner. De har ofte problemer med å omgå andre sosialt og snakke om følelser. Hvis personen ikke får behandling, er det vanlig at det senker personens selvtillit og selvbilde, og kan utvikle seg til depresjoner og ensomhet. Selektiv mutisme påvirker vagusnerven, og det kan være vanskelig for de med selektiv mutisme å bevege seg blandt folk. Feks: å reise seg fra stolen eller å bare gå kan være et problem. "Freeze responsen" gjør at personen blir helt stiv og der blir vanskelig å bevege seg. Vagus-nerven kan også påvirke stemmebåndet, så det blir fysisk umulig å snakke. Selektiv mutisme er ikke godt kjent, og barn med sm blir ofte mobbet på skolen og kjeftet på av lærere som tror de er frekke og stae. Omkring hvert tusende barn har lidelsen. Mutisme kan forekomme når barnet opplever et miljøskifte med negative endringer, som for eksempel skolestart. Personen må ha hatt symptomer i minst en måned sammenhengende, men den første skolemåneden regnes ikke siden mange barn naturlig kan være litt sjenerte. Selektiv mutisme er arvelig, og kan være medfødt. Det kan også utrageres etter traumatiske handlinger. Personer med sm skal aldri tvinges til å snakke. Det er viktig at lærerne går sakte frem, er mild og gjør at barnet føler seg trygt. Nærkontakt demper angst, en hånd på skulderen beroliger barnet. [1] Anslagene over hvor mange skolebarn som blir rammet, svinger sterkt. Trolig dreier det seg mellom 0,2 og 0,7 prosent. [2]

Selektiv mutisme er preget av følgende:

  • Konsekvent unnlatelse å snakke i bestemte sosiale situasjoner til tross for at personen snakker i andre situasjoner
  • Minsket pedagogisk eller yrkesmessig prestasjon eller sosial kommunikasjon
  • Dårlig søvn og panikkanfall
  • Lav selvtillit.
  • "Freeze respons"
  • Selektiv spiseforstyrrelse
  • Varsomhet for høye lyder og bråe bevegelser

Andre kjennetegn[rediger | rediger kilde]

  • Sjenanse, sosial angst, frykt for sosial forlegenhet og / eller sosial isolasjon og tilbaketrekning
  • Problemer med verbal- og ikke verbale uttrykk
  • Panikkangst eller tvangslidelse
  • Problemer med å opprettholde øyekontakt
  • Tomt ansiktuttrykk og motvilje til å smile
  • Stive og vanskelig bevegelser
  • Problemer med å uttrykke følelser, selv til familiemedlemmer
  • Tendens til å bekymre seg mer enn andre
  • Følsomhet for støy og folkemengder
  • Søvnproblemer
  • Rastløshet
  • Repeterende atferd
  • Sosial isolasjon
  • Reagerer tregere på både verbal- og ikke-verbal kommunikasjon
  • Sensitiv overfor lys, lyd og berøring
  • Depresjon (vanligst i voksen alder)
  • Selvmordstanker som følge av ensomhet og depresjon
Imidlertid har mange med tilstanden også[3]
  • Over gjennomsnittlig intelligens, persepsjon, eller nysgjerrighet
  • Forkjærlighet til kunst eller musikk
  • Empati og følsomhet for andres tanker og følelser
  • En sterk følelse for rett og galt

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Årsaken til at noen barn utvikler selektiv mutisme er ikke funnet, men tidlig faglitteratur har vært noe på årsaksforklaringer som traumer, intrapsykologiske konflikter og kontrollerende adferd. Litteraturen i dag tilsier at selektiv mutisme er nært knytte til det å ha et hemmet temperament, skyhet og sosial angst. Sannsynlig er det forårsaket av en overirritasjon i hjernen kalt amygdala. Noen barn kan ha en sensorisk integreringsdysfunksjon (problemer med å behandle sensorisk informasjon) som kan føre til angst og en følelse av å bli overveldet i ukjente og nye omgivelser. Barnet «stenger ned» og vil ikke være i stand til å snakke. Om lag 20-30% har tale- eller språklidelser som legger stress i situasjoner der barnet forventes å snakke.

I senere tid er det funnet en utviklingsforstyrrelse hos mange av barna og siden det er en risiko for at tausheten skjuler andre vansker barnet trenger hjelp og tiltak til må barnet få hjelp til å komme seg ut av tausheten.[4]

Behandling[rediger | rediger kilde]

Forskning utført viser til at en ny behandling kan hjelpe barn til å snakke mer. Hittill er forskningen kun basert på studier med enkelttilfeller og små grupper som har gjort kunnskapen vanskelig å generalisere. I studien som ble gjort ble 24 barn med lidelsen i alderen 3-9 år fordelt på to grupper. Den ene gruppen fikk psykososial behandling i seks måneder. Behandlingen rettet seg mot å få barna til å snakke på skolen, der problemet er størst. Etter tre måneder ble barnets fremgang analysert av foreldre, lærere og terepaut hvor resultatene visste at barn med behandlingen snakket mer enn de barna som ikke hadde fått behandling.[5]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]