Selektiv mutisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Selektiv mutisme
Område(r)Psykiatri, psykologi
Ekstern informasjon
ICD-10-kodeF94.0
ICD-9-kode309.83
eMedicine917147

Selektiv mutisme (SM) er en sjelden tilstand der barn og unge konsekvent ikke snakker i visse sammenhenger. Barna er oftest tause i barnehagen eller på skolen, mens de snakker med sin nærmeste familie i hjemmet. I tillegg til selve tausheten, har en stor del av disse barna også redusert ikke-verbal kommunikasjon, i form av lite gester og svak blikk-kontakt. Nyere kunnskap har vist at selektiv mutisme er knyttet til en underliggende angstproblematikk, og forstås av mange som et uttrykk for stor grad av sosial angst. Dette betyr at tausheten ikke er viljestyrt fra barnets side. Enkelte barn med selektiv mutisme kan være litt umodne og streve med læring i skolen. Ulike grader av utviklingsforsinkelser eller -forstyrrelser kan også være en del av tilstandsbildet. Selektiv mutisme forekommer hos litt under 1 prosent av barnebefolkningen og kan sees helt ned i 2–3 års alder. Det er litt flere jenter enn gutter som utvikler selektiv mutisme, og tilstanden forekommer litt hyppigere hos barn og unge med to- eller flerspråklig bakgrunn.

Symptomet blir oftest oppdaget ved barnehage- eller skolestart, men mange kan være berørt av det langt i voksenalder. Noen blir ikke avklart med lidelsen før tenåringsalder.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hvordan barn og unge med selektiv mutisme kommuniserer og samhandler med andre kan variere. Risikotegn på selektiv mutisme hos barn er flere.[2]

Selektiv mutisme påvirker vagusnerven, og det kan være vanskelig for de med selektiv mutisme å bevege seg blant folk. «Freeze-responsen» fører til at personen blir helt stiv og får vanskelig for å bevege seg. Vagus-nerven kan påvirke stemmebåndet, så det blir fysisk umulig å snakke.

Selektiv mutisme er arvelig og kan være medfødt.[3]

Symptomer[rediger | rediger kilde]

  • Personen snakker i noen, men ikke i bestemte sosiale situasjoner
  • Minsket pedagogisk eller yrkesmessig prestasjon eller sosial kommunikasjon
  • Dårlig søvn og panikkanfall eller tvangslidelse
  • Lav selvtillit
  • «Freeze-respons»
  • Selektiv spiseforstyrrelse
  • Varsomhet for høye lyder og brå bevegelser
  • Sjenanse, sosial angst, frykt for sosial forlegenhet eller sosial isolasjon og tilbaketrekning
  • Problemer med å opprettholde øyekontakt
  • Tomt ansiktuttrykk og motvilje til å smile
  • Stive og vanskelig bevegelser
  • Problemer med å uttrykke følelser, selv til familiemedlemmer
  • Tendens til å bekymre seg mer enn andre
  • Følsomhet for støy og folkemengder
  • Søvnproblemer
  • Rastløshet
  • Repeterende atferd
  • Sosial isolasjon
  • Reagerer tregere på både verbal- og ikke-verbal kommunikasjon
  • Depresjon (vanligst i voksen alder)
  • Selvmordstanker som følge av ensomhet og depresjon

Barndom[rediger | rediger kilde]

Barn kan ha sensoriske prosesseringsvansker, problemer med å oppdage, tolke, bearbeide, regulere og reagere med sanseinntrykk. Når de konfronteres med mange inntrykk, reagerer de ofte med angst som i barnehage eller klasserom.[4] De kan misforstå sosiale situasjoner som bidrar til frustrasjon og upassende reaksjoner i sosiale situasjoner. Dette forsterkes av deres manglende evne til effektiv kommunikasjon.[5]

Voksenlivet[rediger | rediger kilde]

Det finnes lite forskning på hvordan det går i voksenalder. Det antas at det er store variasjoner, og mye kommer an på støtteapparatet. For noen går det bra, og de klarer å komme seg ut av tausheten. For andre varer tausheten videre til voksenlivet og vanskene som voksen kan bli verre.[trenger referanse]

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Årsaken til at noen utvikler selektiv mutisme er ikke funnet, men tidlig faglitteratur har nevnt årsaksforklaringer som traumer, intrapsykologiske konflikter og kontrollerende adferd. Litteraturen i dag tilsier at selektiv mutisme er nært knyttet til et hemmet temperament, skyhet og sosial angst. Det kan være forårsaket av en overirritasjon i hjernen kalt amygdala. Noen barn kan ha en sensorisk integreringsdysfunksjon (problemer med å behandle sensorisk informasjon) som kan føre til angst og en følelse av å bli overveldet i ukjente og nye omgivelser. Barnet «stenger ned» og vil ikke være i stand til å snakke. Om lag 20-30 % har tale- eller språklidelser som legger stress i situasjoner der barnet forventes å snakke.

I senere tid er det funnet en utviklingsforstyrrelse hos mange mennesker med selektiv mutisme.[6]

Behandling[rediger | rediger kilde]

Forskning utført viser til at en ny behandling kan hjelpe personer med selektiv mutisme til å snakke mer. Hittil[når?] er forskningen kun basert på studier med enkelttilfeller og små grupper som har gjort kunnskapen vanskelig å generalisere. I en studie ble 24 barn med lidelsen i alderen 3 til 9 år fordelt på to grupper. Den ene fikk psykososial behandling i seks måneder. Behandlingen skulle få barna til å snakke på skolen, der problemet er størst. Etter tre måneder ble barnets fremgang analysert av foreldre, lærere og terepaut. Konklusjonen ble at barn med behandlingen snakket mer enn barna som ikke hadde fått behandling.[7]

Uten behandling kan selektiv mutisme føre til en kronisk depresjon, mer alvorlig angst og andre sosiale- og emosjonelle problemer.

Selektiv mutisme kan bli selvforsterkende. Andre personer rundt kan ende opp med å forvente at vedkommende ikke kan snakke, og derfor gjør de heller ikke et forsøk på å bli kjent eller være sosial.[8]

Historie[rediger | rediger kilde]

I 1877 uttalte den tyske legen Adolph Kussmaul at barn som kunne, men nektet å, snakke som normalt å ha en lidelse han kalte afasi voluntaria.[9] På tross av at dette nå er et gammelt begrep, så var det begrepet en tidligere beskrivelse av det som nå kalles selektiv mutisme.

I 1980 offentliggjorde Torey Hayden en studie som lanserte fire undertyper av elektiv mutisme (det det het den gang). Disse undertypene er ikke lengre anerkjent, selv om «talefobi» av og til brukes for å beskrive tilstanden på en som ikke ser ut til å ha noen symptomer på sosial angst.

«The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders» som først ble publisert i 1952, tok med elektiv mutisme i den tredje utgaven som kom i 1989. Selektiv mutisme ble beskrevet som «å kontinuerlig nekte å snakke i nesten alle sosial situasjoner», selv om snakkeevnen er normal. En overdreven sjenanse og andre angstrelaere trekk er ført opp som tilleggssymptomer, som overbeskyttende mor, psykisk utviklingshemning og traumeer. Elektiv mutisme fra den tredje reviderte utgaven (DSM III-R) er beskrevet på samme måte, sett bort fra at lidelsen ikke er relatert til en sosial fobi. I 1994 anmodet Sue Newman, en medgrunnlegger av Selective Mutism Foundation, om at den fjerde utgaven av DSM skulle gjenspeile navneendringen fra elektiv til selektiv mutisme. Som en del av omorganiseringen av DSM-kategoriene flyttet DSM-5 selektiv mutisme fra en lidelse som vanligvis først blir diagnostisert i spedbarnalder, barndom eller ungdomstid til seksjonen for angstlidelser.[10]

I populærkulturen[rediger | rediger kilde]

  • Raj Koothrappali i tv-serien The Big Bang Theory har selektiv mutisme. Han klarer ikke å snakke med kvinner uten å ha drukket alkohol.
  • Effy Stonem i den britiske tv-serien Skins har selektiv mutisme (sesong 1 og 2).
  • Jude Adams Foster i den amerikanske dramaserien The Foster utviklet selektiv mutisme som et resultat av å måtte håndtere mange problemer.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ naturfond, Bård Vegar Solhjell Generalsekretær i WWF Verdens; ord, nestleder i styret i Fritt. «Greta Thunberg har Asperger og selektiv mutisme, likevel er ho den helten verda treng no». Aftenbladet (norsk). Besøkt 3. september 2019. 
  2. ^ Selekivmutisme.no
  3. ^ Tidsskriftet for Norsk Psykologiforening - Selektiv Mutisme for barn
  4. ^ Shipon-Blum, E. (2011). Selective Mutism. School Psychologist, 30(1), s. 14-15, 40–41.
  5. ^ Arie, M., Henkin, Y., Lamy, D., Tetin-Schneider, S., Apter, A., S.,Avi & Bar-Haim, Y. 2007). Reduced auditory processing capacity during vocalization in children with selective mutism. Biological psychiatry, 61 (3), s. 419–421.
  6. ^ Universitetet i Oslo: Det utdanningsvitenskapelige fakultet: Hva er selektiv mutisme, og hvordan kan man hjelpe disse barna i barnehagen?. Besøkt 27. mars 2016
  7. ^ Forskning.no: 18.10.2013 Ny behandling kan hjelpe de tause barna. Besøkt 27. mars 2016
  8. ^ Ricki Blau (2005-09-20). «The Older Child or Teen with Selective Mutism» (PDF). Selective Mutism Group.[død lenke]
  9. ^ Tots, Bright. «Selective mutism what is selective mutism childhood disorder».
  10. ^ American Psychiatric Association (2013). Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (Fifth ed.). Arlington, VA: American Psychiatric Publishing. ISBN 978-0-89042-555-8.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]