Secessio plebis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Secessio plebis ved Mons Sacer, gravering av B. Barloccini, 1849.

Secessio plebis (latin for «plebeiernes løsrivelse») var en uformell maktutøvelse av plebeierne i den romerske republikk, lik dagens form for streik. Under en secessio plebis ville plebeierne ganske enkelt forlate byen i stort antall og overlate all drift til patrisierne (adelen). Av den grunn betydde en secessio at alle butikker, verksteder og virksomheter ble stengt, og bydriften opphørte. Dette var et svært viktig våpen under stenderkampene, der plebeierne kjempet om å få de samme politiske rettighetene som patrisierne. Siden plebeierne utgjorde majoriteten av bybefolkningen og sto for all produksjon, måtte patrisierne gi etter. Det er usikker på hvor mange secessio det var. Cary & Scullard hevder det var fem mellom 494 og 287 f.Kr.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Cary, M; Scullard, H.H. (1980): A History of Rome, s. 66.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primærlitteratur
Sekundærlitteratur
  • Cary, M; Scullard, H.H. (1980): A History of Rome: Down to the Reign of Constantine, 3. utg., Bedford/St. Martin's, ISBN 0-333-27830-5
  • Cornell, T.J. (1995): The Beginnings of Rome, Routledge.
  • Forsythe, G. (2005): A Critical History of Early Rome, Berkeley