Savoia-Marchetti S.74
| Savoia-Marchetti S.74 | |||
|---|---|---|---|
 Savoia-Marchetti S.74 | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Firemotors passasjerfly | ||
| Produsent | Savoia-Marchetti | ||
| Designet av | Alessandro Marchetti | ||
| Første flyvning | 16. november 1934 | ||
| Introdusert | 1935 | ||
| Utfaset | 1943 | ||
| Brukt av |  ItaliaAla Littoria Regia Aeronautica | ||
| Antall produsert | 3 | ||
| Passasjerer | 20 til 27 | ||
| Mannskap | 4 | ||
| Utviklet fra | Savoia-Marchetti S.72 | ||
Savoia-Marchetti S.74 var et firemotors passasjerfly bygd for det italienske passasjerflyselskapet Ala Littoria i 1934-1936. S.74 var videreutviklet fra tremotors passasjerflyet Savoia-Marchetti S.72 ved å flytte alle motorene ut til vingeplanet for høypresentasjonskapasitet innenfor hastighet, rekkevidde og lasteevne. Det var Italias første firemotorspassasjerflyet som var bygd før den andre verdenskrigens utbruddet i 1939. Tre fly var bygd, og stort sett benyttet på internasjonale flyruter.
Teknisk beskrivelse[rediger | rediger kilde]
Savoia-Marchetti S.74 var sluttkonklusjonen på flere flytyper med samme basisdesign med dyp og rektangulært skrog, skuldervinget med et stort cantilevervingeplan videreutviklet fra flybåten S.55 siden 1930, da S.71 flyr for første gang. Vingeplanet på S.74 var det samme som på forgjengeren S.72 med like store dimensjoner og minimale endringer, men med fire motorgondoler som rommet en radialstempelmotor hver.[1] Luftfartøyingeniør Alessandro Marchetti hadde ikke bare tilpasset S.55-vingen med sin sedvanlige oppbygging på tre bjelker og vanntette cellefordeling, han hadde også utvidet S.72-flykroppen til å romme en mer rommelig passasjerkabin på 9,30 m lengde og 2,10 m høyde. Selve flykroppen var oppført i et stålrørsskjelett bekledt med kryssfiner og duk.
Dette muliggjorde en kapasitet på 27 seter i tre rad langs et par vindusrekke.[1] Flyet var i stand til å ha en tjenestehøyde på 7 000 m, høyere enn tidlig. Det var nødvendig for å krysse alpene i ruten mellom Roma og Paris, og dermed måtte man ha oksygenstank med pusteapparater i bagasjeheng over setene. Det var bagasjerom forut og under selve passasjerkabinen.[2]
Flyet hadde fast understell med støttestativer til de indre motorgondolene og flykroppen, med hjulgamasje for mindre aerodynamisk motstand. Cockpiten satt høyt i flykroppen i et lukket førerrom med adgang til radiooperatørrom og motoristen som kunne ta seg gjennom en tunnel i vingen til motorene under flygning.[1]
Prototypen n/c 21001 hadde sin jomfrutur 16. november 1934 med Piaggio P.X R luftkjølte radialstempelmotor som driverk med to-bladet propeller av tre. Disse propellene ble erstattet med hydrauliske justerbare tre-bladet metallpropeller i sivil tjeneste. Det tredje flyet som var levert i januar 1936, hadde utenlandske motor av type Bristol Pegasus med en ytelseskraft på 845 hk. I 1937 ble alle tre flyene ombygd for å bruke den nye Alfa Romeo R.C.34 med vridbar metallpropell, med en ytelseskraft på 780 hk.[1][3]
S.74 flyet i tjeneste[rediger | rediger kilde]
Samtidige fly ble levert til det italienske passasjerflyselskapet Ala Littoria som inngikk et samarbeid med Frankrikes Air France om å opprettholde en internasjonal flyrute mellom Roma og Paris med mellomlanding i Marseille og Lyon i 18. juli 1936.[4] S.74 flyet som hadde demonstrert høypresentasjon under de første flyvningene som bevist at det var verdens raskeste firemotors fly i året 1935, hadde en reisetid på syv timer mellom de to hovedstedene. Passasjerene fordrevet tiden ved å gå til bargalleriet i inngangsdørpartiet akterut. Etter et kort opphold ble flyruten gjenstartet, med en ekstra etappe fram til London i 1937.[3] Når disse flyene ikke sendes utenlands, var de satt inn i flyruten mellom Roma og Brindisi. I 1938 ble det opprettholdt flytrafikk mellom Italia og den italienske kolonien Libya på Nord-Afrika, og S.74 var benyttet for flygningene til diverse flyplass som Tobruk.
I 22. desember 1937 ble I-ROMA reservert for rekordflygning med pilotene Giuseppe Tesei og Lino Rosci om bord. Det satt en ny rekord ved å fly i lukket sirkel på 1 000 km med gjennomsnittlig hastighet på 322,089 km/t, med en last på 10 tonn. S.74 flyet var 60 km/t raskere enn det franske flyet Farman F.223.1 som satt den tidlige rekorden i oktober.[3]
Krigsutbruddet i september 1939 rammet ikke Italia i første omgang, men det ble iverksatt planer om å rekvirere sivile fly inn i militær tjeneste. Ved 16. juni 1940, etter Italia gikk inn i krigen, ble de tre S.74 passasjerflyene overført til Servizi Aerei Speciali (spesialtransporttjeneste) for Regia Aeronautica. I-URBE, I-ALPE og I-ROMA ble omregistrert som 604-8, 604-11 og 604-9 i 604ª. skvadron med base i Benghazi, Libya. Disse fikk også militære registernumre, MM.60364, MM.60365 (I-ROMA) og MM.60366.[5].
Flyene fikk militær kamuflasje og var deretter benyttet i den viktige forsyningstjenesten på den nordafrikanske ørkenen hvor man stadig støttet på fiendtlige trusler deriblant en Bristol Blenheim fra RAF som i august 1941 uten hell forsøkt å skyte ned 604-8 nord for Pantelleria. Flyets meget rommelige lastekabinen og presentasjonskapasitet gjorde disse populært i krigstid. Disse hadde også en robust konstruksjon som gjorde dem i stand til å overleve angrep av andre fly.
Det første krigstapet hendt 23. oktober 1941 da 604-11 krasjet inn i et fjell ved Licodia Eubea i Sicilia med tap av 27 liv. RAF bombet en flybase i Castel Benito flyplass ved Tripoli 2. november 1941 og ødelagt 604-8. Det siste gjenværende S.74 flyet opplevd en meget intensiv periode for ulike oppdrag inkludert frakt av fallskjermsoldater til Fuka ved El Alamein i sommeren 1942, og var sendt til den italienske halvøya i januar 1943. Etter ankomsten ble 604-9 overført til Gruppo Complementare (OCU). Det ble sterkt skadet under den amerikanske bombingen av Centocelle flyplass ved Roma den 19. juli 1943.[3]
Operatører[rediger | rediger kilde]
Sivile operatører[rediger | rediger kilde]
Militære operatører[rediger | rediger kilde]
Produksjon[rediger | rediger kilde]
| Serienumre | Italiensk sivilregister | Opplysninger om flyet |
|---|---|---|
| 21001 | I-URBE | Omregistrert som 604-8 i militær tjeneste |
| 21002 | I-ALPE | Omregistrert som 604-11 i militær tjeneste |
| 21003 | I-ROMA | Levert med Bristol Pegasus 845 hk radialmotor januar 1936. Omregistrert som 604-9 i militær tjeneste |
Spesifikasjoner[rediger | rediger kilde]
- Type: Firemotors passasjerfly[3]
Dimensjoner[rediger | rediger kilde]
- Lengde: 21,36 m
- Vingespenn: 29,68 m
- Høyde: 5,50 m
- Vingeareal: 118,54 m²
- Tomvekt: 8 900 kg
- Maksvekt: 14 000 kg
- Besetning: 4
Ytelser[rediger | rediger kilde]
- 4 Piaggio P.X R radialmotor på 700 hk
4 Alfa Romeo 126 R.C.34 radialmotor på 780 hk - Topphastighet: 330 km/t
- Marsjhastighet: 300 km/t
278 km/t - Tjenestehøyde: 7 000 m
- Rekkevidde: 2 000 km
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Giorgio Bignozzi, Roberto Gentilli; Aeroplani S.I.A.I 1915-1935 Edizioni Aeronautiche Italiane S.r.l. 1982 (engelsk-italiensk)