Saparmyrat Nyýazow
| Saparmyrat Nyýazow | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 19. feb. 1940[1][2][3][4] Gypjak (Den turkmenske sosialistiske sovjetrepublikk, Sovjetunionen)[5][6][7] | ||
| Død | 21. des. 2006[1][2][3][4] (66 år) Asjkhabad[8] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, selvbiograf | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | St. Petersburgs statlige polytekniske universitet Høyskolen under SUKPs sentralkomite | ||
| Ektefelle | Muza Niýazowa | ||
| Far | Atamyrat Nijazov | ||
| Mor | Gurbansoltan Eje | ||
| Barn | Myrat Nyýazow | ||
| Parti | Sovjetunionens kommunistiske parti Turkmenistans demokratiske parti | ||
| Nasjonalitet | Sovjetunionen Turkmenistan[9][10][11] | ||
| Gravlagt | Türkmenbaşy Ruhy Mosque | ||
| Medlem av | Politbyrået i Sovjetunionen (1990–1991) | ||
| Utmerkelser | 11 oppføringer
Helt av Turkmenistan
Nøytralitetens orden Galkynyş-ordenen Orden for stor kjærlighet til det uavhengige Turkmenistan Ordenen folkenes vennskap «Arbeidets helt«-medaljen Medaljen til minne om 100-årsdagen for Vladimir Iljitsj Lenin Sankt Mesrop Mashtots-ordenen 1. klasse av Jaroslav den vises orden 1. klasse av Den hellige fyrst Daniel av Moskvas orden Potsjotnaja gramota Prezidiuma Verkhovnogo Soveta Turkmenskoj SSR (1971) | ||
Saparmyrat Atajevitsj Nyýazow (1940–2006), også kjent som Türkmenbaşy («Lederen for turkmenerne») var en turmensk politiker som styrte Turkmenistan fra 1985 til sin død i 2006. Han var førstesekretær i det turkmenske kommunistpartiet fra 1985 til 1991 og støttet kuppforsøket i Sovjetunionen i 1991. Han fortsatte å styre landet i 15 år etter at Turkmenistan ble uavhengig.
Turkmenske medier refererte til ham ved å bruke tittelen Hans exellense Saparmurat Türkmenbaşy, president i Turkmenistan og formann for det turkmenske ministerkabinett.[12] Hans selverklærte tittel Türkmenbaşy refererte til hans posisjon som grunnlegger og president for Den humanitære foreningen for verdens turkmenere[a][13] I 1999 utropte nasjonalforsamlingen i Turkmenistan Nyýazow til Turkmenistans president på livstid.
I sin funksjonstid var han en av verdens mest totalitære, despotiske og undertrykkende diktatorer.[14][15]
Han fremmet en kultur for personlighetsdyrking og fremsto med eksentrisk oppførsel, eksempelvis ved, i 2002, å endre navnene på måneder og ukedager slik at de refererte til hans egen selvbiografiske bok Ruhnama («Sjelens bok»).[16] Han gjorde det obligatorisk å lese boken på skoler, universiteter og i statlige institusjoner. Nyansatte i det offentlige ble testet om boken i jobbintervjuer og den var også del av pensum i kjøreopplæringen i Turkmenistan. I 2005 beordret han stenging av alle bibliotek og sykehus utenfor hovedstaden Asjkhabad - i et land hvor mer enn halvparten av befolkningen levde på landsbygda[17] og slo fast at «hvis folk var syke kunne de komme til Asjkhabad».[18]
Biografi[rediger | rediger kilde]
Nyýazow var født 19. februar 1940 i Gypjak (Kipchak), like utenfor Asjkhabad i den daværende turkmenske sosialistiske sovjetrepublikk. Han tilhørte den innflytelsesrike Teke-stammen.[19]
Etter skolegangen som ble avsluttet i 1959 arbeidet han som instruktør i fagfoeningens undersøkelseskomite. I 1967 ble han uteksaminert ved Peter the Great St. Petersburg Polytechnic University som elekroingeniør. Handro til Sovjetunionen for å studere videre, men avbrøt studiene.
I 1962 startet han sin politiske karriere og meldte seg inn i Sovjetunionens kommunistiske parti. Han steg raskt i gradene og ble førstesekretær i partiavdelingen i Asjkhabad.[20] og førstesekretær i Det turkmenske kommunistpartiet i 1985. Han fikk denne stillingen etter at den sovjetiske generalsekretæren Mikhail Gorbatsjov hadde avsatt forgjengeren Muhammetnazar Gapurov etter en bomullsrelatert skandale. 13. januar 1990 ble Nyýazow formann for Det øverste sovjet i Turkmenistan, en stilling som tilsvarte president i republikken.
Nyýazow støttet forsøket på statskupp i Sovjetunionen i 1991.[21] Da kuppforsøket ble slått ned arbeidet han for at Turkmenistan skulle gå ut av Sovjetunionen. Det øverste sovjet i Turkmenistan erklærte landet som uavhengig 27. oktober 1991 og foreslo Nyýazow til president. Ved presidentvalget 21. juni 1992 var Nyýazow enste kandidat og ble valgt til landets første folkevalgte president. Et år senere tok han tittelen Türkmenbaşy («Lederen for turkmenerne»). I 1994 ble hans funksjonstid forlenget til 2002 gjennom en folkeavstemning, slik at han kunne fullføre sin 10-års utviklingsplan. De offisielle resultatene viste at han fikk 99,9% oppslutning. Den 28. desember 1999 erklærte parlamentet at Nyýazow skulle være president på livstid. Parlamentsvalg var blitt holdt noen uker tidligere, og kandidatene var håndplukket av presidenten selv.
Presidentperioden (1990-2006)[rediger | rediger kilde]
Nyýazow ble president under Turkmenistans endring fra Sovjetrepublikk til en uavhengig stat. Hans tid var karakterisert av oppsmuldringen av en sovjetmodell som på mange måter var uegnet for overgang til mindre, separate stater. På tross av at det ble vektlagt å endre fra sentral planøkonomi til markedsøkonomi, og til fullt demokrati, så lyktes ikke denne omstillingen.
Det ble utenfra uttrykt bekymring for pressefriheten og religionsfriheten. Nyýazow gjorde personlig et fremstøt for å lage en kulturell plattform for Turkmenistan ved å skrive den selvbiografiske boken Ruhnama som en guidebok til ideer og egen kultur. Han fikk også innført nye helligdager spesielt for landet og han introduserte et latinsk alfabet som skulle erstatte det russisk-kyrilliske.
Økonomi[rediger | rediger kilde]
Turkmenistan har de nest største oljereservene av de tidligere sovjetrepublikkene, og de gir staten store inntekter. Regjeringen har brukt planøkonomiske prinsipper som statlig produksjonskontroll, bankkreditt med lave renter og priskontroll som i det tidligere Sovjetunionen.[22]
I årene som fulgte uavhengigheten investerte landet stort i anlegg og maskiner for å unngå å primært bli en oljeleverandør til mer utviklede økonomier. Det er investert i blant annet oljeraffinerier og polyetylenanlegg. I et intervju med avisen Rossiyskaya Gazeta sa Nyýazow at Turkmenistan kunne prosessere 85% av det innenlandske forbruket, og flere oljetransportprosjekter er også gjennomført, blant annet en rørledning fra Korpedje-feltet til Kort-Koi i Iran.
I 2005 utnevnte Nyýazow Gurbanmyrat Ataýew til olje- og gassminister. Han etterfulgte Atamyrat Berdyýew.[23]
Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]
Nyýazow fremmet en streng nøytralitetspolitikk i utenrikspolitikken med motstand mot NATO, GUAM og CSTO. Landet har ikke deltatt i noen av FNs fredsbevarende operasjoner. Landet er imidlertid medlem av Interpol.
Landets uavhengighet og nøytralitet ble anerkjent i FNs generalforsamlings resolusjon om "Den permanente nøytralitet for Turkmenistan" av 12. desember 1995. Som resultat av det fikk landet nedgradert sitt medlemsskap i Samveldet av uavhengige stater og ble assosiert medlem under artikkel 8 i organisasjonens charter, slik at de ikke skal delta i noen militære strukturer i organisasjonen.
I 2006 opprettet Turkmenistan handelsforbindelser med EU etter at Niyazov godtok å ha dialog med EU om menneskerettigheter.[24]
Dødsfallet[rediger | rediger kilde]
21. desember 2006 annonserte Turkmensk statsfjernsyn at president Nyýazow var død av et plutselig hjerteattakk i en alder av 66 år.[25][26] En måned før dødsfallet hadde han selv gjort kjent at han hadde brukt hjertemedisin i noen år for en ukjent hjertelidelse.
Ettersom Nyýazow ikke hadde pekt ut noen etterfølger ble Öwezgeldi Ataýew, formann i nasjonalforsamlingen, i henhold til landets konstitusjon utnevnt til president. Visestatsminister Gurbanguly Berdimuhamedow ble utpekt til å lede begravelsen. Imidlertid ble Ataýew arrestert 21. desember 2006 og Berdimuhamedow ble utnevnt til fungerende president. Han kunngjorde at nytt presidentvalg skulle skje 11. februar 2007.[27]
Omstendighetene rundt Nyýazows død avstedkom spekulasjoner i media. Enkelte opposisjonelle hevdet også at han døde flere dager før den kunngjorte datoen.[28]
Begravelsen[rediger | rediger kilde]
Nyýazow ble begravet i Kipchak-moskéen 24. desember 2006 i sin hjemby Gypjak. Etter Nyýazows død i 2006 har den nye presidenten, Gurbanguly Berdimuhamedow, gradvis fjernet elementer fra personkulten rundt Nyýazow.
Etterfølgeren[rediger | rediger kilde]
Presidentvalget 11. februar 2007 hadde seks kandidater, men alle var fra Turkmenistans demokratiske parti som satt ved makten, og oppoisjonens kandidater fikk forbud mot å stille. Den 14. februar ble Gurbanguly Berdimuhamedow erklært som president etter å ha vunnet presidentvalget tre dager tidligere med 89 % av stemmene. Hans sønn Serdar Berdimuhamedow overtok som president 19. mars 2022 etter han vant et presidentvalg 12. mars 2022.[29]
Berdimuhamedow uttalte at han ville fortsette Nyýazows politikk, men utvikle landet videre. Blant annet ville han gi innbyggerne ubegrenset tilgang til internett, bedre utdannelse og høyere pensjoner.
Familie[rediger | rediger kilde]
Nyýazow var gift med Muza Melnikova som var av russisk og jødisk avstamning. De hadde to barn.
Fotnoter[rediger | rediger kilde]
- ^ Turkmensk: Dünýä türkmenleriniň ynsanperwer birleşigi, GATM, er en organisasjon som har som målsetning å samle verdens turkmenere og ta vare på den turkmenske arven. Organisasjonen ble stiftet i 1991 og hadde i 2018 27 kontorer i 14 land.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Saparmurad Niyazov, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Saparmurad-Niyazov, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 43753[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Saparmurad Atajewitsch Nijasow, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id nijasow-saparmurad-atajewitsch, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ issuu.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.humanities360.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ mondediplo.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ «The Art of the Impossible: Political Symbolism, and the Creation of National Identity and Collective Memory in Post-Soviet Turkmenistan»[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.imdb.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Warren, Marcus (9. august 2002). «A date with destiny for Turkmen leader». The Daily Telegraph.
- ^ «Turkmenistan Fact Sheet, Government & Politics – President». Embassy of Turkmenistan. Arkivert fra originalen 13. august 2002. Besøkt 22. februar 2024.
- ^ Theroux, Paul (21. mai 2007). «The Golden Man». The New Yorker.
- ^ Cathill, Paul (26. september 2018). «Interesting Histories: Saparmurat Niyazov – The Real General Aladeen». medium.com.
- ^ «Turkmen go back to old calendar». BBC News. 24. april 2008..
- ^ «Rural population (% of total population): Turkmenistan». World Bank.
- ^ «Turkmen leader closes hospitals». BBC News. 1. mars 2005..
- ^ Sabol, Steven (2010). Turkmenistan: Permanent Transition or Elusive Stability?, i China and Eurasia Forum Quarterly. s. 10.
- ^ «Central Asian Republics: Presidents' Biographies». www.angelfire.com.
- ^ Union of Soviet Socialist Republics, i Encyclopædia Britannica
- ^ Badykova, Najia (18. juni 2004). «The Turkmen Economy: Challenges and Opportunities». St Antony's College, University of Oxford. Arkivert fra originalen 25. september 2006. Besøkt 22. februar 2024.
- ^ «Turkmen Leader Names New Oil And Gas Minister». Radio Free Europe/Radio Liberty.
- ^ «Double Standard for Dictators». The Washington Post. 14. april 2004.
- ^ «Turkmenistan's 'iron ruler' dies». BBC News. 21. desember 2006.
- ^ «President of Turkmenistan dies at 66». BreakingNews.ie. 21. desember 2005.
- ^ «Two candidates named for Turkmen presidency». ITAR TASS. 26. desember 2006. Arkivert fra originalen 4. juli 2022. Besøkt 22. februar 2024.
- ^ «Turkmenbashi died several days ago» (russisk). RIA Novosti. 21. desember 2006.
- ^ «The results of the Presidential elections», Turkmenistan Today, 15. mars 2022