Santa Maria in Cosmedin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Basilica di Santa Maria in Cosmedin Roma 2012.jpg
Kongenes tilbedelse; bysantinsk mosaikk fra ca 705.
Rom, Santa Maria in Cosmedin, Innenansicht 2.jpg
Alterciborium

Santa Maria in Cosmedin er en middelalderkirke i det sentrale Roma, i nærheten av Tiberen. Kirken, som ligger i rione Ripa, er en basilica minor. Kirken Santa Maria in Cosmedin ligger i sognet Santa Prisca.[1]

I porticoen er Bocca della Verità, som gjør kirken til en turistattraksjon.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Santa Maria in Cosmedin ble en diaconia allerede på 500-tallet. Den ble innbygd i en portico fra 100-tallet, som man lenge trodde tilhørte et anlegg for distribusjon av levedsmidler (en såkalt statio annonae). Lokalet ble forlenget av pave Hadrian I (772–795) over et stort podium som har blitt identifisert som basen for det store Herkulesalteret som ettert tradisjonen var reist av den arkadiske kong Evander. Porticoen kan ha tilhørt dette alteret og vært ment for votivgaver. En krypt ble hugd ut i podiet för de relikvier som på den tid ble bragt inn fra katakombene. Det turde ha vært den eldste krypt av detta slag i en romersk kirke. Hadrian I forlente kirken til de greske samfunn, som helliget den til Jomfru Maria. Cosmedin kommer av gresk Kosmidion, navnet på et kloster i Konstantinopel.

På 1120-tallet ble kirken forvandlet til en treskips basilika, absideen ble bygd, og kolonnene som oppebærer arkadebuer innsatt. Kolonnene er såkalte spolier, gjenbrukte antikke bygningselementer, og derfor forskjellige, og så langt mulig er de plasserte parvis på hver sin side av midtskipet for å skape symmetri.

Interiør[rediger | rediger kilde]

Sitt nåværende utseende fikk interiørey vrd en stilrestaurering 1894–1899. Da fjernet man senere århundrers tillegg; kirken var blitt fikk barokk drakt av arkitekten Giuseppe Sardi og hadde fått falske tønnehvelv. Middelalderens korskranke ble fjernet på 1500-tallet. Midtskipets vegger har rester av middelaldermalerier, og bruddet mellom den eldste diaconiaen og tilbyggene er markert. På inngangssiden sees de høye riflede marmorkolonner fra den antikke porticoen. Ytterligere kolonner er innmurte i den venstre sideveggen og kolonneraden fortsetter på motsatt side inn i sakristiet.

Gulvet er fra 1100-tallet, selv den opphøyde delen som fra alteret strekker seg til midten av midtskipet. Det er tilbakestilt til sin opprinnelige plass. Den delvis rekonstruerte skranken i midtskipet og tversover sideskipene, lesepulpettene (amboene) og bispetronen i absiden var blitt bekoster av en viss Alfanus, skattemester (camerarius) hos pave Calistus II (1119–1124). Det gotiskw ciboriet over altaret ble oppsatt i 1295. På begge sider for skranken er det nedganger til krypten.

Eksteriør[rediger | rediger kilde]

På kirkens høre side kon det bygninger allerede på 800-tallet. De ble forandret ved tilkomsten av sakristiet på 1600-tallet og ved innrettelsen av sidekapeller.

Hovedportalen, signert Ioannes de Venetia, er kanskje fra 1000-tallet, kanskje eldre. Inntil den er en stor nisje med nevnte Alfanus' grav (1123); fra jernringene ovenfor den kan de ha hengt lamper. I porticoen er også den antikke marmorplatean med en skulptert maske, kalt Bocca della Verità, som har tilhørt kirken minst siden 1400-tallet og siden da vært knyttet til forestillingen at den som stakk inn hånden i gapet fikk den avbitt om han løy. Både porticoen og fasaden er delvis rekonstruerte; de var blitt gitt en barokkdrakt av Giuseppe Sardi i 1715. Kampanilen har bevart sitt 1100-tallsutseende. Av barokkmiljøet gjenstår kun den skulpterte [[fontene]en Fontana dei Tritoni (1717) av Francesco Carlo Bizzaccheri midt i mot fasaden.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Lombardi, Ferruccio, Roma: chiese, conventi, chiostri: progetto per un inventario, 313—1925. Roma: Edilstampa 1993.
  • The Pilgrim's Guide to Rome's Principal Churches (engelsk). Collegeville, Minnesota: Liturgical Press. 1993. ISBN 0-8146-5016-3. 
  • Walther Buchowiecki: Handbuch der Kirchen Roms, Hollinek, Wien 1970, Bd. 2, S. 582ff.
  • Anton Henze]] u. a.: Kunstführer Rom. Reclam-Verlag, Stuttgart 1994, S. 212ff.
  • Hans Georg Wehrens: Rom – Die christlichen Sakralbauten vom 4. bis zum 9. Jahrhundert – Ein Vademecum. Herder, Freiburg 2016, S. 329ff. ISBN 978-3-451-31105-5.
  • Giuseppe Massimi: La Chiesa di S. Maria in Cosmedin, Eigenverlag der Kirchengemeinde, Rom 1989.
  • Paolo Portoghesi: Roma – un’altra città, Newton Compton Editori, 1990.
  • Frank Kolb: Rom, die Geschichte der Stadt in der Antike, C. H. Beck, München 1995. ISBN 3-406-39666-6.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]