Salomon Reinach
| Salomon Reinach | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Salomon Hermann Reinach 29. aug. 1858[1][2][3][4]  Saint-Germain-en-Laye (Seine-et-Oise, Det andre franske keiserdømme)[1] | ||
| Død | 4. nov. 1932[1][2][3][4] (74 år) Boulogne-Billancourt[1] | ||
| Beskjeftigelse | Hellenist, historiker, kunsthistoriker, antropolog, arkeolog | ||
| Akademisk grad | Agrégation de grammaire | ||
| Utdannet ved | Lycée Condorcet École normale supérieure École française d'Athènes | ||
| Søsken | Joseph Reinach Théodore Reinach | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[1] | ||
| Gravlagt | Cimetière de Montmartre | ||
| Medlem av | 6 oppføringer
Deutsches Archäologisches Institut
Kungliga Vetenskapsakademien Det greske filologiske selskap i Konstantinopel grunnlagt 1861 (1907–) (æresmedlem) Académie des inscriptions et belles-lettres (1896–1932) (membre ordinaire)[5][6] Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien (1895–) (korresponderende medlem) Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen | ||
| Utmerkelser | Offiser av Æreslegionen | ||
Salomon Reinach (født 29. august 1858 i forstaden Saint-Germain-en-Laye ved Paris, død 4. november 1932 i Boulogne-Billancourt) var en fransk-jødisk arkeolog, filolog, kunsthistoriker og religionshistoriker. Han var bror til arkeologen Théodore Reinach.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Salomoln Reinach kom fra en velstående tyskættet jødisk bankiersfamilie og var bror til arkeologen Théodore Reinach og forfatteren og politikeren Joseph Reinach (1856–1921). Han studerte ved École Normale Supérieure, som han avsluttet med glans, og var fra 1879 stipendiat ved École française d’Athènes i Athen.
Arkeologi[rediger | rediger kilde]
Salomon Reinach var tilknyttet Musée des Antiquités nationales i Saint-Germain-en-Laye fra 1886, (direktør fra 1902). I mange var han medredaktør og bidragsyter i Revue archéologique og foretok i sin ungdom arkeologiske ekspedisjoner i Orienten og Tunisia. Han var med på verdifulle arkeologiske oppdagelser i Myrina nær Smyrna i 1880-82, i Cyme i 1881, på Thasos, Imbros og Lesbos (1882), i Kartago og Meninx (1883–84), i Odessa (1893) og andre steder.
Reinachs flittige vitenskapelige gjerning var mer preget av samlemani og entusiasme enn av kritisk sans og dypt forskning. Ved 25 års alder var han ferdig med en stor Manuel de la philologie classique; så fulgte blant annet Description raisonnée du Musée Saint-Germain og en rekke hendige Répertoires (gresk og romersk skulptur 1894-1924, greske vaser 1899-1900, relieffer 1909-12, veggmalerier 1922), meget leste sammenfattende skulpturhistorier (Apollo) og religionshistorier (Orpheus), artikkel- og essaysamlinger.
Som museiman lot den lett entusmiasmerede Reinach ved et par sensasjonelle anledninger seg narre av forfalskninger i stor stil, som Saitafernes tiara, Glozelfunnene.[7]
Religionshistorie[rediger | rediger kilde]
Reinach støttet Friedrich Max Müllers naturmytologi i Frankrike. For Reinach var den religionshistoriske forskningen et ledd i dannelsen av en modernistisk religion og kultur. For ham gjeldt det blant annet om å reformere den tradisjonelle jødedom som stod i veien for jødenes assimilering ettersom de la så stor vekt på ritualer, seremonielle klær og religiøse lover. Egentlig var ritualene, klærne og lovene tom staffasje, tenkte Reinach på et typisk modernistisk vis. Med en symbolsk tolkningmåte forstår man dessuten at alle religioner innerst inne er en og den samme. Og når man vel har innsett dette, håpet Reinach, skulle jødene kunne opphøre å være et folk og en rase og istedet bli en religiøs gruppering, en organisasjon som man går inn i på grunn av sin overbevisning.[8]
Hans liberale posisjon ble avvist av durkheimianerne. For det første syntes de at han gjentok gammelt tankegods, for det andre uroet de seg for hvor lite skrittet kunne være fra modernistisk religionshistorie med sterke antijødiske og ariofile trekk til ren antisemittisme. Durkheimianerne var heller ikke enige med ham om at ritualer og seremonier var et overspilt «magisk» stadium i religionenes utviklingshistorie.[9]
Politikk[rediger | rediger kilde]
Politisk og kulturelt var Reinach radikal, men samtidig varm fransk patriot som sin bror Joseph Reinach. Under første verdenskrig og etterpå stilt han sine krefter også i den nasjonale propagandas tjeneste.[7] Til visse er det mulig å være jødiskettet og antisemitt, men dette er ikke tilfellet med reformjøden Reinach.[10]
Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]
- Chroniques d'Orient (1891-96)
- La nécropole de Myrina (1887, med E. Pottier)
- Orpheus (1909)
- Apollo, 1904
- Description raisonnée du Musée Saint-Germain (1894)
- Manuel de la philologie classique (2 bd, 1880-84)
- Amalthée (3 bd, 1929-31)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e Autorités BnF, BNF-ID 11921429b, besøkt 2. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, CTHS person-ID 103198, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id reinach-salomon, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b KNAW Past Members, oppført som S. Reinach, KNAW past member ID PE00002527, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ aibl.fr, besøkt 3. april 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.aibl.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Svensk uppslagsbok 1935
- ^ Arvidsson 183f
- ^ Arvidsson 2000, s. 184f
- ^ Arvidsson 2000, s. 362
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Arvidsson, Stefan, Ariska idoler (2000)
- Svensk uppslagsbok, 22 (1935)