Sahulugle

Sahulugle
	Nomenklatur
	Ninox rufa; (Gould, 1846)
	Synonymi
	Athene rufa
	Populærnavn
	sahulugle, ; rustfalkugle
	Klassifikasjon
Rike	Dyr
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Fugler
Orden	Ugler
Familie	Uglefamilien
Slekt	Ninox
	Økologi
Habitat:	terrestrisk
Utbredelse:	Australasia
	Inndelt i
	Se inndeling!;

Sahulugle (Ninox rufa) er en rovfugl i slekten Ninox og inngår i uglefamilien (Strigidae). Arten er utbredt i Australasia og består som fire underarter.

Etymologi

Sahulugle ble tidligere kalt rustfalkugle på norsk,^[1] men siden den tilhører gruppen med sanne haukugler (Ninox) har den nylig byttet navn til sahulugle, siden det norske populærnavnet rustugle (Otus rufescens) alt var i bruk. Sahul var et paleokontinent (en gammel landmasse som eksisterte i tidligere geologiske perioder) som inkluderte Australia, Ny-Guinea og Tasmania da havnivået var mye lavere under istidene.

Biologi

Beskrivelse

Sahulugle blir cirka 40–52 cm lang. Hannen veier cirka 1 150–1 300 g, hunnen er mindre og veier cirka 700–1 050 g. Vingespennet utgjør cirka 115 cm.^[2]

Sahulugla er en stor haukugle med lite hode og lang hale. Den har en utydelig svartaktig ansiktsdisk; mørk rødbrun rygg med smale lysebrune striper; underdelen er hvit til gulbrune med tett stripet med rødbrunt; iris er gyllengul og nebbet blekt blågrått. Kjønnene har lik fjærdrakt.^[2]

Underarter varierer i størrelse og fargeintensitet: humeralis er mindre (vingene måler 307–347 mm) og mørkere på oversiden, men mindre kanelfarget på undersiden enn nominatformen (vingene måler 347–383 mm); queenslandica er større (vingene måler 348 mm, n=1) enn humeralis og mørkere på oversiden enn nominatformen, men med lysere underdeler; meesi er liten (vingene måler 306–352 mm) som humeralis og har lignende fjærdrakt som nominatformen.^[2]

Habitatet består hovedsakelig av opprinnelig regnskog, godt bevokst savanne, monsunskog, galleriskog og skogkanter, spesielt langs vannveier. Den er mindre vanlig i papirbarkskog (Melaleuca) og mangrove. Forekommer fra lavland etog foten av åser opp til minst 2 150 moh i Ny-Guinea, og opp til minst 1 200 moh i Australia. Fuglene hviler om dagen, alene eller i par, i trær med tett lauvverk eller i trehuler. Ofte hviler arten mens den holder på rester av et stort bytte. Jakter av og til i forstadshager.^[2]

Sahulugla har en variert diett og spiser ting som fugler og insekter, men også gnagere, noen ganger opp til 2 kg tunge. Den jakter som regel på yngre dyr. Når det er fuktig på bakken pleier den å jakte på andre fugler, istedenfor dyr på bakken.

Arten regnes som standfugl, men den kan foreta lokale bevegelser i regntiden.^[2] Arten pleier å unngå mennesker, men er kjent for å bli aggressiv om den føler seg truet. De er som regel stille, utenom hekketiden. Da kommuniserer hannene og hunnene med hverandre. Hunnene har en høyere tonehøyde enn hannene.

Hekking

Hekketiden er mellom juni og september, avhengig av hvor varmt det er i området den bor i. Hannen tuter to ganger for å lokke en hunn til seg, hunnen kommer så til å svare med kvitring og fly mot hannen. Redene bygges i trær, ofte opp til 30 meter over bakken for å beskytte mot det mot rovdyr. Hannen velger redeplassen, og hunnen legger ett eller to egg, som krever 37 dager med ruging før de klekkes. Ungene er 44 til 54 mm lange ved fødsel, og er dekket i hvitt dun. De er avhengige av foreldrene i flere måneder, ofte fram til neste hekkesesong. Både hannen og hunnen forvarer redene sine aggressivt.

Taksonomi

Sahulugle har blitt ansett for å være nærmest beslektet med våkugle (N. strenua). Underartene har et behov for revisjon, i det meesi muligens bare er en blek variant av queenslandica. Populasjonen på Aruøyene har noen ganger blitt separert som aruensis, men fuglene ser ut til å være uadskillelig fra humeralis, og populasjonen i det sentrale østlige Queensland (fra Cairns sør til Claudeelven) er beskrevet som marginata, men inkluderes nå vanligvis i queenslandica. Arten har til og med blitt foreslått å være monotypisk.^[2]

Inndeling

Inndelingen følger Birds of the World.^[3] Norske navn på artene følger Artsdatabanken.^[4]^[5]^[1] Norske beskrivelser i parentes er ikke offisielle.

Treliste

Strigiformes, ugler
- Strigidae, uglefamilien
  - Ieraglaucinae, (haukugler)
    - Ninox
      - N. rufa, sahulugle
        N. r. humeralis, utbredt på Ny-Guinea, inkludert Waigeo (i de vestlige Papuaøyene) og Aruøyene.
        
        N. r. rufa, nominatformen er utbredt i det nordøstlige Vest-Australia (Kimberley) og i det nordlige Nordterritoriet (Arnhem Land).
        
        N. r. meesi, utbredt i det nordlige Queensland i kyst- og subkystområdene av Kapp York-halvøya, sør til omtrent Mitchellelven og Endeavourelven.
        
        N. r. queenslandica, utbredt i kyst- og subkystområdene i Queensland, fra Endeavourelven sørover til den nedre Burdekinelven og muligens Rockhampton.

Referanser

^ ^a ^b Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Olsen, P.D. and J. S. Marks (2020). Rufous Owl (Ninox rufa), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.rufowl2.01
^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Owls (Strigidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.strigi1.01
^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker

(en) sahulugle i Global Biodiversity Information Facility
(no) sahulugle hos Artsdatabanken
(en) sahulugle hos ITIS
(en) sahulugle hos NCBI
(en) Kategori:Ninox rufa – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Ninox rufa – detaljert informasjon på Wikispecies

[Syvertsen_''et_al.''_(2020)-1] Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

[Olsen_&_Marks_(2020)-2] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Olsen, P.D. and J. S. Marks (2020). Rufous Owl (Ninox rufa), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.rufowl2.01

[Winkler,_Billerman_&_Lovette_(2020)-3] Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2020). Owls (Strigidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.strigi1.01

[Syvertsen_''et_al.''_(2008)-4] Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10

[Syvertsen_''et_al.''_(2017)-5] Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]