Sabina Spielrein

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Sabina Spielrein
Sabina Spielrein.jpg
Født 25. oktober 1885
Rostov-na-Donu
Død 11. august 1942 (56 år)
Rostov-na-Donu, Zmijovskaja Balka
Utdannet ved Universitetet i Zürich
Doktorgradsveileder Eugen Bleuler
Yrke Psykolog, lege, psykiater, skribent
Nasjonalitet Det russiske keiserdømmet, Sovjetunionen

Sabina Spielrein (russisk: Сабина Нафтуловна Шпильрейн; født 25. oktober/7. november 1885[1][2] i Rostov-na-Donu, Det russiske keiserdømmet, drept i august 1942 i Zmijovskaja Balka, ved Rostov, Sovjetunionen) var en sovjetisk lege og psykoanalytiker. Hun var en av psykoanalysens tidlige pionerer.[3] Spielrein var også en pioner innenfor barnepsykologi og terapi for barn.[4] Hun publiserte 35 vitenskapelige artikler på tre språk (tysk, fransk og russisk) om psykoanalyse, utviklingspsykologi, lingvistikk og pedagogikk.[5]

Liv og familie[rediger | rediger kilde]

Familien Spielrein i 1896 sammen med flere ukjente personer. Sabina foran til venstre med hatt. Moren til venstre, faren bak med bart. Brødrene Jan, Emil og Isaac forsvant under Stalins terror på 1930-tallet.

Hun ble innført i det jødiske fødselsregisteret med fornavnet Sejve eller Sjeve, men brukte navnet Sabina.[6] Familien var velstående jøder og vel ansett i Rostov. Sabinas foreldre var Nikolai (født Naftali eller Naftuli[7]) Spielrein og Eva født Lujublinskaja, hun hadde tre yngre brødre og en yngre søster. Morfaren var rabbiner. Sabina og brødrene fikk god utdanning, og hun selv tok artium med utmerkelse. De studerte ved universitet i utlandet fordi tsaren begrenset jøders adgang til russiske læresteder.[8] Faren var eksentrisk og streng.[9] Faren hadde flyttet til Rostov fra Warszawa, og Sabina var som barn fem år i barnehage i Warszawa.[7] Hun skal ha fått et sammenbrudd da hennes lille søster døde seks år gammel.[4] Broren Jan Spielrein var matematiker og professor ved Moskvas tekniske universitet. Hennes tre brødre ble henrettet eller døde i arbeidsleir under den store terroren (1935-1937).[6]

Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen ble Rostov liggende på frontlinjen fra november 1941 til sommeren 1942.[7] Spielrein, hennes døtre (16 og 29 år gamle) og 27 000 andre jøder ble drept av Einsatzgruppe D og dumpet i en massegrav utenfor byen, etter at tyske styrker inntok byen for andre gang 27. juli 1942.[10][11] Koner og barn av hennes brødre overlevde krigen.[3][5]

Minnetavle over Spielrein, Thomasiusstraße 2, Berlin-Moabit, der hun og ektemannen bodde en periode før første verdenskrig.

Psykoanalyse[rediger | rediger kilde]

På grunn av store personlige problemer sørget moren for at hun i 1904 ble sendt på sanatorium i Interlaken, året etter ble hun behandlet på Eugen Bleulers «nerveklinikk» Burghölzli ved Zürich.[8] I Bleulers klinikk gikk Spielrein (18 år gammel) i terapi hos C.G. Jung som da var en ung assistent ved klinikken. Hun ble utskrevet fra klinikken og begynte å studere medisin i Zürich.[3] Hun var en av de første som gjennomgikk psykosebehandling ved psykoanalyse og skrev om sine erfaringer.[12] Spielrein var den første som gjennomgikk psykoanalyse utenfor Wien.[13] Det er usikkert om hun var Jungs elskerinne.[14][3] De to hadde et nært forhold og Jung var i ferd med å forlate sin kone Emma til fordel for Spielrein.[15][10][16][17]

I korrespondanse mellom Jung og Freud tok Jung opp den vanskelige pasienten (omtalt som en russisk pike, student) og ba om Freuds vurdering.[3] På grunn av det kompliserte forholdet til Jung tok hun kontakt med Sigmund Freud. Brevene fra Spielrein til Freud omhandler blant annet forholdet til Jung. Da forholdet mellom Spielrein og Jung var på det mest intense i 1908-1911 korresponderte begge med Freud og ba om hans bistand. Spielrein og Freud de møtte hverandre i første gang i Wien i 1911, og Spielrein fortsatte å arbeide der. Hun giftet seg i 1912 med Dr. Paul (Pavel) Scheftel og hun fortsatte korrespondansen med Freud og Jung til omkring 1920.[3] Spielrein skal ha medvirket til oppgjøret mellom Freud og Jung.[13] Jean Piaget var blant de som ble involvert i striden mellom Freud og Jung, og Piaget gikk i analyse hos Spielrein «hver morgen» i åtte måneder.[18][3][19]

Spielreins datter Eva (født 1926), som ble drept sammen med moren i 1942.

Spielrein introduserte aggresjon som en komponent i kjærlighet, noe Sigmund Freud og Melanie Klein videreførte.[20] Hun tok den medisinske doktorgraden i 1911.[21] Spielrein ønsket i en artikkel i 1912 å innføre dødsdrift som et eget instinkt i psykoanalysen, noe Sigmund Freud avviste.[22] Etter tiden i Sveits ble hun en pioner innenfor psykoanalyse i Sovjetunionen.[12] I 1911 holdt hun et foredrag for det psykoanalytiske selskapet i Wien og lignende ideer som i hennes foredrag la Freud frem ti år senere.[23][18] Ifølge Karsten Alnæs' roman Sabina (1994) stjal Freud noen av Spielreins ideer.[24] Freud noterte en gang at han ikke helt forsto Spielreins teorier.[25] Hun bodde rett før første verdenskrig i Berlin, og ved utbruddet av krigen reiste hun tilbake til Sveits. Etter den russiske revolusjonen reiste hun i 1923 til Russland og praktiserte som pyskoanalytiker i Moskva inntil det ble forbudt i 1925. Trotskij støttet psykoanalyse, men mest som et middel til å utvikle nyttige individer.[4] Hun reiste hjem til Rostov og praktiserte deretter som psykiater.[18]

Dokumentasjon[rediger | rediger kilde]

Spielrein var lite kjent inntil hennes dagbok fra 1909-1912 og korrespondanse med Jung og Freud ble oppdaget i Institut Jean-Jacques Rousseau, Geneve, i 1977 (hun arbeidet ved instituttet til 1923). Materialet ble tilrettelagt og utgitt på italiensk av Aldo Carotenuto. I 1982 ble flere dokumenter funnet hos en tidligere direktør for instituttet.[26] Den dokumentariske filmen Ich hiess Sabina Spielrein («Mitt navn var Sabina Spielrein», av Elisabeth Márton) er basert på disse dokumentene.[27][28][10] Lite er kjent om Spielreins liv fra 1925 til hun døde.[3] Hennes liv er dramatisert i filmen A Dangerous Method (2011) av David Cronenberg[10] og i Karsten Alnæs' roman Sabina.[24]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://namesfs.yadvashem.org/YADVASHEM/NEW_APP/20160302_1155_340_9056/26185.jpg
  2. ^ «Yad Vashem testimony». Yad Vashem. 
  3. ^ a b c d e f g h Covington, C. (Ed.). (2004). Sabina Spielrein: Forgotten pioneer of psychoanalysis. Routledge.
  4. ^ a b c «Sabina Spielrein: from psychiatric patient to psychoanalyst | The Spectator». The Spectator (engelsk). 29. november 2014. Besøkt 2. september 2017. [død lenke]
  5. ^ a b Launer, John (2014). Sex Versus Survival. The Life and Ideas of Sabina Spielrein. London: Bloomsbury Publishing. ISBN 978-0-715-64741-7. ISBN 0-71564741-5. 
  6. ^ a b Ljunggren, Magnus (2001). Sabina and Isaak Spielrein. In Björling, Fiona. On the Verge: Russian Thought Between the Nineteenth and Twentieth Centuries. Lund University. pp. 79–95.
  7. ^ a b c Ovcharenko, V. (1999). Love, psychoanalysis and destruction. Journal of Analytical Psychology, 44(3), 355-373.
  8. ^ a b Volkmann-Raue, S. (2011). Sabina Spielrein: Die Destruktion als Ursache des Werdens. Bedeutende Psychologinnen des 20. Jahrhunderts, redigert av Sibylle Volkmann-Raue og Helmut Lück, Springer Verlag, s. 39-55.
  9. ^ Launer, J. (2015). Carl Jung’s relationship with Sabina Spielrein: a reassessment. International Journal of Jungian Studies, 7(3), 179-193.
  10. ^ a b c d «Jung Love: Sabina Spielrein, a forgotten pioneer of psychoanalysis». Telegraph.co.uk (engelsk). 28. august 2011. Besøkt 1. september 2017. 
  11. ^ «Sabina Spielrein | Jewish Women's Archive». jwa.org (engelsk). Besøkt 31. august 2017. 
  12. ^ a b Haugsgjerd, Svein (1983). Psykoterapi og miljøterapi ved psykotiske tilstander. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200059456. 
  13. ^ a b Pollan, Brita (1998). Peer Gynt og Carl Gustav Jung: med sjelen som følgesvenn. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203180566. 
  14. ^ Lothane, Z. (1999). Tender love and transference: Unpublished letters of CG Jung and Sabina Spielrein. The International journal of psycho-analysis, 80(6), 1189.
  15. ^ Stevens, Anthony (1993). Om Jung. Oslo: Cappelen. ISBN 8202138914. 
  16. ^ «Emma Jung and her impossible husband | The Spectator». The Spectator (engelsk). 17. september 2016. Besøkt 1. september 2017. [død lenke]
  17. ^ Behrisch, Sven (21. februar 2012). «Studenten von früher: Sabina Spielrein». Die Zeit (tysk). ISSN 0044-2070. Besøkt 1. september 2017. 
  18. ^ a b c Haugsgjerd, Svein (1986). Grunnlaget for en ny psykiatri. Oslo: Pax. ISBN 8273500640. 
  19. ^ Vidal, F. (2001). Sabina Spielrein, Jean Piaget–going their own ways. Journal of Analytical Psychology, 46(1), 139-153.
  20. ^ Haugsgjerd, Svein (1990). Lidelsens karakter i ny psykiatri. Oslo: Pax. ISBN 8253014341. 
  21. ^ Sabina Spielrein: Ueber den psychologischen Inhalt eines Falles von Schizophrenie (Dementia Praecox), Inauguraldissertation zur Erlangung der Doktorwürde der hohen medizinischen Fakultät der Universität Zürich. Dissertation an der Medizinischen Hochschule Zürich 1911.
  22. ^ Eriksen, Trond Berg (2000). Freuds retorikk: en kritikk av naturalismens kulturlære. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8215000703. 
  23. ^ Kittang, Atle (1997). Sigmund Freud. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205247706. 
  24. ^ a b Evensberget, Snorre (2000). Litterært leksikon: personer og verk i verdenslitteraturen. Oslo: Stenersen. ISBN 8272012618. 
  25. ^ Aspects of gender and Russian literature. [Tromsø]: Det humanistiske fakultet, Universitetet i Tromsø. 1998. ISBN 8290423489. 
  26. ^ Noth, I. (2015). “Beyond Freud and Jung”: Sabina Spielrein’s Contribution to Child Psychoanalysis and Developmental Psychology. Pastoral Psychology, 64(2), 279-286.
  27. ^ «My Name Was Sabina Spielrein (2002)». Besøkt 2. september 2017. 
  28. ^ Kraume, Anne (17.11.2003). «Das Buch der Königin». die tageszeitung. Besøkt 2. september 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Spielrein, S. (1911): Über den psychologischen Inhalt eines Falles von Schizophrenie (Dementia Praecox),Jahrbuch für psychoanalytische und psychopathologische Forschungen vol. III, Band 1,
  • Spielrein, S. (1912): Die Destruktion als Ursache des Werdens. Jahrbuch für psychoanalytische und psychopathologische Forschungen, IV Band. Utgitt av Sigmund Freud og E. Bleuler, redigert av C.G. Jung. Leipzig/Wien, s. 465-503.
  • Spielrein, S. (1912): Beiträge zur Kenntnis der kindlichen Seele, Zentralblatt für Psychoanalyse und Psychotherapie, vol. III.
  • Spielrein, S. (1987): Sämtliche Schriften, Freiburg i.Br., Kore.
  • Spielrein, S. (1994). Destruction as the cause of coming into being. Journal of Analytical Psychology, 39(2), 155-186.
  • Spielrein, S. (2001). Unedited extracts from a diary (1906/1907?). Journal of Analytical Psychology, 46(1), 155-171.
  • Jung, C. G. (2001). The letters of CG Jung to Sabina Spielrein. Journal of Analytical Psychology, 46(1), 173-199.
  • Aldo Carotenuto: Tagebuch einer heimlichen Symmetrie : Sabina Spielrein zwischen Jung und Freud; forord av Johannes Cremerius ; oversatt til tysk i 1986, originalens italienska tittel Diaro di una segretta simetria, Sabina Spielrein tra Jung e Freud
  • Alnæs, Karsten (1994). Sabina: biografisk roman. Oslo: Aschehoug. ISBN 8257410640. 
  • Goldberg, A. (1984) A Secret Symmetry. Sabina Spielrein Between Jung and Freud. Psychoanal Q., 53:135-137
  • Kaspit, D. (1994) A Most Dangerous Method: The Story of Jung, Freud and Sabina Spielrein.. J. Amer. Psychoanal. Assn., 42:883-891
  • John Launer (2014): Sex Versus Survival: The Life and Ideas of Sabina Spielrein. Duckworth.
  • Minder, B. (2001). Sabina Spielrein. Jung's patient at the Burghölzli. Journal of Analytical Psychology, 46(1), 43-66.
  • Raphael-Leff, J. (1983) A Secret Symmetry. Sabina Spielrein Between Jung and Freud. Int. R. Psycho-Anal., 10:241-242
  • Silverman, M. (1985). A Secret Symmetry. Sabina Spielrein Between Jung And Freud. J. Amer. Psychoanal. Assn., 33(S):205-209
  • Thompson, N. (1996) Freud, Jung And Sabina Spielrein: A Most Dangerous Method.. Psychoanal Q., 65:644-649
  • Van Waning, A. (1992) The Works of Pioneering Psychoanalyst Sabina Spielrein—'Destruction as a Cause of Coming Into Being'. Int. R. Psycho-Anal., 19:399-414

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]