São Tomé og Príncipes geografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
De to øyene er en del av øyrekken som strekker seg diagonalt ut i Guineabukta som fortsettelse av den vulkanske Kamerunlinjen på det afrikanske fastlandet.
Ekvator går over den lille øya Rolas sør for São Tomé.

São Tomé og Príncipe omfatter de to øyene São Tomé og Príncipe i Atlanterhavet sør for Nigeria, utenfor kysten av Ekvatorial-Guinea og Gabon i Sentral-Afrika. De to øyene ligger mellom Bioko og Annobón, som begge tilhører Ekvatorial-Guinea. Ekvatorlinjen går 2 km sør for São Tomé over den lille øya Rolas.[1]

Landets økonomiske sone grenser mot Ekvatorial-Guineas og Gabons. I nordvest overlapper den med Nigerias og i 2001 inngikk de to landene en avtale om en felles forvaltningssone for utnyttelse av ressursene som finnes der.[2][3]

São Tomé og Príncipe er en fortsettelse av den vulkanske Kamerunlinjen på det afrikanske fastlandet. En kjede av øyer strekker seg videre fra Kamerunfjellet på fastlandet og ut i havet i sørvestlig retning til Bioko og videre til Príncipe, São Tomé og til slutt Annobón. Príncipe og São Tomé er oseanisk øyer, det vil si vulkaner som stiger bratt opp fra havbunnen, og er omgitt av dypt hav.[1] Øyene ble dannet fra midten til slutten av tertiær. Príncipe er 31 millioner år gammel, mens São Tomé 15,7 millioner år.[4]

Øyene er bratte, med en flatere lavlandssone.[1] I sør og vest er det høye fjell av vulkansk opprinnelse, mens landskapet flater ut på nordenden.[5] Fjellene er sterkt erodert. Jorda, med basalt og fonolitt, er relativ fruktbar.[1]

Øyene[rediger | rediger kilde]

São Tomé[rediger | rediger kilde]

Cão Grande er en vulkansk plugg med en høyde på 663 meter.

São Tomé ligger 140 km sørvest for Príncipe. Øya måler rundt 48 km fra nord til sør og 32 km fra øst til vest. Arealet er 845 km². Øya består av basalt og har to fjellkjeder. Den ene går i retning nord-sør, den andre går fra nordvest til sørøst.[6] Pico de São Tomé er høyeste punkt med 2024 moh. Andre fjell er Pico Ana de Chaves på 1635 meter, Pinheiro på 1612 meter og Calvaro på 1600 meter.[6] Fjellene er kraftig erodert med dype daler. Her og der står det igjen vulkansk plugger sør på São Tomé, blant annet Cão Grande og Cão Pequeno.[6] Cão Grande når en høyde på 663 meter.[7]

235 km², tilsvarende nesten 30 % av øya, er satt av til nasjonalpark.[8] Parque Natural Ôbo omfatter sørvestdelen av øya, fra fjellene ved landets høyeste punkt og til sørvestkysten.

Den 24 km lange Rio Ió Grande er den lengste elva. Den har sitt utspring ved Pico de São Tomé. Andre elver er Abade og Manuel Jorge,[9] samt Rio do Ouro, Rio Quija og Rio Cantador.[10]

Príncipe[rediger | rediger kilde]

Fra Príncipe.

Príncipe ligger 225 km utenfor nordvestkysten av Gabon. Øya har et areal på 136 km².[4] Bergartene består av basalt i nord og fonolitt i sør.[6] Høyeste punkt er Pico de Príncipe på 948 moh., mens Mencorne når en høyde på 925 meter.[9] Den lengste elva, Papagaio, er 9 km lang og munner ut i Santo António nord på øya.[9]

Rundt halvparten av landområdet, 65 km²,[8] er vernet som nasjonalpark, Parque Natural Príncipe. I 2012 ble Príncipe med omkringliggende småøyer erklært som biosfærereservat innenfor rammen av UNESCOs program Mennesket og biosfæren.[11]

Småøyer[rediger | rediger kilde]

I tillegg til de to hovedøyene finnes det 16 småøyer. Ved São Tomé ligger Santana, Sete Pedras og, lengst sør, Rolas. Bombom, Caroço, Bjoné de Jockey og Pedras Tinhosas med Tinhosa Grande og Tinhosa Pequena ligger ved Príncipe.[12]

Klima[rediger | rediger kilde]

Øyene ligger i det våte tropiske beltet. Temperaturen varierer fra et minimum på 18–21 °C til et maksimum på 30–33 °C.[13]

På grunn av fjellene og den sørvestlige vinden faller det mest nedbør sør og sørvest på øyene.[14] Nord på São Tomé er klimaet tørrere på det savanneliknende landskapet.[15] På São Tomé faller det 1 000 mm nedbør i nordøst og 4 000 mm i sørvest.[1]

Årstidene styres av skiftningene i den intertropiske konvergenssonen.[16] Det er to regntider, sammenfallende med jevndøgn i mars og september.[16] Mellom disse ligger vindmånedene fra mai til august og hetemånedene fra desember til februar. Den lange tørre årstiden er mest markant i nord og øst og kan i sørvest være fraværende enkelte år.[14]

Bosettingsmønsteret har påvirket klima og vegetasjon.[17] Dette skjedde først da sukkerplantasjene ble anlagt og skogen nord på øya ble ryddet. Her har områder blitt uttørket, slik at det bare vokser gras og baobabtrær.[17]

Plante- og dyreliv[rediger | rediger kilde]

Saotoméibis (Bostrychia bocagei).

Øyene ligger i en biodiversitetshotspot og sammen med de andre øyene i Guineabukta er São Tomé og Príncipe preget av høy endemisme.[1] Det spesielle plante- og dyrelivet gjør at øyene sammenliknes med Galápagosøyene og Hawaiiøyene.[18]

Før europeerne kom, var trolig hele São Tomé skogdekt. De første europeerne merket seg særlig de store oca-trærne.[19] I den første koloniseringsperioden ble skogen ryddet for å skaffe jord til sukkerplantasjene. Senere ble skogen i lavlandet ryddet til kakaoplantasjer og fjellskogen ble hugget for å gi plass til kaffeplantasjer. Imidlertid ble en del av de store trærne spart, for å skaffe skygge til kaffebuskene og kakaotrærne.[20] Lavlandsskog er bevart i sørvest og sentralt på øya. På São Tomé er det bevart 240 km² med urskog, mens Príncipe har rundt 40 km².[1]

São Tomé og Príncipe regnes som en del av økoregionen São Tomés, Príncipes, og Annobóns fuktige lavlandsskoger, som dekker disse øyene samt Annobón tilhørende Ekvatorial-Guinea.[13]

Flora[rediger | rediger kilde]

På São Tomé er det tre typer opprinnelig skog: Lavlandsskog fra kysten og opp til 800 meter, deretter fjellskog videre opp til 1400 meter og til slutt tåkeskog fra 1400 meter og opp til det høyeste punktet.[14] Skogen på Príncipe ligner på lavlandsskogen på São Tomé, men har ikke like stort biologisk mangfold.[14]

Vegetasjon på São Tomé.

Floraen kjennetegnes særlig av arter i maure-, orkidé- og vortemelkfamilien. På São Tomé finnes det 601 karplantearter (15 % endemiske), mens Príncipe har 314 (8 % endemiske).[21] Det er også en rik flora av bregner.[18]

Fauna[rediger | rediger kilde]

Ved siden av mer utbredte flaggermusarter, finnes det to endemiske arter på São Tomé: Myonycteris brachycephala og Chaerephon tomensis. Øya har også en endemisk spissmusart, Crocidura thomensis, mens Príncipe har en endemisk underart av Crocidura poensis.[1]

To froskearter er endemiske til São Tomé, Nesionixalus thomensis og Ptychadena newtoni, og én til Príncipe, Leptoptelis palmatus. To arter finnes på begge øyene: Nesionixalus molleri og Phrynobatrachus dispar.[14] Ormepaddearten Schistometopum thomense er endemisk på São Tomé.[1]

Øyene er rike på endemiske krypdyr, blant annet tre forskjellige arter ormeslanger, flere gekkoarter og én skinkart.[1] 75 % av snegleartene er endemiske.[1] Slangearten Philothamnus thomensis lever bare på São Tomé.[14] Den finnes en giftig svart kobraslange.[20] Den beinløse skinkarten Feylinia polylepis og slangearten Typhlops elegans lever utelukkende på Príncipe. Gekkoarten Hemidactylus greefii, skinkarten Mabuya maculilabris og slangeartene Rhinotyphlops feae og Rhinotyphlops newtonii forekommer på begge øyene. Gekkoarten Lygodactylus thomensis lever i tillegg også på Annobón.[14] Da portugiserne ankom fantes det også krokodiller, både på land og i sjøen.[20] Disse ble utryddet.

Blant målerne finnes det 30 arter på São Tomé, hvorav 26 er endemiske, og 24 på Príncipe, hvorav 15 er endemiske.[21]

Tykknebbpirol (Oriolus crassirostris).

På São Tomé finnes de fire endemiske fugleslekter, på Príncipe lever det én.[1] Av 143 fuglearter hekker 72 på de to øyene og 28 arter er endemiske.[14] Blant de endemiske artene lever saotoméibis (Bostrychia bocagei), saotomédue (Columba thomensis), saotoméugle (Otus hartlaubi), svovelvarsler (Lanius newtoni), saotomésanger (Amaurocichla bocagei), kjempesolfugl (Dreptes thomensis), saotoméfink (Neospiza concolor) og tykknebbpirol (Oriolus crassirostris) på São Tomé, mens kritthodespeirops (Speirops leucopheus) og jungeldrongo (Dicrurus modestus) bare finnes på Príncipe. En underart av olivenibis (Bostrychia olivacea rothschildi) finnes bare på Príncipe og er landets sjeldneste fugl.[14] Saotometrost (Turdus olivaceofuscus) og skurrebrillefugl (Zosterops ficedulinus) finnes på begge øyene og er endemisk til disse.[14]

På Pedras Tinhosas, to nakne, små øyer sør for Príncipe, holder det til sjøfugl, anslagsvis 100 000 hekkende par sotterne (Onychoprion fuscatus), 10–20 000 par svartnoddy (Anous minutu), 4–8 000 par brunnoddy (Anous stolidus), 1 500–3 000 par brunsule (Sula leucogaster).[14] Småtropikkfugl (Phaethon lepturus) hekker også. Det er to hekkesesonger per år, nærmere bestemt i de tørre periodene fra desember til januar og fra juni til august.[14]

Fiskelivet påvirkes av den østgående ekvatoriale motstrømmen og den ekvatoriale understrømmen som forbinder det østlige med det vestlige Atlanterhavet på høyde med øyene.[22] De 234 fiskeartene er en blanding av circumtropiske arter, arter hjemmehørende i tropisk Vest-Afrika, arter som er mest utbredt øst i det sørlige Atlanterhavet og arter som finnes på begge sider av det sørlige Atlanterhavet. 28 fiskearter er endemiske i Guineabukta.[22]

Introduserte arter[rediger | rediger kilde]

Grisunger i Ponta Figo.

Da portugiserne koloniserte øyene fantes det bare noen få nyttevekster: oljepalme, en type yam og muligens en type banan. Portugiserne introduserte husdyr som kveg, gris, sau, geit, høns og and.[23] São Tomé ble det første stedet der portugiserne eksperimenterte med introduserte nyttevekster.[20] Det ble innført vekster som sukkerrør, mais, fiken, forskjellige yams- og sitrusarter, kokospalme, maniok og søtpotet.[23] Introduksjonen av sitrus og kasju var særlig vellykket. Banan, brødfrukt og kokosnøtt fikk varig betydning som hovednæringsmiddel.[20] Noen av plantasjeavlingene har spredt seg til naturen og forvillede sukkerrør høstes for å lage brennevin.[20]

Monamarekatt (Cercopithecus mona) er introdusert på begge øyene. På São Tomé er snømus (Mustela nivalis) og afrikasivett (Civettictis civetta) introdusert og det finnes en forvillet bestand av gris. Andre introduserte arter er katt, svartrotte, brunrotte og husmus.[14]

Flere av fugleartene som lever på savannen kan ha blitt innført som burfugl eller for jakt.[14] Gullryggbisp (Euplectes aureus) er innført fra Angola.[14]

Miljøproblemer[rediger | rediger kilde]

Etter at plantasjene ble oppgitt etter uavhengigheten, har disse områdene dannet grunnlag for sekundærskog.[21] Sekundærskog, kalt capoeira, en blanding av gras, bambus, klatreplanter, blomstrende trær og forvillede kaffebusker.[20] En del endemiske arter lever i lavlandsskogen, som ryddes for å skaffe jordbruksland.[21]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l Harris 2009, s. 809.
  2. ^ Fancisco og Agostinho 2011, s. 50 og 134.
  3. ^ Segura 2006, s. 5.
  4. ^ a b Harris 2009, s. 808.
  5. ^ Hodges og Newitt 1988, s. 2.
  6. ^ a b c d Hodges og Newitt 1988, s. 5.
  7. ^ Henriques og Neto 2015.
  8. ^ a b «National Parks» Arkivert 2. april 2016 hos Wayback Machine., Obo Natural Parks. Lest 16. juni 2016.
  9. ^ a b c Hodges og Newitt 1988, s. 6.
  10. ^ Hodges og Newitt 1988, s. 11.
  11. ^ «The Island of Príncipe», UNESCO, september 2012. Lest 16. juni 2016.
  12. ^ Fancisco og Agostinho 2011, s. 15.
  13. ^ a b Burgess, Neil & Hales, Jennifer & Underwood, E. & Dinerstein, Eric & Olson, David & Itoua, I. & Schipper, Jan & Rickketts, T. & Newman, K. (2004). «Terrestrial eco-regions of Africa and Madagascar: A conservation assessment». World Wildlife Fund (United States). 
  14. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Christy 2001.
  15. ^ Fancisco og Agostinho 2011, s. 16.
  16. ^ a b Hodges og Newitt 1988, s. 7.
  17. ^ a b Hodges og Newitt 1988, s. 10.
  18. ^ a b «Islands of São Tomé and Príncipe of the coast of Equatorial Guinea», World Wildlife Fund. Lest 11. mai 2016.
  19. ^ Hodges og Newitt 1988, s. 13.
  20. ^ a b c d e f g Hodges og Newitt 1988, s. 14.
  21. ^ a b c d Harris 2009, s. 810.
  22. ^ a b Wirtz et al. 2007.
  23. ^ a b Seibert 2013, s. 60.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fancisco, Albertino og Nujoma Agostinho (2011): Exorcising Devils from the Throne. São Tomé and Príncipe in the Chaos of Democratization, New York: Algora
  • Harris, D. James (2009): «São Tomé, Príncipe, and Annobon», i Rosemary Gillespie og David Clague (red.): Encyclopedia of Islands, Berkeley: University of California Press, s. 808–811
  • Henriques, Maria Helena og Keynesménio Neto (2015): «Geoheritage at the Equator: Selected Geosites of São Tomé Island (Cameron Line, Central Africa)», * Hodges, Tony og Malyn Newitt (1988): São Tomé and Príncipe. From Plantation Colony to Microstate, Boulder: Westview Press. ISBN 0-8133-0380-X
  • Segura, Alonso (2006): WP/06/183 Management of Oil Wealth Under the Permanent Income Hypothesis: The Case of São Tomé and Príncipe, IMF Working Paper, WP/06/183
  • Seibert, Gerhard (2013): «São Tomé and Príncipe: The first plantation economy in the tropics», i Robin Law, Suzanne Schwarz og Silke Strickrodt (red.): Commercial Agriculture, the Slave Trade and Slavery in Atlantic Africa, Woodbridge: James Currey, s. 54–78
  • Wirtz, Peter, Carlos Eduardo L. Ferreira, Sergio R. Floeter, Ronald Fricke, João Luiz Gasparini, Tomio Iwamoto, Luiz Rocha, Cláudio L. S. Sampaio og Ulrich K. Schliewen (2007): «Coastal Fishes of São Tomé and Príncipe islands, Gulf of Guinea (Eastern Atlantic Ocean) – an update», Zootaxa, nr. 1523, s. 1–48
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=São_Tomé_og_Príncipes_geografi&oldid=21989466»