Ruder Josip Bosković

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ruđer Josip Bošković.

Ruđer Josip Bošković (født 18. mai 1711 i Ragusa i Republikken RagusaDalmatiakysten, død 12. februar 1787 i Milano) var en kroatisk katolsk prest tilhørende jesuittordenen. Han var en klassisk polyhistor: filosof og matematiker, astronom og geodetiker. Han var også i diplomatisk tjeneste og var lyriker.

Han produserte et verk som foregrep det senere emnet atomteori (og dermed en forløper også for atomfysikken) og kom med mange bidrag innen astronomien, blant annet den første geometriske prosedyre for å fastslå ekvator på en roterende planet fra tre observasjoner av et overflateobjekt, og for å regne ut planetens omløpsbane ut fra tre observasjoner av dens posisjon. I 1753 oppdaget han også fraværet av atmosfæremånen.[1]

Et mål på hans store ettermæle er at alle folk som kan tenkes å gjøre ham til «sin», har gjort det: Det menes at han egentlig var serber, kroat, italiener.

Navneformer[rediger | rediger kilde]

I forskjellige lands faglitteratur er navnet gjengitt på forskjellige måter: Ruggiero Giuseppe Boscovich [2], Ruđer (Roger) Bošković, Ruđer Josip Bošković, Ruggero Giuseppe Boscovich, Roger Joseph Boscovich, Roger Boscovich, Josip Ruđer Bošković, Rugjer (Rudjer) Josip Bošković.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Philosophiae naturalis theoria, 1758

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bošković var det syvende barnet til Nikola Bošković og Paola Bettera. Faren var serber eller kroat og kom fra landsbyen Orahov Do i det som nå er Bosnia-Hercegovina, og flyttet til Ragusa der han traff moren. Ruđers mor, Paola, tilhørte den veletablerte ragusiske familieen Bettera som opprinnelig hadde sine røtter fra det nordlige Italia.[3]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Ruger gikk på skoler drevet av jesuittordenen, og trådte selv inn i denne presteordenen (prestevielse 1744). 1740 ble Bošković lærer i matematikk og filosofi i Collegium Romanum. Av paven fikk han i oppdrag å undersøke muligheten av å restaurere Peterskirkens kuppel, og dessuten om å foreta meridianmålinger i Kirkestaten.

I 1756 gikk hans første diplomatiske sendeferd til det mellomitalienske Lucca og til Wien. Tre år etter forlot han Roma og reiste til Paris, ett år senere til London, Flandern og Tyskland. Andre reiser førte ham til Polen og Warszawa, og til den osmanske hovedstad Konstantinopel.

Etter disse reisene ble han i 1764 professor i Pavia, og så i Paris, og deretter i Milano. I Milano grunnla han - delvis med egne midler - et astronomisk observatorium.

Han pleiet under sitt aktive virke kontakter med en mengde både ledere og vitenskapsfolk: Flere regenter og paver, mange ministre og diplomater, vitenskapsfolk som Laura Bassi, James Bradley, Alexis Clairaut, Benjamin Franklin, Jérôme Lalande, Pierre-Simon Laplace, Jean-Jacques Dortous de Mairan, John Michell og forskjellige filosofer, geovitenskapsfolk som Pierre Bouguer, Joseph Liesganig, Christopher Maire, Pierre Louis Maupertuis og Carl Scherffer. Han stod i aktiv meningsutveksling også med motstandere som for eksempel d'Alembert.

Etter at jesuittordenen ble opphevet i 1773 vendte Bošković tilbake til Paris, der han av kongen fikk en årspensjon, og ansettelse som direktør ved flåtens optiske avdeling.

På grunn av uenigheter med de franske encyklopedistne flyttet Bošković til Bassano, der han bedrev utgivelsen av egne skrifter.

Hans prestelige virke skinner gjennom blant annet i hans naturfilosofi, sin poesi med mange religiøse og astronomiske allusjoner, hans mariafromhet (hans skrev heksametervers om jomfru Maria) og ved hans virke som skriftefar i Peterskirken.

Verker i utvalg[rediger | rediger kilde]

Som så mange polyhistorer under denne tid publiserte han hovedsakelig på latin, men noen ganger tilpasset seg sine tiltenkte lesere ved å skrive på italiensk, fransk, tysk eller kroatisk.

  • De maculis solaribus (« Solflekkene»), 1736 ;
  • De novo telescopii usu ad objecta coelestia determinanda («Bruken av teleskop i astronomiem»), Roma, 1739 ;
  • De circulis oscillatoribus (« L’oscillation des cercles »), 1740 ;
  • De annuis stellarum fixarum aberrationibus («Fiksstjernenes årlige avvikelser»), Roms, 1742 ;
  • De Cometis («Kometene»), Roma, 1746 ;
  • De Viribus vivisLivskreftene»), Roms, 1747 ;
  • De Lumine ("Lyset", en kritikk sv epokens erkjennelse), Roma, 1748 ;
  • De materiae divisibilitate et de principiis corporum dissertatio («Materiens delbarhet»), 1748 ;
  • De determinanda orbita planetae («Fastleggelsen av planetenes baner»), Roma, 1749 ;
  • Elementarum universae matheseos («Den universelle matematikks elementer»), Roma, 1754 ;
  • De continuitatis lege et ejus consectariis pertinentibus ad prima materiae elementa eorumque vires («Loven om kontinuitet og dens konsekvenser for materiens elementer og krefter»), 1754 ;
  • De lege virium in natura existentium («Styringslovene for den eksisterende verden»), 1755 ;
  • De litteraria expeditione per Pontificam ditionem ad dimentiendos meridiani gradus et corrigendam mappam geographicam, iussu et auspiciis Benedicti XIV

Beretning om den ekspedisjon gjort etter pavelig edikt for å måle meridianen og korrigere kartet på ordre og i regi av Benedikt XIV»), 1755;

Første figurside i Theoria Philosophiæ Naturalis fra 1763. Figur 1 er den kraftkurve som fikk stor oppmerksomhet senere fra naturfilosofer som Joseph Priestley, Humphry Davy og Michael Faraday. Ordinatet er styrke, de positive verdier er repulsive, og abscissa er radialdistande. Newtons gravitasjonalattraktive kradt sees klart helt til høyre for figur 1.
  • Philosophiae naturalis theoria redacta ad unicam legem virium in naturã existentium ("Théorie de la philosophie naturelle pour une unification des forces de la nature"), Wien, 1758, og Venezia, 3. utgave, 1763 ; Her er ansatsene til atomteori og en drøfting av Newtons opp i mot Leibiz' teorier:
    • La matière est impénétrable. Deux corps ne peuvent occuper les mêmes positions au même moment (ce qui évoque presque Pauli).
    • La matière est dispersée dans un vide et y flotte.
    • Par conséquent, forces mutuelles entre deux points doivent être considérées comme répulsives à certaines distances et attractives à d'autres distances. À de très courtes distances, la force doit être répulsive, et cette force répulsive doit diminuer à mesure que la distance augmente. À de plus grandes distances, certainement moins d'un millième de pouce, la force devient finalement attractive, variant à l'inverse du carré de la distance comme l'indique la loi de Newton alternativement attractive et répulsive.
    • Les points ne sont jamais au repos absolu.
  • De Solis ac lunae defectibus («Solens og månens formørkelser»), London, 1760, Roma, 1767. Dikt på latin.
  • Giornale di un viaggio da Constantinopoli in Polonia, 1762 («Journal om en reise fra Konstantinopel til Polen», Paris, 1772) ;
  • Rogerii Josephi Boscovich opera pertinentia ad opticam at Astronomiam maxima ex parte nova et omnia huiusque inmedita, in quinque tomos distributa, ("Œuvres relatives à l’optique et à l’astronomie"), Roma, 1784 ; Bassano, 5 volumes in-4, 1785 [2];
  • De recentibus compertis pertinentibus ad perficiendam dioptricam («Ferske beregninger for perfeksjonering av optikk»), 1767 ;
  • De orbitis cometarum determinandis ope trium observationum parum a se invicem remotarum («Fastleggelse av kometbaner ut fra tre observasjoner på fra hverandre noe atskilte tidspunkter»), Paris, 1774 ;
  • Dissertatio de maris estu («Dissertasjon om havene»).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Энциклопедия для детей (астрономия). Москва: Аванта+. 1998. ISBN 978-5-89501-016-7. 
  2. ^ (her autogrammer: [1])
  3. ^ Fairfield University Arkivert 20110212024140 hos WebCite

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Boscovich, Ruggero Giuseppe. A Theory of Natural Philosophy. Translated by J. M. Child. English ed. Cambridge, Mass., : M. I. T. Press, 1966.
  • Brush, Stephen G. The Kind of Motion We Call Heat : A History of the Kinetic Theory of Gases in the 19th Century. Vol. 6 Studies in Statistical Mechanics. New York: North-Holland Pub. Co., 1976.
  • Brush, Stephen G. Statistical Physics and the Atomic Theory of Matter : From Boyle and Newton to Landau and Onsager Princeton Series in Physics. Princeton, N.J.: Princeton University Press, 1983.
  • Bursill-Hall, Piers, ed. R.J. Boscovich; Vita E Attivita Scientifica; His Life and Scientific Work. Roma: Istituto della Enciclopedia Italiana, 1993.
  • Dadić, Žarko. Ruđer Bošković (Parallel text in Croatian and English). Zagreb: Školska Knjiga, 1987
  • Dimitric, Radoslav. Ruđer Bošković (Serbian, with English summary, Bošković works in original, and translations into English and Serbian). Pittsburgh: Helios Publishing Company, 2006, ISBN 978-0-9788256-2-1
  • Feingold, Mordechai. "A Jesuit among Protestants: Boscovich in England c. 1745 – 1820." In R.J. Boscovich; Vita E Attivita Scientifica; His Life and Scientific Work, ed. Piers Bursill-Hall, 511-526. Roma: Istituto della Enciclopedia Italiana, 1993.
  • Franolić, Branko. Bošković in Britain, Journal of Croatian Studies Vol. 43, 2002 Croatian Academy of America, New York US ISSN 0075-4218
  • Hrvatski biografski leksikon [The Croatian Biographical Lexicon]. Zagreb 1989. Vol 2, pp 194–199. ISBN 978-86-7053-015-7
  • Justin, Rodriguez. "Scientific Revolution Atomic Projects." Stevens Journal of Oral Traditions, no. 1 (200?): xlv-xc.
  • Kargon, Robert. "William Rowan Hamilton, Michael Faraday, and the Revival of Boscovichean Atomism." American Journal of Physics 32, no. 10 (1964): 792-795.
  • Kargon, Robert. "William Rowan Hamilton and Boscovichean Atomism." Journal of the History of Ideas 26, no. 1 (1965): 137-140.
  • Katritsky, Linde. "Coleridge's Links with Leading Men of Science." Notes and Records of the Royal Society of London 49, no. 2 (1995): 261-276.
  • Morais Jr, Luis Carlos de. Alchimia seu Archimagisterium Solis in V Libri. Rio de Janeiro: Quartica Premium, 2013.
  • Priestley, Joseph, and Robert E. Schofield. A Scientific Autobiography of Joseph Priestley, 1733–1804; Selected Scientific Correspondence. Cambridge, : M.I.T. Press, 1966.
  • Scott, Wilson L. "The Significance Of "Hard Bodies" In the History of Scientific Thought." Isis 50, no. 3 (1959): 199-210.
  • Whyte, Lancelot Law, ed. Roger Joseph Boscovich, S.J., F.R.S., 1711–1787: Studies of His Life and Work on the 250th Anniversary of His Birth. London, : G. Allen & Unwin, 1961.
  • Williams, L. Pearce. Michael Faraday, a Biography. New York, : Basic Books, 1965.
  • Williams, L. Pearce. "Boscovich, Mako, Davy and Faraday." In R.J. Boscovich; Vita E Attivita Scientifica; His Life and Scientific Work, ed. Piers Bursill-Hall, 587-600. Roma: Istituto della Enciclopedia Italiana, 1993.
  • Boskovic, Rodjer i Nordisk familjebok (2. utgave, 1905)