Royal Institution

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Royal Institution
Royal Institution Shepherd TH.jpg
Stiftet1799
LandStorbritannia
TjenesterVitenskap
Nettstedhttps://www.rigb.org/

Michael Faradays juleforelesning i 1856.
Faradays arbeidsværelse

Royal Institution of Great Britain (ofte forkortet til Royal Institution eller RI) er en organisasjon for naturvitenskapelig forskning og utdannelse med sete i London.

Oversikt[rediger | rediger kilde]

A Friday Evening Discourse at the Royal Institution; Sir James Dewar on Liquid Hydrogen) av Henry Jamyn Brooks, 1904

Royal Institiution ble grunnlagt 7. mars 1799 av datidens fremste britiske naturvitere, blant dem Henry Cavendish og selskapets første formann George Finch,[1] for å

Sitatspre kunnskapen om og underlette den allmene innføring av nyttige mekaniske oppfinnelser og forbedringer og for å ved filosofiske forelesninger og eksperimenter lære ut tillempningen av vitenskap for hverdagens formål.[2][3]Sitat

En stor del av startkapitalen og initiativet kom fra Society for Bettering the Conditions and Improving the Comforts of the Poor som ble ledet av filantropen Thomas Bernard og naturviteren Benjamin Thompson. Siden grunnleggelsen har selskapet hatt sitt hovedkvarter på 21 Albermarle Street i Mayfair. Det fikk sitt Royal Charter i 1800. Selskapet kunngjorde i januar 2013 at det overveiet et salg av bygningen sin på grunn av voksende gjeld.[4] I mars samme år fikk selskapet en anonym donasjon på 4,4 millioner pund som reddet bygningen i selskapets eie.[5][6]

Historie[rediger | rediger kilde]

Gjennom hele sin historie har selskapet støttet interessen for vitenskap ved et forelesningsprogram, av hvilke mange fortsetter idag. De mest berømte av disse er de årlige juleforelesningene, Royal Institution Christmas Lectures, startet av Michael Faraday i 1825.[7]

Royal Institution har spilt en betydelig rolle for vitenskaplige fremskritt.[trenger referanse] Kjente forskere som har virket der er blant andre Humphry Davy (som oppdaget natrium og kalium), Michael Faraday, James Dewar, William Henry Bragg og William Lawrence Bragg (som delte Nobelprisen i fysikk i 1915 for arbeid med røntgendiffraksjon), Max Perutz, John Kendrew, Antony Hewish og George Porter. På 1800-talet stod Faraday for en stor del av den forskning ved instituttet som førte til den praktiske utnyttelse av elektrisiteten.[trenger referanse] Sammenlagt har femten forskere tilknyttet Royal Institution fått nobelpris. Oppdagelsen av ti grunnstoffer, utviklingen av den elektriske generator og meget av det tidlige arbeide om krystallers atomstruktur skjedde i stor utstrekning ved instituttet.[trenger referanse]

Nobelpristakere[rediger | rediger kilde]

  1. John William Strutt (1842–1919) – fysikk 1904 med William Ramsay for oppdagelsen av argon
  2. Joseph John Thomson (1856–1940) – fysikk 1906 for studier av gassers ledning av elektrisitet
  3. Ernest Rutherford (1871–1937) – kjemi 1908 for forskning på radioaktive stoffers kjemi og grunnstoffers forfall
  4. William Lawrence Bragg (1890–1971) – fysikk 1915 delt med W.H. Bragg, for bestemmelse av krystallstrukturer ved bruk av røntgenstråling
  5. William Henry Bragg (1862–1942) – fysikk 1915 delt med W.L. Bragg, for bestemmelse av krystallstrukturer ved bruk av røntgenstråling
  6. Charles Scott Sherrington (1857–1952) – kjemi 1932 (delt), for sin oppdagelse av nevroners funksjon
  7. Henry Hallett Dale (1875–1968) – medisin 1936 delt med Otto Loewi, for arbeid med kjemisk forplantning av nerveimpulser
  8. Peter Medawar (1915–1987) – medisin 1960 for arbeid med hudtransplantat
  9. John Cowdery Kendrew (1917–1997) – kjemi 1962 med Perutz, for bestemmelse av strukturen hos hemoglobin og myoglobin med hjelp av røntgenkrystallografi og dataregnere
  10. Max Ferdinand Perutz (1914–2002) – kjemi 1962 med Kendrew, for bestemmelse av strukturen hos hemoglobin og myoglobin med hjelp av røntgenkrystallografi og dataregnere
  11. Andrew Fielding Huxley (1917–2012) – medisin 1963 for forklaringen om hvordan nerver benytter elektrisitet for sending av signaler
  12. Dorothy Crowfoot Hodgkin (1910–1994) – kjemi 1964 for kartlegging av strukturen hos viktige biokjemiske stoffer inklusive vitamin B12 og penicillin med røntgenteknikk
  13. George Porter (1920–2002) – kjemi 1967 for forskning på kjemiske reaksjoner som induseres av lys og for fotografering av molekylers opptreden under raske reaksjoner
  14. Antony Hewish (1924–) – fysikk 1974 for arbeide med oppdagelsen av pulsarer
  15. John Gurdon (1933–) – medisin 2012 med Shinya Yamanaka for oppdagelsen av at modne celler kan omprogrammeres til stamceller

Grunnstoffer[rediger | rediger kilde]

  1. Kalium – isolert av Humphry Davy fra pottaske med elektrolyse i 1807.
  2. Natrium – isolert av Humphry Davy i 1807 fra smeltet natriumhydroksid.
  3. Barium – isolert med elektrolyse av smeltede bariumsalter i 1808 av Humphry Davy.
  4. Bor – oppdaget av Humphry Davy i 1808 ved utfelling av en brun substans med elektrolyse fra en løsning av borater. Han produserte nok til å kunne konstatere at det var et nytt grunnstoff, men rent bor ble ikke fremstilt før i 1909.
  5. Kalsium – isolert av Humphry Davy i 1808 fra en blanding av kalkstein og kvikksølvoksid ved elektrolyse.
  6. Klor – grunnstoffet klor ble fremstilt i 1774 av Carl Wilhelm Scheele, men ble da antatt å være en forening og ble kalt deflogistert saltsyre. Humphry Davy var den første som påvise at det var et grunnstoff i 1810.
  7. Magnesium – framstilt/oppdaget i 1808 av Humphry Davy ved elektrolyse av en blanding magnesiumoksid og kvikksølvroksid.
  8. Strontium – isolert fra en blanding av strontiumklorid og kvikksølvoksid med hjelp av elektrolyse i 1808.
  9. Jod – oppdaget av Bernard Courtois i 1811, navngitt av Joseph Louis Gay-Lussac som trodde at det enten var et grunnstoff eller en syreforening, og erklært som grunnstoff kort deretter av Humphry Davy.
  10. Argon – oppdaget i 1894 av John William Strutt (og William Ramsay).

Presidenter[rediger | rediger kilde]

Royal Institution har hatt femten presidenter siden 1799 og én fungerende president:[8]

Faraday Museum[rediger | rediger kilde]

Royal Institution åpnet i 1973 et museum som blant annet består av Michael Faradays laboratorium i bygningens kjeller.[9] Blant de utstilte gjenstandene er mange konstruerte av Faraday selv, som hans elmotor, unipolarmaskin (skivegenerator) og elektromagneten han bygde av en halv ankerkjettingslenke[10], men også annet, som William Braggs spektrometer, George Porters første laser og en voltasøyle som Alessandro Volta ga til Faraday i 1814.[11][9].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Royal Institution : an informal history. London: J. Murray. 1985. ISBN 0719542456. 
  2. ^ "diffusing the knowledge, and facilitating the general introduction, of useful mechanical inventions and improvements; and for teaching, by courses of philosophical lectures and experiments, the application of science to the common purposes of life"
  3. ^ (PDF) http://www.rigb.org/docs/brief_history_of_ri_1.pdf. 
  4. ^ http://www.guardian.co.uk/science/2013/jan/18/royal-institution-building-for-sale. 
  5. ^ Royal Institution rescued by £4.4m donation
  6. ^ http://www.theguardian.com/science/2013/mar/19/royal-institution-rescued-donation. 
  7. ^ History of the Christmas Lectures Arkivert 9. juni 2017 hos Wayback Machine. på Royal Institutions hjemmeside.
  8. ^ Key officers and staff of the Royal Institution since 1799, Royal Institutions hjemmeside, lest 29. desember 2014.
  9. ^ a b Michael Faraday's Magnetic Laboratory på Royal Institutions hjemmeside.
  10. ^ Faraday’s original diamagnetic apparatus på Royal Institutions hjemmeside.
  11. ^ Iconic objects list på Royal Institutions hemsida.

Externa lenker[rediger | rediger kilde]