Royal Anti-Slave Squadron

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
HMS Black Joke og dens priser (med klokken fra øverst til venstre) Providentia, Vengador, Presidenta, Marianna, El Almirante, og El Hassey.

Royal Anti-Slave Squadron (eller West Africa Squadron, eller Preventative Squadron)[1] var en del av den britiske Royal Navy, med oppgaven å patruljere den vestafrikanske kysten for å stanse den transatlantiske slavehandelen..[2]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Den ble dannet i 1808, etter at det britiske parlament forbød den britiske slavehandelen med Slave Trade Act of 1807, og var aktiv til 1867. Den var fra 1819 en del av den britisk-amerikanske blokkaden av Afrika, etter at USA hadde innledet et samarbeide med Storbritannia i forehavendet. Skvadronen bordet og stanset slaveskip, og foretok også raid til lands mot slavefort. Tusentalls personerble på denne måten befridd fra den transatlantiske slavehandelen, som ble stadig mer skadelidende: slavehandelen opphørte ved 1800-tallets midte, skvadronen opphørte i 1867, og afrikablokkaden opphørte i 1870.

Marinestyrkens hjemmebase var Portsmouth i England;[3] skvadronen var en uavhengig kommando til 1856, og så igjen fra 1866 til 1867. Skvadronen fikk etterhvert ogsa havnebaser og depoter nærmere pratruljeområdene.

Skvadronens virkning på slavehandelen har vært vurdert noe forskjellig. Noen har ment at den spilte en vbetydelig rolle i å få slutt på slavehandelen, andre mener at den var gitt vel svake ressurser og at den var plaget av korrupsjon. Sjøfolk i Royal Navy betraktet den som en av de verste posteringer man kunne risikere, grunnet de tropiske sykdommer som herjet. Gjennom årene klarte britene med denne skvadronen å ta rundt 6% av de transatlantiske slaveskipene, og fikk befridd omlag 150.000 afrikanere.[4][2] Mellom 1830 og 1865 døde nesten 1.600 sjømenn i tjenesten i skvadronen, fot det meste av sykdommer.[5]

De mange slavene som ble berget, ble bragt i land, og i prinsipp satt fri; det gikk for de flestes vedkommende. Selve byen Freetown var i sin tid grunnlagt på 1700-tallet nettopp for frivunne slaver, og det var også andre slike byer og steder. Det var imidlertid vanskelig for mange som hadde sin opprinnelse fra visse steder langt inn i landet; i praksis kunne de ikke helt repatrieres ettersom de var i fare blsant annet på å blii fanget og slavebundet på nytt. Mange var også så forkomne etter strabasene at de døde i ventetiden til noe kunne bestemmes og tilrettelegges. Noen av de frivunne ble sjøfolk eller soldater i de britiske militære styrker, enten i marinen eller i britiske West India Regiments. Andre, nesten 40.000 av dem, ble faktisk bragt til Vestindien for finne seg en fremtid der; å arbeide ikke som slaver, men som frie.[6]

For å kunne domstolsbehandle de skip man hadde overtatt slik at British Navy kunne lovlig beholde sine priser, ble det opprettet en rekke domstoler langs afrikakysten. I 1807 ble det opprettet en Vice Admiralty-domstol i Freetown. I 1817 tilkom det en rekke Mixed Commission-domstoler om erstattet Vice Admiralty Court i Freetown. Disse blandede domstolene hadde jurister fra både Storbritannia og samarbeidende land; man hadde anglo-portugisiske, anglo-spanske og anglo-hollandske domstoler i Sierra Leone.

Robert Pape og Chaim Kaufmann har fremholdt at skvadronen representerte den mest kostbare internasjonale moralske aksjon i moderne historie.[7]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lewis-Jones, Huw (17. februar 2011). «BBC - History - British History in depth: The Royal Navy and the Battle to End Slavery». BBC History. BBC. 
  2. ^ a b «Chasing Freedom Information Sheet». Royal Naval Museum. Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 2. april 2007. 
  3. ^ «From slave trade to humanitarian aid». BBC News. 19. mars 2007. Besøkt 2. april 2007. 
  4. ^ David Olusoga. «Black and British: A Forgotten History Part 3». Google Arts and Culture. BBC/Black Cultural Archives. Besøkt 7. juni 2021. 
  5. ^ «Chasing Freedom Information Sheet». National Museum of the Royal Navy. Arkivert fra originalen 27. januar 2022. Besøkt 9. juli 2021. 
  6. ^ Costello (2012), pp. 36-37
  7. ^ Kaufmann, Chaim D.; Pape, Robert A. (Høsten 1999). «Explaining Costly International Moral Action: Britain's Sixty-Year Campaign against the Atlantic Slave Trade». International Organization. MIT Press. 53 (4): 631–668. JSTOR 2601305. doi:10.1162/002081899551020.