Rory O'Connor (1883)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Rory O'Connor (irsk: Ruairí Ó Conchúir, 18838. desember 1922) var en irsk republikansk aktivist som huskes for sin andel i den irske borgerkrig som ble utkjempet i tidsrommet 28. juni 1922 og 24. mai 1923 mellom motstandere og tilhengere av den anglo-irske traktat. Krigen medførte for O'Connor at sammen med en rekke andre ble henrettet.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

O'Connor ble født i Dublin i 1883 og i sin ungdom arbeidet han som arbeidet som jernbaneingeniør i Canada. Etter at han kom tilbake til Irland ble han involvert i den irske nasjonalistiske politikken. Han ble med i den katolske og nasjonalistiske Ancient Order of Hibernians. Etter påskeopprøret i 1916 ble han internert. Under den irske uavhengighetskrig ble han leder for ingeniørenheten i IRA, en irsk motstandsbevegelse som ble opprettet av Irish Volunteers («Irske frivillige», en paramilitær irsk nasjonalistisk organisasjon opprettet i 1913.

Borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

O'Connor aksepterte ikke den anglo-irske traktat i 1921 og opprettelsen av Den irske fristat som fulgte av traktaten, og som ble ratifisert av Dáil Éireann, men som opphevet Den irske republikk som hadde blitt proklamert i 1916 og opprettet i 1919, og som O'Connor og hans kamerater hadde sverget å beholde. 26. mars 1922 deltok han på en IRA-konferanse i Dublin, hvor deltagerne forkastet traktaten og avviste Dáil Éireanns autoritet, det valgte irske departementet. Ved spørsmål fra en journalist om dette betydde at de fremmet et militært diktatur for Irland svarte O'Connor: «Du kan se det som du vil.»[1]

I april 1922 tok O'Connor sammen med 200 andre IRA-medlemmer under hans kommando kontroll over Four Courts i Dublin. De ønsket å provosere frem et britisk angrep på bygningen, slik at de to fraksjonene i Sinn Féin kunne bli samlet mot en felles fiende. De okkuperte også to mindre bygninger som var antatt å være tilknyttet den tidligere britiske administrasjonen.

I de følgende månedene forsøkte Michael Collins, som ledet Fristatens styrker, desperat å overtale O'Connor og hans menn til å forlate bygningene før det brøt ut stridigheter. Han holdt igjen så lenge han kunne, men ble til slutt presset av britene til å angripe. Da okkupantene i Four Courts i juni kidnappet fristatsgeneralen J.J. O'Connell, måtte Collins gå til aksjon. Han lånte artilleri fra britene, og den 28. juni begynte beskytningen av bygningen. Etter to dager overgav okkupantene seg. O'Connor ble arrestert og fengslet i Mountjoyfengselet. Denne hendelsen utløste den den irske borgerkrigen da det brøt ut stridigheter rundt om i landet mellom de fraksjonene som var for eller imot traktaten.

Henrettelse[rediger | rediger kilde]

Den 8. desember 1922 ble O'Connor og tre andre republikanere som hadde blitt arrestert sammen med ham – Liam Mellows, Richard Barrett og Joe McKelvey &ndash, henrettet ved skyting som represalie for mordet på parlamentsmedlemmet Sean Hales. Henrettelsesordren ble gitt og signert av Kevin O'Higgins, som bare et år i forveien hadde hatt O'Connor som forlover i bryllupet sitt. Dette ble et sterkt symbol på den enorme bitterheten som hadde vokst frem mellom de to fraksjonene.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

O'Connor ble sammen med det andre 76 republikanerne som ble henrettet under krigen sett på som en martyr av de mest overbeviste republikanerne.

«Rory O'Connor Place» i Arklow er oppkalt etter ham. Det er også en pub i Crumlin i Dublin navngitt etter ham, en veg i Deansgrange, mens Dún Laoghaire (fylket Dublin) er kalt for «Rory O'Connor Park». Ved hans henrettelse kom den irske sosietetskvinnen Joan de Sales La Terriere til å oppkalle sin sønn etter ham.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Artikkel som siterer utsagnet, generalmichaelcollins.com

Litteratur[rediger | rediger kilde]