Mauretania

For dagens stat, se Mauritania.

Mauretania var i antikken opprinnelig et uavhengig berbersk kongedømme på Middelhavets sørlige kyst i det nordlige Afrika i et område som i dag tilsvarer det vestlige Algerie og det nordlige Marokko. Navnet kommer fra romernes benevnelse på berberne, mauri, som senere ga opphav til navnet på maurerne. Kongedømmet lå altså ikke i det samme området som dagens Mauritania ligger, på kysten mot Atlanterhavet, sør for Vest-Sahara.

Den romerske keiser Macrinus kom fra Mauretania.

Romerske Mauretania[rediger | rediger kilde]

Med Romerrikets fremvekst ble Mauretania et romersk kongedømme underlagt Roma. Romerne plasserte Juba II av Numidia som vasallkonge. Da Juba døde i år 23 e.Kr. ble han etterfulgt av sin sønn Ptolemaios av Mauretania som konge. Ptolemaios var blitt utdannet i Roma og blitt «romerisert». Keiser Caligula fikk Ptolemaios drept i 40 og Claudius annekterte Mauretania og underla det Romerriket direkte som en romersk provins i 44 med en kongelig guvernør (ikke senator).

Det at mauriene ikke ble fratatt sin kongelinje kan ha bidratt til å bevare lojalitet og orden: «Mauriene dyrket åpenbart sine konger, og skjulte ikke deres navn», observerte kirkefaderen Cyprianus i 247, utvilsomt siterte han en geograf som refererte til en personlig observasjon, i sin korte euhemeristiske øvelse.

I det første århundre e.Kr. delte keiser Claudius den romerske provinsen i Mauretania Cæsariensis og Mauretania Tingitana langs en skillelinje ved elven Mulucha (Muluya), omtrent 60 km vest for dagens Oran:

Mauretania Tingitana, navngitt er dets hovedstad Tingis (i dag Tanger); det samsvarer med det spanske plaza de soberanía («suveren enklave») og nordlige Marokko.
Mauretania Cæsariensis, består av vestlige og midterste Algerie helt til Kabylia.

Mauretania frambrakte én keiser til Romerriket, equestrianeren Macrinus som tok makten etter at Caracalla ble myrdet i 217, men han ble selv beseiret og henrettet av Heliogabalus året etter.

Ved keiser Diokletians tetrakitiske reformer i 293 ble landet ytterligere oppdelt i tre provinser da den minste og østligste regionen, Sitifensis, ble delt fra Mauretania Cæsariensis.

Det romerske dokumentet Notitia Dignitatum (ca. 400) nevner de tre provinsene fortsatt. To var da underlagt den afrikanske diocesen og en lå under den hispanske diocesen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Stier et al. (1989): Westermann Großer Atlas zur Weltgeschichte, Westermann Schulbuch, 10. utg.
Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 10. ISBN 8251607450.