Romanos I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Romanos I Lekapenos»)
Romanos I
Født870[1]Rediger på Wikidata
Død15. juni 948Rediger på Wikidata
Konstantinopel
BeskjeftigelseHersker Rediger på Wikidata
Embete
  • Bysantinsk keiser (920–944) Rediger på Wikidata
EktefelleTheodora, wife of Romanos I
FarTheophylaktos Abastaktos
Barn
7 oppføringer
Christopher Lekapenos
Stephen Lekapenos
Konstantinos Lekapenos
Helena Lekapene[2]
Theofylaktos av Konstantinopel
Vasilios Lekapenos
Agatha Lekapene
NasjonalitetØstromerriket
GravlagtBodrum Mosque

Romanos I Lekapenos eller Lakapenos (gresk: Ρωμανός Α Λακαπηνός, armensk: Ռոմանոս Ա Լակապենոս), født ca 870, død 15. juni 948 var en armener som ble bysantinsk marinekommandør, medkeiser og regjerte som østromersk keiser fra 920 til han ble avsatt av sine sønner 16. desember 944.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Romanos Lekapenos ble født i Lakape mellom Melitene og Samosata i Kappadokia som sønn av en armensk bonde[3][4] med det bemerkelsesverdige navnet Teofylakt den utålelige (Theophylaktos Abastaktos). Teofylakt, som hadde vært soldat, hadde reddet keiser Basileios I fra fienden i kamp mot sarasenerne og hadde blitt belønnet med en plass i den keiserlige vaktstyrken[5].

Selv om han manglet noen formell utdannelse (noe han i ettertid ble sterkt kritisert for av sin svigersønn, keiser Konstantin VII), avanserte Romanos raskt i gradene i hæren under regimet til keiser Leo VI. i 911 var han general i theme[6] i Samos, og senere tjenestegjorde han som admiral (kommandør, droungarios tou ploimou) i flåten. i denne stillingen skulle han delta i bysantinernes angrep mot Bulgaria ved å seile flåten opp Donau i 917, men oppdraget mislyktes fordi den bysantinske armeen ble slått av bulgarerne i slaget ved Acheloos. Romanos seilte tilbake til Konstantinopel hvor han etter hvert utmanøvrerte og diskrediterte regenten Zoë Karbonopsina (keiser Konstantin VIIs mor) og generalen og støttespilleren Leo Fokas den eldre.

Veien til makten[rediger | rediger kilde]

Gullsolidus med bilde av Romanos I og hans eldste sønn, Christopher Lekapenos

25. mars 919 inntok Romanos og hans menn Bucoleonpalasset og overtok ledelsen av regjeringen, først med tittelen magistros, en av de høyeste administrative stillingene i imperiet. Han konsoliderte raskt sin stilling, og i april 919 ble hans datter Helena Lekapene gift med den 14 år gamle keiser Konstantin VII. Romanos fikk nå tittelen basileopator. Den 24. september ble han utropt til caesar og 17. desember 919 ble Romanos Lekapenos kronet til medkeiser[7].

De påfølgende årene kronet Romanos også sine egne sønner til medkeisere, Christopher Lekapenos i 921, Stephanos Lekapenos og Konstantin Lekapenos i 924. Konstantin VII selv beholdt imidlertid sin rang som nr. 2 etter Romanos selv, og Romanos har blitt kalt «den milde tronraneren»[8]. Romanos styrket sin posisjon ytterligere ved å gifte bort sin datter Agatha Lekapene til aristokraten Romanos Argyros, sønn av general Leo Arkyros. Han hentet også tilbake den avsatte og forviste patriark Nikolas Mystikos, og han klarte å bilegge striden mellom pavekirken og keiserfamilien som oppsto etter keiser Leo VIs mange ekteskap og spørsmålet om Konstantin VIIs legitimitet.

I hans tidlige regjeringstid kom det til flere konspirasjoner og forsøk på å styrte ham, noe som førte til at han kvittet seg med sine to nærmeste medarbeidere i administrasjonen, Johannes Rhaiktor og Johannes Mystikos, i stedet fikk hans kammerherre Theofanes en mer fremtredende posisjon.


Krig og fred med Bulgaria[rediger | rediger kilde]

Den første store utfordringen for den nye keiseren var den bysantinske-bulgarske krig 913-927 som hadde blusset opp under regenten Zoë. Romanos’ inntreden i keiserfamilien hadde forpurret den bulgarske tsar Simeon I av Bulgaria sine planer om en ekteskapelig allianse med Konstantin VII. Romanos var fast bestemt på ikke å anerkjenne Simeon, vel vitende om at dette allerede hadde felt to regjeringer. De første fire årene av Romanos’ regjeringstid ble derfor preget av krig mot Bulgaria. Selv om Simeon generelt hadde et militært overtak var han ikke i stand til å innta Konstantinopels uovervinnelige forsvarsanlegg. I 924, under nok en bulgarsk beleiring av Konstantinopel, lyktes det Romanos å komme i forhandlinger med Simeon. De to herskerne møttes personlig og Romanos spilte på de felles tradisjonene og deres ortodokse kristne brorskap. i virkeligheten var det en stilltiende anerkjennelse av Simeon fra Romanos’ side som kunne få Simeon til å trekke seg tilbake og heve beleiringen. Krigen pågikk enda noen år på grunn av uenighet om tituleringer – Simeon insisterte på å kalle seg tsar (caesar) over «romerne» - men fredstanken var nå blitt etablert mellom partene.

Simeon døde i mai 927, og Bulgarias nye tsar Peter I markerte seg ved å invadere det bysantinske Trakia, men han viste seg raskt villig til å forhandle om en permanent fred. Romanos, som hele tiden hadde vært innstilt på en fredsløsning, grep sjansen og tilbød en ekteskapsallianse mellom keiserhusene i Bysants og Bulgaria, og samtidig fornye alliansen med prins Časlav Klonimirović av Serbia og stadfeste serbernes uavhengighet. i september 927 kom Peter I til Konstantinopel og giftet seg med Maria som senere kalte seg Eirene Lakapena, datter av Romanos’ eldste sønn Christopher og dermed keiserens barnebarn. Med dette giftermålet gikk Christopher foran svogeren Konstantin VII i rang og ble den fremste i tronrekken, foran Konstantin. Dette forsterket Konstantins hat mot Lekapenafamilien og også mot bulgarerne. Han tok også nå sterk avstand fra keiserlige ekteskapsforbindelser til utenlandske herskerdynastier. Dette la han vekt på i sitt verk «De Administrando Imperio».

Etter dette unngikk imidlertid Romanos flere konfrontasjoner med bulgarerne. Selv om bysantinerne stilltiende godtok et serbisk opprør mot Bulgaria i 931 og bulgarerne tillot at ungarere beveget seg over bulgarsk område mot bysantinske områder, besto freden mellom Bysants og Bulgaria i 40 år, helt til den russiske fyrst Svjatoslav I av Kiev invaderte Bulgaria i 967 med støtte fra den bysantinske keiser Nikeforos II.

Krig i øst[rediger | rediger kilde]

Etter freden med Bulgaria utnevnte Romanos den dyktige generalen Johannes Kourkouas til kommandør over de militære styrkene ved østgrensen. Johannes Kourkouas slo ned et opprør i theme Chaldia i det nordøstlige Anatolia og intervenerte også i Armenia i 924. i 926 aksjonerte han mot abbasidene ved imperiets østgrense og vant et viktig slag ved Melitene (Malatya) i 934. Erobringen av denne byen var symbolsk viktig, for det var første gang bysantinerne gjenvant territorium fra muslimene i Abbaside-kalifatet.

Den bysantinske flåten under Theophanes slår ruserne i 941. Miniatyr fra Madrid Skylitzes

I 941, mens størstedelen av hæren vai de østlige delene av riket, måtte en liten styrke på 15 eldre skip under ledelse av protovestiarios Theofanes forsvare Konstantinopel mot rusiske inntrengere fra Kievriket. På sjøen vant bysantinerne ved bruk av gresk ild, og da ruserne gikk i land ved Bithynia ble de slått av Kourkouas’ styrker som hadde returnert. Romanos inngikk etterpå en fredsavtale med prins Igor I av Kiev og kunne deretter sende Kourkouas tilbake til østgrensen.

I 943 invaderte Kourkouas det nordre Mesopotamia og beleiret den viktige byen Edessa i 944. I bytte for å trekke seg tilbake og å sette fri et stort antall muslimske krigsfanger fikk erobrerne med deg det hellige mandylion, etter sagnet det kledet som Jesus skal ha vært begravet i og som var et svært viktig relikvie. Relikviet ble brakt til Konstantinopel under stort seremoniell, selv om man allerede den gang nok visste at den påståtte avbildningen av Jesu ansikt på kledet var en forfalskning[9]. Johannes Kourkouas ble på tross av dette suksessfulle felttoget avsatt etter Lekapenosfamiliens fall i 945. Hans erobringer i øst banet likevel vei for videre bysantinske erobringer i midten og siste halvdel av det 10. århundre.

Innenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Slottskirken i Bodrummoskeen som var keiserfamiliens gravkammer fra 922.

Romanos I ønsket å styrke Det bysantinske riket ved å inngå fredsavtaler der det var mulig, blant annet med Bulgaria og Kievriket. For å beskytte riket mot ungarerne betalte Romanos beskyttelsespenger og utnyttet diplomatiske kanaler. Khazarene var allierte med bysantinerne fram til Romanos startet jødeforfølgelser i imperiet. Ifølge en tolkning av Schechter-brevet[10] skal khazarenes hersker Oleg av Novgorod ha besvart jødeforfølgelsene med å forfølge kristne og dette skapte konflikt mellom rikene.

Romanos klarte også å bilegge striden mellom imperiet og kirken (pavekirken) ved å bekjentgjøre og tiltre erklæringen «Tomos of Union» i 920[11]. Romanos benyttet anledningen til å utnevne sin sønn Theofylaktos Konstantin til patriark av Konstantinopel. Den nye patriarken var ikke spesielt kjent for sin fromhet og åndelighet. Han var derimot en lidenskapelig hesteoppdretter og skal angivelig ha forlatt en messe for å være til stede da en av hans favoritthester fikk føll.

Romanos var aktiv som lovgiver og innførte flere lover som begrenset landadelens oppkjøp av små landeiendommer. Denne beskyttelsen av de små jordeiere kan ha vært resultat av en hungersnød i 927 og påfølgende opprør blant folket. Han økte også beskatningen av aristokratiet og skaffet staten større inntekter. Han maktet også å slå ned flere opprør i imperiet, blant annet i Chaldia, Peloponnes og i Sør-Italia.

Han bygget et keiserlig palass i Myrelaion ved Marmarahavet, Bodrum-moskeen som ble keisernes egen gravplass og flere andre storslagne byggverk.

Slutten på Romanos’ regime[rediger | rediger kilde]

Romanos’ siste tid som keiser ble preget av større oppmerksomhet omkring Guds straffedom og hans skyldfølelse i forbindelse med tilraningen av keisertronen på bekostning av Konstantin VII. Da hans best kvalifiserte sønn Chistopher døde i 931 ønsket han ikke å gi sine to andre sønner rang foran Konstantin. I et forsøk på selv å tilrane seg tronen fikk disse to, Stafanos og Konstantin Lekapenos, faren arrestert i 944. Romanos ble ført til et kloster på Prinseøyene (Princes’ Islands) i Marmarahavet og tvunget til å avlegge munkeløftet. De ønsket dermed å bli keisere selv, men folket i Konstantinopel gjorde opprør mot dem og fikk innsatt Konstantin VII Porphyrogennetos på keisertronen. Romanos’ sønner ble fratatt keiserverdigheten og sendt i samme eksil som sin far. Romanos døde 15. juni 948 etter å ha bekjent sine synder framfor 300 munker fra hele imperiet, og han ble begravet i Myrelaion-klosteret sammen sin hustru[12].

Konstantin VII hadde ikke mye godt å si om sin svigerfar. I sin bok De Administrando Imperio som han skrev til sin sønn Romanos II, uttalte han at: "The lord Romanus the Emperor was an idiot and an illiterate man, neither bred in the high imperial manner, nor following Roman custom from the beginning, nor of imperial or noble descent, and therefore the more rude and authoritarian in doing most things ... for his beliefs were uncouth, obstinate, ignorant of what is good, and unwilling to adhere to what is right and proper."[13]

Han hadde, ifølge historikeren John Julius Norwich, likevel vært «en god keiser - kanskje en stor keiser til og med»[14]. Han hadde vist omsorg for sitt folk og gitt dem brød - men kanskje i mindre grad sirkus. Han var en forholdsvis fargeløs person, og det er kanskje derfor han helst ble husket, og fordømt, for den måten han hadde tilranet seg makten på.

Familie[rediger | rediger kilde]

i sitt ekteskap med Theodora som døde i 922 hadde Romanos seks barn:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ MAK, oppført som Roman, PLWABN-ID 9811563114905606[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ John H. Rosser, Historical Dictionary of Byzantium, Scarecrow Press, 2011, s. 56
  4. ^ Hélène Ahrweiler, Angeliki E. Laiou, Studies on the Internal Diaspora of the Byzantine Empire, Dumbarton Oaks, 1998, s. 66
  5. ^ John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997, s. 199
  6. ^ Theme var betegnelsen på de militære administrative distriktene i Østromerriket
  7. ^ Runciman, 1988, s. 59-62
  8. ^ John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997, s. 193
  9. ^ Norwich, s. 203
  10. ^ Schechter-brevet skal ha vært skrevet av en khazar-hersker, sannsynligvis Oleg av Novgorod (kalt «Helgu» i brevet til en ukjent fremstående jøde.
  11. ^ «Tomos of Union» forbød tredje og fjerde ekteskap og hadde en klar henvisning til medkeiser Konstantin VII som var sønn av tidligere keiser Leo VI i hans fjerde og dermed ugyldige ekteskap.
  12. ^ Norwich, s. 204
  13. ^ Jonathan Shepherd, "Cambridge History Byzantine Empire", s. 39
  14. ^ Norwich, s. 204

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • The Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991.
  • Steven Runciman, The Emperor Romanus Lecapenus and His Reign: A Study of Tenth-Century Byzantium Cambridge, Storbritannia, Cambridge University Press, 1988
  • John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997



Østromersk keiser
Makedonske dynasti
Forgjenger:
Konstantin VII
920944 Etterfølger:
Romanos II
Østromerriket