Riffraff (1936)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Riffraff
Riffraff
Original filmplakat.
Generell informasjon
Sjanger Drama
Nasjonalitet USA
Utgitt
  • 3. januar 1936 (1936-01-03) (USA)
Lengde 94 min[1]
Språk Engelsk
Bak kamera
Regissør J. Walter Ruben
Manus
Produsent Irving Thalberg
Musikk Edward Ward
Sjeffotograf Ray June
Klipp Frank Sullivan
Foran kamera
Medvirkende
Annen informasjon
Filmselskap Metro-Goldwyn-Mayer
Budsjett 732 000 dollar[2]
Totalomsetning 1 047 000 dollar[2]
Eksterne lenker

Riffraff er en amerikansk dramafilm fra 1936, regissert av J. Walter Ruben og produsert av Metro-Goldwyn-Mayer. I hovedrollene spiller Jean Harlow og Spencer Tracy. Filmen handler om en fisker som forlater sin gravide kone etter å ha mistet jobben. Manus er skrevet av Frances Marion, H.W. Hannaford og Anita Loos.

Handling[rediger | rediger kilde]

Jean Harlow i Riffraff.

Harriet «Hattie» Tuttle (Jean Harlow) gifter seg med fiskeren Rudolph «Dutch» Muller (Spencer Tracy). Han har kjøpt et hus, med møbler og hvitevarer, til dem på avbetaling. Dutch har imidlertid også sluttet i jobben for å ta over som fagforeningsleder. Han tar straks fiskerne ut i streik, men etter flere uker kommer de ingen vei med sjefen på tunfiskfabrikken, Nick Lewis (Joseph Calleia). Både Dutch og resten av fiskerne blir blakke og Dutch blir erstattet som fagforeningsleder av den forrige lederen, «Brains» McCall (J. Farrell MacDonald). Dutch forlater Hattie for å søke lykken andre steder.

Flere uker senere prøver Nick, som lenge har vært betatt av Hattie, å overtale henne til å skille seg fra Dutch og gifte seg med han i stedet, men hun avviser ham. Hattie får vite av Lew (Vince Barnett), en venn av Dutch, at han er syk og bor i en leir for hjemløse utenfor Sacramento. Hun vil gjerne gi ham penger, men da Nick ikke vil låne henne penger, så tar hun de fra ham. Dutch kaster seg på et tog da han finner ut at hun er der. Hattie blir arrestert og dømt til fengsel for tyveri. Hun er allerede gravid og føder en sønn i fengsel, som hun lar søsteren Lil Bundt (Una Merkel) ta vare på.

Da Dutch finner ut at Hattie er i fengsel, prøver han å komme seg i arbeid igjen. Han blir avvist av Nick og får heller ikke medlemskap i fagforeningen. Dutch reiser for å besøke Hattie og kommer med en plan om hvordan hun kan rømme. Hattie er først ikke interessert, men etter å ha snakket med to andre innsatte, så ender hun opp med å rømme sammen med dem. Dutch har i mellomtiden fått hjelp av Brains til å få seg arbeid som nattevakt på kaien. Han avverger et forsøk på sabotasje mot båtene og ender opp som helt. Nick tilbyr han jobben tilbake og han får bli med i fagforeningen igjen.

Politiet leter etter Hattie, som skjuler seg hos søsteren. Dutch oppsøker henne der og forteller henne at han har forandret seg og nå er fornøyd med å bare være en fisker. Hattie avslører at de har en sønn sammen. Hun forteller også at hun har bestemt seg for å reise tilbake til fengselet og sone ferdig straffen sin.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Clark Gable og Gloria Swanson var opprinnelig tiltenkt den mannlige og kvinnelige hovedrollen, før disse gikk til Spencer Tracy og Jean Harlow, mens W.S. Van Dyke og deretter Tay Garnett var ønsket som regissør, før J. Walter Ruben fikk denne oppgaven.[3] Under innspillingen av en scene følte 40 kvinnelige statister seg dårlig behandlet. De skal ha arbeidet i 12 timer, der de ble sprutet med vann fra tre kraftige vannslanger og utsatt for vindmaskiner. Flere av kvinnene skal ha blitt blindet av vannet og slengt rundt. Det skal også ha vært dårlig tilgang på tørkeutstyr.[4] Mabel Kinney i Industrial Welfare Commission i California klaget på behandlingen og sørget for at kvinnene fikk en kompensasjon på 15 dollar.[3] Scenen kunne ikke brukes på grunn av for mye vann og måtte spilles inn på nytt, men da skal arbeidsforholdene ha vært bedre.[4]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Samtidskritikerne var generelt positive, både angående filmen og Harlows nye «naturlige» utseende. Hun brukte en parykk med brunt hår til rollen, over det platinablonde håret som var hennes varemerke.[5] Frank S. Nugent i The New York Times roste scenene med «solid komedie», men sukket over periodene der filmen ble seriøs og en «vilter spøk sklir ned bakkene i melodramatisk rutine».[6] Variety skrev en positiv anmeldelse og roste de «glimrende rolleinnehaverne» og en dialog som var «sprek og godt skrevet».[7] The Film Daily var også positive og kalte det en «sprek film, full av action og komedie», med «gode prestasjoner» fra Harlow og Tracy.[8] Prescott Evening Courier skrev at Harlow aldri har fått vist sin allsidighet bedre.[9] Milwaukee Sentinel skrev at det var «mye hysterisk morsom komedie og solid handling, som tar bort brodden av for mye pathos», og at Tracy gjorde en «utmerket jobb».[10] John Mosher i The New Yorker skrev en negativ anmeldelse, og var skuffet over at filmen «forlater frøken Harlow i bakgrunnen i lange og ganske kjedelige perioder [...]. Jeg vil si om filmen at det er for mye tunfisk og ikke nok Harlow.»[11]

Filmens skildring av organisert arbeidskraft førte til noen kontroverser. Max S. Hayes i The Cleveland Citizen kritiserte filmen for å være «propaganda for å skape fordommer blant publikum mot fagforeninger».[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «RIFFRAFF (A)» (engelsk). British Board of Film Classification. 13. januar 1936. Arkivert fra originalen 20. mai 2017. 
  2. ^ a b The Eddie Mannix Ledger (engelsk). Los Angeles: Margaret Herrick Library, Center for Motion Picture Study. 
  3. ^ a b «Riffraff» (engelsk). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 27. september 2016. 
  4. ^ a b Slide 2012, s. 95
  5. ^ McLean 2011, s. 190–191
  6. ^ Nugent, Frank S. (13. januar 1936). «'Riffraff,' With Jean Harlow, at the Capitol -- 'The Crime of Dr. Crespi' and 'The Morals of Marcus.'». The New York Times (engelsk). Arkivert fra originalen 20. mai 2017. 
  7. ^ «Riffraff». Variety (engelsk), s. 18. 15. januar 1936. 
  8. ^ «Reviews of the New Films». The Film Daily (engelsk) (Wid's Films and Film Folk, Inc.), s. 7. 24. desember 1935. 
  9. ^ «Jean Harlow Dynamic in "Riffraff" At Elks». Prescott Evening Courier (engelsk). 15. februar 1936. s. 4. 
  10. ^ Herzog, Buck (21. februar 1936). «The New Films». Milwaukee Sentinel (engelsk). s. 19. 
  11. ^ Mosher, John (11. januar 1936). «The Current Cinema». The New Yorker (engelsk), s. 60–61. 
  12. ^ «"Riffraff" Attacked by Cleveland Unions». Motion Picture Daily (engelsk), s. 2. 18. januar 1936. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • McLean, Adrienne L. (2011). Glamour in a Golden Age: Movie Stars of the 1930s (engelsk). Rutgers University Press. ISBN 9780813549040. 
  • Slide, Anthony (2012). Hollywood Unknowns: A History of Extras, Bit Players, and Stand-Ins (engelsk). University Press of Mississippi. ISBN 978-1617034756. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]