Rhacopus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Rhacopus
Nomenklatur
Rhacopus
Hampe, 1855
Synonymi
Pseudorhacopus Olexa, 1975
Populærnavn
Råtevedbiller
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeLeddyr
KlasseInsekter
OrdenBiller
FamilieRåtevedbiller
Økologi
Antall arter: 3, én i Norge
Habitat: terrestrisk, larvene i død ved
Utbredelse: Palearktis
Inndelt i

Rhacopus er en slekt av biller som ligner smellere (Elateridae).

Utseende[rediger | rediger kilde]

Små (ca. 7 millimeter), slanke, brunrøde råtevedbiller. Hodet er forholdsvis lite og lett nedoverbøyd. Antennene er 11-leddete, ganske lange, kraftig sagtakkede. Brystskjoldet (pronotum) er omtrent kvadratisk, noe hvelvet, med en midtfure og uttrukne bakhjørner. En tapp på forbrystet griper inn i en grop på mellombrystet og billene kan "smelle" med å brekke denne tappen ut av gropen, i likhet med smellerne. Dekkvingene er avlange, parallellsidige, så brede som eller litt smalere enn brystskjoldet. De har tydelige lengdestriper. Beina er temmelig korte og spinkle.

Larvene finnes i to hovedtyper: den ene ligner larver av praktbiller (Buprestidae), er sylindrisk og tynnhudet med frembryst-segmentet (prothorax) kraftig oppsvulmet; den andre typen er parallellsidig, ganske flat, hard (sterkt sklerotisert), hodet er hardt og kileformet. Begge typene har beina sterkt redusert eller helt manglende. Munndelene er også nokså sterkt redusert, og larvene kan trolig bare ta til seg flytende føde.

Levevis[rediger | rediger kilde]

De fleste artene har larver som lever i død ved, men enkelte larver graver i jorden og lever på planterøtter. Larvenes munndeler synes bare å tillate flytende føde, og det er uvisst hva de faktisk spiser. Kanskje skiller larvene ut fordøyelsesenzymer, og tar opp oppløste næringsstoffer fra den omkringliggende veden. En annen mulighet er at de lever av slimsopper som vokser i veden. De larvene som er harde og flate kan ta seg fram gjennom ganske tett ved å presse seg mellom vedfibrene. Siden billene er avhengige av død ved er de truet av moderne skogbruksmetoder der lite døde greiner og stokker blir liggende igjen i skogen. De fleste norske artene står på Rødlisten over truede arter. De voksne billene kan fanges i ulike feller, men man finner dem sjelden. Dette kan skyldes at de er kortlivede, eller flyr lite, eller også at de er reelt sjeldne og truede arter. Artene i denne slekten har såkalt hypermetamorfose, det vil si at det første larevstadiet (kalt triungulin) er mye ulikt de senere stadiene.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Slekten er utbredt i den palearktiske sone, i Norge er arten hasselråtevedbille funnet noen få steder ved Oslofjorden og i indre fjordstrøk i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, den er svært sjelden og blir vurdert som direkte truet (EN) på den siste norske rødlistevurderingen fra 2015.[1]

Systematisk inndeling[rediger | rediger kilde]

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Norsk rødliste for arter». artsdatabanken.no. Besøkt 20. juli 2023. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae (Liste over Nordens biller). Helsinki.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]