Rettssaken ved Penenden Heath

Rettssaken ved Penenden Heath skjedde rundt et tiår etter den normanniske erobringen av England (1066), antagelig så tidlig som i 1072 eller så sent som i 1077. Rettssaken involverte en strid mellom Odo, biskop av Bayeux, halvbror av Vilhelm Erobreren, og Lanfranc, erkebiskop av Canterbury, og andre. Rettssaken hadde betydning for å justere angelsaksisk lov og normannisk lov i henhold til hverandre.

Bakgrunn for striden

Odo de Bayeux var tidligere jarl av Kent og den største landeieren i regionen nest etter hans halvbror kongen. I 1070 etterfulgte erkebiskop Lanfranc til setet ved Canterbury og krevde en undersøkelse av aktivitetene til Odo (og Lanfrancs forgjenger Stigand) som etter sigende hadde svindlet kirken (og muligens også kronen) i løpet av hans tid som jarl av Kent. Det har senere blitt argumentert at «det meste av landområdene hadde blitt tapt, ikke til Odo, men til jarl Godwine og hans familie i løpet Edvards regime og kanskje selv tidligere...» og at «Odo hadde ganske enkelt lyktes med disse inntrengingene og konflikten mellom Robert av Jumièges og Godwine i 1051-1052,» hvor antydningen er at Lanfranc, til tross for å være klosterforstander ved et normannisk kloster (og født i Pavia i Lombardia) forsøkte å gjenopprette Canterburys landeierskap fra før erobringen.

Vilhelm Erobreren var bestemt på at saken skulle bli avgjort av adelen i Kent og beordret et møte bli satt på vidda ved Penenden (nær dagens Maidstone) for denne hensikten. Vilhelm beordret at avgjørelsene fra undersøkelsen, eller «rettssaken», av Odo av Bayeux skulle være endelig.

Flere prominente skikkelser i distriktet på denne tiden ble sammenkalt, blant annet Geoffrey de Montbray, den franske biskop av Coutances (som representerte kongen), Lanfranc (for kirken), Odo av Bayeux (som forsvarte seg selv), Arnost biskop av Rochester, Æthelric II (tidligere biskop av Selsey), Richard de Tunibridge, Hugh de Montfort, William de Arsic, Hamo Vicecomes, og mange andre.

Angelsakseren Æthelric II i særdeleshet hadde blitt tilkalt av Vilhelm for fungere som autoritet på før-normannisk lov. Han ble beskrevet som en «svært gammel mann, meget lærd i landets lover», og fraktet ved vogn eller av en annen form for kjerre til Penenden Heath «for å diskutere og forklare disse samme gamle lovskikkene».

Tilstedeværelsen av en gruppe engelske (eller angelsaksiske) vitner som eksperter i gammel lovverk og skikker foruten også den franskfødte normanniske representasjonen er sett på som en betydningsfull indikasjon på grunnlaget av kirkens krav som var tuftet på landets gamle lover, og fremmet av den normanniske Lanfranc. Det er dog uklart fra kildene hvilke bestemte lover som man henviste til.

Nøyaktig når undersøkelsen ble gjort er også uklart, skjønt mange historikere har kommet fram til at det må ha skjedde en gang mellom 1075 og 1077. Tilsvarende eksisterer det et antall avskrifter eller nedtegnelser fra rettssaken, men disse er avvikende og det er uklart om de kan betraktes som den endelige versjonen av det som skjedde.

Odo av Bayeuxs rettssak varte i tre dager og endte med en delvis overdragelse av eiendommene fra Odo og andre og til kirken.

Betydning og pålitelighet

Rettssaken er vurdert av en del som «en av de viktigste hendelser i tidlig historie av engelsk lovverk på grunn av det lys som det setter på forholdet mellom normannisk lov og angelsaksisk lov» hvor rettssaken er en mulig indikasjon på en normannisk respekt for angelsaksisk juridisk historie. Rettssaken var den første anklage mot Odo av Bayeux som kanskje satte tilstrekkelig rettspraksis til at hans eiendommer ble fjernet helt og holdent fra ham, til tross for hans nære forhold til kongen, og i 1082 fengslet i fem år etter ytterligere anklager mot hans rikdom og makt.

Ved alle redegjørelser av rettssaken som var nedtegnet før undersøkelsen som ble den såkalte Dommedagsboken, og som var et tidlig forsøk fra kirken å kreve tilbake de rettigheter og interesser den hadde fra kronen og dens representanter. Ettersom beskatningene av eiendom og rettigheter som fulgte rettssaken var av betydning, ble Dommedagsboken i ettertid blitt sett på som et svar på et behov for å ha en endelig nedtegnelse av eierskapet og administrasjonen av kronens eiendommer.

På den samme tid, tvilen over ektheten eller påliteligheten av avskriftene fra rettssaken har betydd at mye av analysene av rettssakens konsekvenser må vurderes med en grad av skepsis. Rettssaken er kjent fra to fortellinger. Den eldste er en kondensert versjon mens den andre, et noe senere dokument, inneholder overdrevne bedømmelser som konkluderer med en altfor detaljert beskrivelse av jurisdiksjon til erkebiskopen av Canterbury over lovbruddene som ble begått på kongens veger.

Analyser over forholdet mellom disse to dokumentene av historikere har antydet at den senere avskriften ble gjort av munkene ved klosteret Christ Church Priory i Canterbury (stedet for den senere Canterburykatedralen) som feilet i å få deres krav til rettssakens etablerte privilegier nedtegnet i Dommedagsboken.

Det har derfor vært argumentert at minst for det siste av fortellingene burde bli sett på som et eksempel på underminering av angelsaksisk styre ved makten til private interesser framfor som bevis på fortsettelsen av angelsaksisk lov og skikk etter erobringen av England.