Retten til å bli glemt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Retten til å bli glemt er et konsept introdusert for borgere i EU-landene samt Norge, Island, Liechtenstein og Sveits siden 13. mai 2014. Disse borgerne har rett til å få søketreff på sine navn avindeksert dersom de er utilstrekkelige, irrelevante, eller ikke lenger relevante for formålet de ble bearbeidet for.[1] Retten kom til etter Mario Costeja González og det spanske datatilsynet vant en sak mot Google, der González krevde å få slettet søkeresultater som omhandlet en gjeldstvist om sosialstønad.[2] Saken har blitt anket og gått sin gang helt til topps i EU-systemet.

Bruk av retten i forskjellige land[rediger | rediger kilde]

EU og EØS[rediger | rediger kilde]

Etter dommen har Google, Yahoo! og Bing opprettet skjemaer der europeiske borgere kan kreve å få søkeresultater fjernet. Dersom Google velger å ikke avindeksere et søketreff, kan saken klages inn for de lokale datatilsynene. I Norge er det Datatilsynet som har fått denne oppgaven. Norske borgere hadde i hadde i august 2015 krevet 12772 nettadresser avindeksert fra Google. Datatilsynet hadde mottatt 26 klager og gitt medhold i 6 av disse (6 var fortsatt til behandling).[3] I tillegg har Datatilsynet gitt to borgere medhold i klager på belastende søkeforslag.[4] I Storbritannia hadde det britiske datatilsynet i mai 2015 håndtert 184 klager, og gitt klageren medhold i omtrent en fjerdel av klagene.[5]

Direktør Bjørn Erik Thon i Datatilsynet har uttalt seg positivt om retten til å bli glemt, og har sagt at den «gir folk en mulighet til å legge en historie bak seg».[6]

Det franske datatilsynet, CNIL, krever at Google fjerner søkeresultatene som europeiske borgere har fått avindeksert også fra selskapets internasjonale nettsider (som google.com). Google har motsatt seg dette kravet, som også Datatilsynet stiller seg bak.[7][8][9] I september 2015 avviste CNIL Google sin anke.[10]

Google opprettet kort tid etter dommen et rådgivende utvalg for å gi retningslinjer i forhold til implementeringen av dommen. Retningslinjer fra datatilsynene i EU ble ikke ferdigstilt før i november 2014, noe som ifølge Julia Powles ved Universitetet i Cambridge har ført til at Google har kunnet tolke dommen etter eget formål.[11] Google har blitt kritisert for mangel på åpenhet rundt prosessen i et åpent brev fra 80 akademikere.[12]

Ved søk på navn i de europeiske versjonene av Google vil en advarsel om at søketreff kan være fjernet under lovgivningen vises, men denne vises ved søk på alle navn, det er altså ikke en indikasjon på at det spesifikke navnet har fått søketreff avindeksert. Google gir beskjed til eiere av nettsider om hvilke sider som har vært gjenstand for en avindeksering, men uten å spesifisere hvilket navn som har blitt avindeksert.[13] Enkelte medieorganisasjoner slik som BBC og Daily Telegraph har valgt å publisere lister over avindekserte nettsider.[14][15] Julia Powles og Eerke Boiten ved Universitetet i Kent har kritisert BBC og Google for dette, som Boiten mener bidrar til en Streisand-effekt.[16][17] Den 18. august 2015 fremsatte det britiske datatilsynet et varsel om håndhevelse der de påla Google å fjerne søkeresultater som viste påfølgende medieomtale i kjølvannet av republiseringen av listene, etter at Google først nektet å fjerne de nye lenkene.[18] Google valgte å rette seg etter kravet fra det britiske datatilsynet.[19]

Etter dommen har egne firma, konsulenter og advokater ønsket å tjene penger på å hjelpe folk med å avindeksere søketreffene, noe som har blitt kritisert av IKT-Norge som unødvendig. Ifølge Per Morten Hoff, som er generalsekretær i organisasjonen, «skal [en] ikke se bort fra at [slik assistanse] kan hjelpe en person som ikke har all verdens trening i å skrive gode argumentasjonsrekker, men da får man heller spørre en bekjent om hjelp».[20]

Nettsiden som var gjenstand for flest avindekseringer i september 2015 var www.facebook.com. Tre av Google sine egne nettsider, groups.google.com, plus.google.com og www.youtube.com var blant de ti mest avindekserte nettsidene.[19]

Det svenske datatilsynet, Datainspektionen, innledet i mai 2015 en granskning av Google for å kontrollere hvordan de håndterer retten.[21]

Argentina[rediger | rediger kilde]

I Argentina har kjendiser gått til søksmål mot både Google og Yahoo for å få fjernet søkeresultater og lenker til bilder.[22] I ett slikt tilfelle ønsket sangeren Virginia da Cunha å fjerne søkeresultater hun mente feilaktig assosierte henne med pornografi selv om bildene opprinnelig hadde blitt tatt med hennes tillatelse.[22][23][23]

USA[rediger | rediger kilde]

I USA er det særlig to saker som er relevante: Melvin v. Reid i 1931 og Sidis v. FR Publishing Corp.[24] I Melvin v. Reid ble en tidligere prostituert siktet for drap og senere frikjent. I etterkant prøvde hun å legge saken bak seg. Men en film fra 1925 med navnet The Red Kimono avslørte mye av hennes fortid, derfor saksøkte hun produsenten av filmen.[25][26] Retten kom til konklusjonen at «enhver person som lever et liv i rettskaffenhet har rettigheten til å leve lykkelig og med frihet fra unødvendige angrep på ens karakter».[27]

Det har derimot ikke blitt implementert noen bred mulighet for borgere i USA til å kreve søkeresultater fjernet på lik linje med muligheten som finnes i Europa. Mange amerikanere ønsker den samme muligheten, og rettighetsorganisasjonen Consumer Watchdog har registrert en klage hos Den føderale handelskommisjonen, en organisasjon som i noen grad har en tilsvarende rolle som det norske datatilsynet.[28][29]

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Det er stor uenighet om hvorvidt retten til å bli glemt er en nødvendig beskyttelse av borgernes privatliv eller en ordning som fører til sensur. Wikipedia-grunnlegger Jimmy Wales har beskrevet retten til å bli glemt som «dypt umoralsk» og sagt at konsekvensen vil være et «internett med fullt av hull i hukommelsen».[30] Andre kommentatorer har vært uenige med Wales, og har blant annet henvist til problemstillingen rundt hevnpornografi.[31] Julia Powles har uttalt at «det finnes en offentlig sannhets- og minnesfære og en som er privat. Uten friheten til å være private, har vi i det hele tatt liten frihet».[32]

Eirik Newth har uttrykt misnøye over mangel på debatt om retten i Norge.[33]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «EU: Google-brukere har «rett til å bli glemt»». Dagens Næringsliv. 13. mai 2014. 
  2. ^ «Med rett til å glemmes». Dagens Næringsliv. 
  3. ^ «Personopplysninger slettes ikke helt fra Google». Aftenposten og LA Times. 9. august 2015. 
  4. ^ «Google må fjerne søkeforslag om to nordmenn». Bergens Tidende. 16. juni 2015. 
  5. ^ «'Right to be forgotten' festers as ICO and Google come to blows». The Register. 14. mai 2015. 
  6. ^ «Én har fått medhold i Google-klage». NRK. 28. oktober 2014. 
  7. ^ «Nekter å innføre global «rett til å bli glemt»». Digi.no. 31. juli 2015. 
  8. ^ ««Retten til å bli glemt» gjelder også for .com-domener». Datatilsynet. 1. desember 2014. Besøkt 1. september 2015. 
  9. ^ Fleischer, Peter (30. juli 2015). «Implementing a European, not global, right to be forgotten». Google. Besøkt 1. september 2015. 
  10. ^ «French data regulator rejects Google’s right-to-be-forgotten appeal». The Guardian. 21. september 2015. 
  11. ^ «How Google determined our right to be forgotten». The Guardian. 18. februar 2015. 
  12. ^ «Dear Google: open letter from 80 academics on 'right to be forgotten'». The Guardian. 14. mai 2015. 
  13. ^ «Google Notifying Publishers For Right To Be Forgotten Removals». Search Engine Land. 2. juli 2014. Besøkt 1. september 2015. 
  14. ^ «List of BBC web pages which have been removed from Google's search results». BBC. 25. juni 2015. Besøkt 1. september 2015. 
  15. ^ «Telegraph stories affected by EU 'right to be forgotten'». BBC. 3. august 2015. Besøkt 1. september 2015. 
  16. ^ «Why the BBC is wrong to republish ‘right to be forgotten’ links». The Guardian. 1. juli 2015. 
  17. ^ «Privacy watchdog takes first step against those undermining right to be forgotten». The Conversation. 24. august 2015. 
  18. ^ «Google ordered to remove links to ‘right to be forgotten’ removal stories». The Guardian. 20. august 2015. 
  19. ^ a b «Innsynsrapport: europeiske personvernsforespørsler om sletting av søk». Google. Besøkt 10. september 2015. 
  20. ^ «Vil tjene penger på «rett til å bli glemt»-loven». E24.no. 10. juli 2014. 
  21. ^ «Datainspektionen inleder granskning av Google». Datainspektionen. 26. mai 2015. Besøkt 1. september 2015. 
  22. ^ a b «La Justicia argentina sobreseyó a Adriana Noreña, directora general de Google | Internet | Infotechnology.com». www.infotechnology.com. Besøkt 1. september 2015. 
  23. ^ a b «‘Search engines not responsible for content’». BuenosAiresHerald.com. 5. september 2013. Besøkt 9. august 2014. 
  24. ^ Melvin v. Reid, 112 Cal.App. 285, 297 P. 91 (1931); Sidis v F-R Publishing Corporation 311 U.S. 711 61 S. Ct. 393 85 L. Ed. 462 1940 U.S.
  25. ^ Melvin v. Reid, 112 Cal.App. 285, 297 P. 91 (1931)
  26. ^ Friedman, Lawrence Meir (2007). «The Red [sic]: The Saga of Gabriel Darley Melvin». Guarding Life's Dark Secrets: Legal and Social Controls over Reputation, Propriety, and Privacy. Stanford University Press. s. 217–225. ISBN 978-0-8047-5739-3. 
  27. ^ Melvin v. Reid, 112 Cal.App. 285, 297 P. 91 (1931) at 852-853
  28. ^ «Hey Google: 9 in 10 Americans Want the ‘Right to Be Forgotten’». PRNewser. 20. mars 2015. 
  29. ^ «Consumer Watchdog: Google Should Extend 'Right To Be Forgotten' to U.S.». NBC News. 7. juli 2015. 
  30. ^ «Wikipedia founder: EU's Right to be Forgotten is 'deeply immoral'». The Daily Telegraph. 6. august 2014. 
  31. ^ «What is Google deleting under the 'right to be forgotten' - and why?». The Guardian. 4. juli 2014. 
  32. ^ «Jimmy Wales is wrong: we do have a personal right to be forgotten». The Guardian. 8. august 2014. 
  33. ^ ««Retten til å bli glemt»: Saken ingen snakker om». Vox Publica. 7. januar 2015. Besøkt 1. september 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]