Raidet på Alexandria (1941)
| Raidet på Alexandria | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Andre verdenskrig | |||||||
 En italiensk bemannet torpedo på utstilling | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Storbritannia | .svg){kind=small} Italia | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
 Charles Morgan | Luigi Durand de la Penne Junio Valerio Borghese | ||||||
| Styrker | |||||||
| Én flåte i havnen (ukjent størrelse) | 1 ubåt 3 bemannede torpedoer | ||||||
| Tap | |||||||
| 2 slagskip senket 1 jager skadet 1 tankskip skadet 8 drept[1] | 6 tatt til fange | ||||||
Raidet på Alexandria ble gjennomført 19. desember 1941. Styrker fra den italienske marinen (Regia Marina) gikk til angrep på Royal Navys base i havnen i Alexandria. Angrepet var en avgjørende seier for Italia.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Den 3. desember 1941 forlot ubåten «Sciré» tilhørende Regia Marina marinebasen i La Spezia med tre bemannede torpedoer om bord.[2] På øya Leros i Egeerhavet plukket ubåten i all hemmelighet opp et mannskap på seks for torpedoene: Luigi Durand de la Penne og Emilio Bianchi (maiale nº 221), Vincenzo Martellotta og Mario Marino (maiale nº 222), og Antonio Marceglia and Spartaco Schergat (maiale nº 223).[3]
Raidet[rediger | rediger kilde]
Den 19. desember 1941 ble de tre bemannede torpedoene sendt ut fra «Sciré» 15 meter under havoverflaten og 2,1 km fra Alexandrias kommersielle havn.[4] Torpedoene seilte inn i marinebasen da britene åpnet opp forsvaret sitt for å la tre britiske jagere passere. De la Penne og hans besetningsmedlem Emilio Bianchi møtte mange vanskeligheter da de var kommet inn i havneområdet. Først stoppet motoren til torpedoen og de to froskemennene ble nødt til å dytte den manuelt fremover; deretter måtte Bianchi opp til overflaten på grunn av problemer med oksygenbeholderen, slik at de la Penne på egen hånd måtte dytte Maiale til stedet hvor HMS «Valiant» lå. Han klarte å plassere limpeten på undersiden av skroget på «Valiant». Ettersom de begge måtte opp til overflaten for å puste inn oksygen og Bianchi var skadet, ble de senere oppdaget og tatt.
Begge holdt munn under avhør, og de ble stengt inne i et rom om bord på «Valiant» som lå under havnivå og rett over stedet hvor sprenglegemet hadde blitt festet. 15 minutter før eksplosjonen spurte de la Penne om få møte «Valiant» sin kaptein Charles Morgan. De la Penne fortalte ham om den forestående eksplosjonen, men nektet å gi ytterligere informasjon slik at han ble sendt tilbake til rommet. Heldigvis for italienerne ble verken han eller Bianchi alvorlig skadet da limpeten eksploderte rett ved siden av dem. De la Penne fikk en mindre skade i hodet av et fritthengende kjede på skipet.[5]
De fire andre torpedo-mennene ble også tatt til fange på land av egyptisk politi og overlevert til britene,[6] men dette skjedde først etter at italienernes miner hadde senket slagskipene HMS «Valiant» og «Queen Elizabeth».[7] Den norske tankeren «Sagona» på 7 870 tonn mistet akterspeilet og jageren HMS «Jervis» ble hardt skadet. Selv om de to slagskipene bare sank på noen få fots dybde og til slutt ble hevet, var de ute av spill i over ett år.[8]
Raidet representerte en dramatisk endring av krigslykken i de neste seks månedene, sett fra et strategisk synspunkt. Den italienske flåten hadde sjøherredømme i de sentrale og østlige delene av Middelhavet.[9]
Filmer[rediger | rediger kilde]
Angrepet er skildret i begynnelsen av filmen The Silent Enemy (1958). En film fra 1962, The Valiant, handler om senkingen av HMS «Valiant» i Alexandria havn. Det finnes også en italiensk film fra 1953 (I sette dell'Orsa maggiore) om angrepet, med noen av de virkelige medlemmene av Flottiglia MAS som medskuespillere.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Naval-History.net
- ^ Borghese, s. 135
- ^ Borghese, s. 134-136
- ^ Borghese, s. 143
- ^ Borghese, s. 148-151
- ^ Borghese, s. 152
- ^ Sadkovich, s. 217
- ^ "...the battleships Queen Elizabeth and Valiant, so badly damaged that they were effectively out of service for the duration of the Italian war effort." Sadkovich, s. 334
- ^ "Consequently, the Alexandria Fleet remained for many months without any battleships, and it was forced to abandon any further open activity. In fact, Admiral Cunningham wrote that his Fleet now ′should have to leave it to the Royal Air Force to try if they could dispute the control of the Central Mediterranean with the enemy's fleet.′(...) In fact, it opened a period of clear Italian naval supremacy in the east-central Mediterranean." Bragadin, s. 152
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Borghese, J. Valerio (1953): Sea Devils - Suicide Squad, overs. James Cleugh, Andrew Melrose, ISBN 1-55750-072-X
- Bragadin, Marc'Antonio (1957): The Italian Navy in World War II, United States Naval Institute, Annapolis, ISBN 0-405-13031-7
- Greene, Jack; Massignani, Alessandro (2004): The Black Prince and the Sea Devils: The Story of Valerio Borghese and the Elite Units of the Decima Mas, Cambridge, Mass.: Da Capo Press, ISBN 0-306-81311-4
- Brown, David (2002): The Royal Navy and the Mediterranean: November 1940 – December 1941, Volume II. Frank Cass Publishers. ISBN 0-7146-5205-9.
- Burt, R.A. (2012): British Battleships 1919–1945. Seaforth Publishing. ISBN 978 1 84832 130 4.
- O'Hara, Vincent P.; Cernuschi, Enrico (Sommeren 2015): «Frogmen against a Fleet: The Italian Attack on Alexandria 18/19 December 1941» i: Naval War College Review 68 (3), s. 119–137.
- Sadkovich, James (1994): The Italian Navy in World War II, Greenwood Press, Westport, ISBN 0-313-28797-X
- Schofield, William; Carisella, P.J. & Caso, Adolph (2004): Frogmen: First Battles, Boston: Branden Books, ISBN 0-8283-2088-8