Ragnhild Kaarbø

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ragnhild Kaarbø
Ragnhild Kaarbo.jpg
Kaarbø omkring 1910
Født26. desember 1889
Norge Harstad, Troms
Død20. august 1949 (59 år)
Norge Oslo
Beskjeftigelse KunstmalerRediger på Wikidata
Far Rikard KaarbøRediger på Wikidata
Nasjonalitet norsk
Elev avHarriet Backer, Fernand Léger, Georg Jacobsen


Ragnhild Kaarbø (født 26. desember 1889 i Harstad, død 20. august 1949) var en norsk kunstner som i hovedsak malte kubiske komposisjoner, portretter og stilleben. Hun er i dag representert i Nasjonalgalleriet, i tillegg til at kunsten hennes er å finne i Harstad kirke og Harstad bibliotek, samt private samlinger både i Norge og utlandet. I 2011 fikk hun et eget rom i Galleri NordNorge, hvor man kan finne 18 av hennes verk samlet.

Bakgrunn og karriere[rediger | rediger kilde]

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Som datter av Rikard Kaarbø, Harstad bys grunnlegger, vokste Ragnhild Kaarbø opp i solide kår i barndomshjemmet Kaarbøgården. Hun gikk på internatskole i CelleTyskland, og det var her hun bestemte seg for å satse på en karriere innen kunsten. I 1909 fikk hun undervisning ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Samme år fikk hun også undervisning av Henrik Sørensen og av Harriet Backer fra 1909 til 1910. Senere fortsatte hun utdannelsen i Paris før hun fra 1912 til 1914 gikk i lære hos Kees van Dongen. Dette resulterte i sterke, eksotiske og ekspressive kvinneportretter.

Kunstnerisk virke[rediger | rediger kilde]

Under første verdenskrig malte Kaarbø bymotiver, landskaper og kystlandskaper i relativt sterke farger. I 1918 holdt hun sin første separatutstilling i Kunstnerforbundet i Kristiania, en utstilling som vakte pressens interesse, og flere kritikere lovde henne gode muligheter.

Mellom 1920 og 1930 oppholdt hun seg hovedsakelig i Paris. I 1920-årene fulgte hun undervisningen til flere kjente kunstnere, blant annet André Lhote og Pedro Araujo. På midten av 1920-tallet tok hun et radikalt valg i forhold til tidligere skoler og lærere, og hun selv uttalte at hun «kom under mangeslags innflytelse» og at hun snart befant seg i «i avantgarden av de mest radikale». Fra 1925 til 1927 var hun elev av Fernand Léger og Amédée Ozenfant ved Académie Moderne. Det var her hun ble kjent med plankubisme og purisme, og disse kom til å få stor betydning for kunsten hennes, og det var i denne perioden hun malte sine hovedverker.

I Frankrike deltok hun på flere utstillinger, blant annet stilte hun ut to verk på Salon d'automne i 1922 og deltok på elevutstillingen Exposition Académie Moderne i Galerie d'Art Contemporain i 1926 og ved Exposition de l'Académie Moderne Léger–Ozenfant i Galerie Aubier i 1927. Sammen med sju andre skandinaviske kunstnere deltok hun i 1927 på utstillingen Otte skandinaviske kubister på Kunstnerforbundet. De radikale uttrykkene vakte enorm interesse og førte til presseboikott av Kunstnerforbundet. Tiden var ikke moden for slik kunst i Norge, og utstillerne ble hånt av hovedstadens kunstkritikere.

Den dårlige mottakelsen i Norge til tross, fikk hun god respons og mange utstillingsmuligheter i Paris. Likevel besluttet hun å dra hjem til Norge, hvor hun gjemte bort sine puristiske og plankubistiske verk og fokuserte på impresjonismen. Hun fokuserte nå på landskapsmalerier i røff stil med brede og djerve penselstrøk.

I 1927 var hun en av kunstnerne og arkitektene som etter invitasjon fra Arno Berg, daværende byantikvar i Oslo, utarbeidet forslag til hvordan hovedstadens bygningsmasse kunne bli mer fargerik og innbydende. Initiativet til dette byutviklingsprosjektet kom fra hennes tidligere lærer Henrik Sørensen.[1]

Kaarbø deltok på endel kollektivutstillinger både i inn- og utland i 1920- og 1930-årene. Her kan nevnes Exhibition of Norwegian Art i London i 1928, Nordisk Konstutställning i Göteborg 1939 og International Women Painters, Sculptors, Gravers i New York i 1940. Da Harstad kunstforening ble startet i april 1935, var Kaarbø en av de første utstillerne.

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Ragnhild Kaarbø giftet seg aldri. Hun var ansett som bohem, og da hun i 1930-årene slet økonomisk og var nødt å bo på atelieret sitt i Oslo, nektet hun å motta økonomisk støtte fra sin velstående familie.

Hun var svært språkmektig; i tillegg til norsk talte hun tysk og engelsk og tok timer i fransk hos en katolsk prest i Harstad før hun dro til Paris.

Hun bodde store deler av livet i Oslo, men om somrene dro hun hjem til Nord-Norge, hvor hun gjerne stilte bilder ut for salg. I 1945 fikk hun hjerneslag, noe som førte til at hun ble lam i venstre hånd. Dette var fatalt for henne, da hun var keivhendt.

Utvalg av verk[rediger | rediger kilde]

  • Fra Siena (1927) – i Nasjonalgalleriets samlinger
  • Komposisjon med hode (1925) – i Nasjonalgalleriets samlinger
  • Komposisjon – i Nasjonalgalleriets samlinger
  • Pinsefesten – utstilt i Harstad kirkes menighetssal

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Slik ville kunsteliten fargelegge Oslo i 1927». www.aftenposten.no. 22. september 2019. Besøkt 5. oktober 2020. ««Her er en vill plan, la oss omkolorere Oslo», skrev maleren Henrik Sørensen i 1927. 39 kunstnere og arkitekter tok utfordringen. (---) Det startet med en kronikk i tidsskriftet St. Hallvard i 1927, skrevet av den kjente maleren Henrik Sørensen. I det som nærmest var en frustrasjon over at Oslo by den gang fremsto som «hvitsmurt og «nedlerete», kom han med sitt ønske om «en vill plan». (---) Dette satte daværende byantikvar og leder av Oslo Byes Vel, Arno Berg, på ideen om å innby til en konkurranse blant de mest kjente kunstnere og arkitekter om å fargesette Oslo.»