RMS «Laconia» (1921)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Laconia»
RMS Laconia.jpg
RMS «Laconia»
Generell info
SkipstypePassasjerskip
Bygget1921 ved Swan Hunter & Wigham Richardson, Tyne and Wear i Storbritannia (byggenr. 1125)
Eier Cunard Line
Rederi Cunard Line
Sjøsatt9. april 1921
Jomfrutur 25. mai 1922 (SouthamptonNew York
Tekniske data[a]
Lengde183,26
Dypgående12,34
Toppfart16 knop

a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

RMS «Laconia» var et havgående passasjerskip som ble bygd i 1921 av Swan Hunter & Wigham Richardson-verftet for rederiet Cunard Line. Skipet, som var etterfølgeren til rederiets første «Laconia», gikk i rute mellom Liverpool, Boston og New York.

I januar 1923 begynte «Laconia» på sin første jordomseiling, som varte i 130 dager og hadde 22 anløpshavner. Den 8. september 1925 kolliderte skipet i Atlanterhavet med den britiske skonnerten «Lucia P. Dow», og den 24. september 1934 kolliderte «Laconia» med det amerikanske lasteskipet «Pan Royal».[1][2]

Den 12. september 1942 ble «Laconia» senket av den tyske undervannsbåten «U156» nord-nordøst for Ascension utenfor Afrikas kyst. Skipet hadde et mannskap på 136. I tillegg til mannskapet var det 80 sivile, et militært personell på 268 og om lag 1 800 italienske krigsfanger om bord. Etter at skipet var senket satte den tyske ubåtkapteinen Werner Hartenstein i gang en stor redningsoperasjon for å redde de om lag 1 500 overlevende. Det ble tilkalt flere tyske ubåter som befant seg i området, og det ble sendt ut en radiomelding med følgende ordlyd: «Hvis skip i nærheten kan komme til hjelp ifm. redningen av overlevende fra Laconia vil jeg ikke angripe disse hvis jeg ikke selv blir angrepet fra skip eller flyvåpen. Jeg har plukket opp 193 menn. 4,53° syd, 11,26° vest. Tysk ubåt.»

Hartenstein og to andre tyske ubåter, U506 og U507, samt en italiensk ubåt som hadde kommet til, fortsatte letingen etter overlevende i tre dager. På den tredje dagen ble de angrepet av et amerikansk B24 bombefly. Dette til tross for radiomeldingen som var sendt ut og at ubåtene hadde flere hundre overlevende om bord og på dekk. På grunn av angrepene måtte ubåtene kutte linene til livbåtene de hadde på slep og dykke umiddelbart. De amerikanske bombene bommet på ubåten som ble angrepet, men traff en livbåt hvor samtlige ble drept. Noe senere ble de overlevende plukket opp av franske skip.

Denne episoden førte til at de tyske ubåtene fikk ordre om ikke på noen måte hjelpe overlevende fra skip de senket. Dette var til da blitt gjort ved mange anledninger.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Times (London) 24. september 1934: Casualty reports. Side 45.
  2. ^ The New York Times 25. september 1934: Steamers crash in fog off Cape. Side 45.