Røykovnstue

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Maleriet «Afskeden» av Adolph Tidemand, her gjengitt som litografi i Norske Folkelivsbilleder utgitt 1858, viser ei norsk røykstue på 1800-tallet. Røyken stiger fra røykovnen i hjørnet mot ljore-åpningen i taket, der lyset slipper inn.
Adolph Tidemands maleri «Haugianerne» fra 1852 viser en lekpredikant i ei norsk røykovn- eller årestue tidlig på 1800-tallet.

Røykovnstue er et bolighus som oppvarmes med en røykovn. Denne boligtypen hadde i Norge utbredelse i fjordbygdene på Vestlandet. Røykovnen er murt av naturstein; den har ikke skorstein, røyken slippes ut i rommet, og legger seg under taket, til den slippes ut gjennom ljoren, en luke i taket.

Ei røykovnstue er, som årestua, åpen til taket, og røyken fra ildstedet slipper ut i rommet. Ljoren er et element som disse hustypene har felles. Årestua og røykovnstua er begge ulike typer røykstuer.

Sammenliknet med åren var røykovnen et brenselsbesparende ildsted, et ildsted som egnet seg til rask og kraftig oppfyring, med derpå følgende utlufting av røyken. Deretter avga ovnen magasinert varme lenge etter at flammene var slukket. I motsetning til både åren og peisen ga ikke røykovnen lys. Ei røykovnstue trengte derfor en lyskilde; det kunne være en egen liten lyspeis, ei tranlampe, eller ei spikhylle.

I fjordbygdene avløste røykovnstua den gamle årestua, mens årestua holdt seg lenger langs kysten. På kysten ble jernovnene tatt i bruk tidlig, for røykovnen egnet seg ikke til fyring med torv som brensel.

Røykovnstua var oftest et hus av den såkalte treromstypen, med ei stor stue, gang og kove.

Røykovnstua ble brukt som motiv i den nasjonalromantiske malerkunsten midt på 1800-tallet. Særlig kjent er Adolph Tidemands maleri «Haugianerne».

Ibrâhîm ibn Ya`qûb («Al-Tartusi») besøkte keiser Otto på oppdrag fra kalifen i Cordoba, reiste deretter østover til de slaviske områdene. Han noterte at slaverne ikke hadde bad, men de bygget hus av tre med mose mellom stokkene (det vil si lafting). I et hjørne av huset hadde de en oven av stein med åpning for røyken og når ovnene var varm lukket de døren og luftehullet. De kastet vann på de glødende steinene slik at rommet ble fylt med damp. Slaverne kalte hus itba som var overtatt fra det tyske Stuba (stue). I de tyske områdene ble kakkelovn fra middelalderen av utbredt først i velstående boliger deretter i vanlige bondestuer. Fra 1600-tallet påvirket dette de slaviske områdene ved at røykovnen ble snudd med røykåpningen mot «forstuen» og en lukket ende mot oppholdsrommet som en bileggerovn. Samtidig ble kokingen flyttet til forstuen som ble kjøkken. Røykovnstuen forsvant med dette fra de slaviske områdene bortsett fra i den østlige delen av Alpene.[1]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hauglid, Roar (1910-2001) (1980). Laftekunst: laftehusets opprinnelse og eldste historie. Oslo: Dreyers forlag. s. 98-101. ISBN 8209018507. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]