Røykenvikbanen
| Røykenvikbanen | |||
|---|---|---|---|
 Kart fra 1902 | |||
| Info | |||
| Land |  Norge | ||
| Type | Sidebane | ||
| Status | Nedlagt | ||
| Utgangsstasjon | Jaren | ||
| Endestasjon | Røykenvik | ||
| Antall stasjoner | 4 stk | ||
| Drift | |||
| Åpnet | 20. desember 1900 | ||
| Nedlagt | 1949 (passasjertrafikk), 11. november 1957 (godstrafikk) | ||
| Eier | Norges Statsbaner | ||
| Operatør(er) | Norges Statsbaner | ||
| Type trafikk | Passasjerer og gods | ||
| Teknisk | |||
| Kjørestrøm | Nei | ||
| Sporvidde | 1 435 (normalspor) | ||
| Lengde | 6,7 km | ||
Røykenvikbanen var en om lag syv kilometer lang sidelinje på Gjøvikbanen fra Jaren til Røykenvik ved Randsfjorden. Sidebanen ble trafikkert fra 1900 og frem til 1957. Trafikken på strekningen til Røykenvik kom i gang før resten av Gjøvikbanen ble åpnet, slik at strandbygda ved Randsfjorden i to år kunne regnes som Gjøvikbanens nordligste stasjon.
Historie[rediger | rediger kilde]
Røykenvikbanen ble primært anlagt for transport av tømmer etter stortingsvedtak i mars 1894, men fikk etter hvert også en viss persontrafikk. Røykenvik ble dessuten trafikkert av dampbåt som fraktet både folk og varer. I en tidlig fase av banens historie ble det også vurdert å forlenge den til Odnes, der det ble anlagt stasjon på Valdresbanen. Dette ble det imidlertid ikke noe av.[1]
Inntil september 1932 var det elleve avganger daglig på banen med persontog, men så ble persontrafikken tilnærmet nedlagt, med bare én daglig avgang kl. 5:20 fra Røykenvik hvert døgn.[2] Fra 25. juni 1949 opphørte persontrafikken på banen helt.[3] Godstrafikken fortsatte imidlertid til november 1957.[4] Ca. 800 meter av strekningen ble etter nedleggelsen beholdt som sidespor ved Jaren stasjon (Jaren–Andfossen), mens resten av banen ble fjernet i 1960.
Stasjonen på Brandbu, banens eneste mellomstasjon, lå usentralt i forhold til bygdas sentrum, og toget ble etter hvert utkonkurrert av bussrutene til Jaren. Fra starten var det holdeplass ved Andfossen, men rundt 1930 ble motorvogner satt inn i trafikk på banen, og en uoffisiell holdeplass ved Augedalsbakken ble åpnet (ca. 700 meter nord for Brandbu).
Stasjonsbygningen på Brandbu ble revet i 1984, men godshuset står fortsatt i ombygget tilstand. Røykenvik stasjon ble brannskadet i 1964, og ble revet året etter. Lokomotivstall, godshus og bryggerhus er bevart. Lokstallen ble brukt som arkiv innen driften på banen ble nedlagt.[5] Senere har den huset keramikkverksted, og i 2015 ble den renovert og tatt i bruk som restaurant. Fylkesvei 34 går i dag over de tidligere stasjonsområdene og en god del av traseen.[6]
Linjekart[rediger | rediger kilde]
| Tegnforklaring | |||
|
78,61 km | Røykenvik (1900-1957) | 137,6 moh. |
|
77,78 km | Augedalselva (44 m) | |
|
75,98 km | Brandbu (1900-1957) | 178,4 moh. |
|
Augedalsbakken (Ca 1930-1949) | ||
|
|
73,65 km | Augedalselva (18 m) | |
|
|
73,54 km | Andfossen (1904-1949) | |
  
|
Gjøvikbanen fra Bleiken | ||
|
71,92 km | Jaren stasjon (1900) | 207,2 moh. |
|
mot Gran | ||
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Thor Bjerke og Finn Holom m.fl (2004). Banedata 2004. Oslo/Hamar: Norsk Jernbanemuseum & Norsk Jernbaneklubb. s. 150. ISBN 82-90286-28-7.
- Helge Stenersen (1981). Røykenvikbanens historie — og mye, mye mer. Brandbu. ISBN 82-990829-0-0.
- Nils Carl Aspenberg, Trond Børrehaug Hansen, Øyvind Reisegg (2009). Gjøvikbanen. Baneforlaget. s. 113–118. ISBN 978-82-91448-48-0.
- Nils Carl Aspenberg (1994). Glemte spor. Boken om sidebanenes tragiske liv. Baneforlaget. s. 104–108. ISBN 8291448000.
- Dahl, Aasmund, red. (1992). NSBs bygningsregistrering: Oslo distrikt: Gjøvikbanen. 1. NSB Arkitektkontoret. s. 221–242. [2 bind]