Råd for uråd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

«Råd for uråd» eller «Gudmun Torsen Storebingen» som den og er kjent under, er et skillingstrykk av Johan Sebastian Welhaven (1807–1873). I tillegg til dette diktet, skrev også Welhaven «Dyre Vaa». Begge disse var med i O.Vigs store sangbok «Sange og Rim for norske folk», som utkom i 1854. Melodien til «Råd for uråd» er tradisjonell.

Teksten[rediger | rediger kilde]

1.Gudmun Torsen Storebeingen han var gjev i ett og alt,
smal om livet, bred om bringen fast på tå hvor andre falt,
glad og lett men arm på gods derfor var han flink til fots,
flink med skreppen på sin nakke både opp og nedad bakke.

2.Knut Labeit i Viumåsen var en tverr og uglad mann
men han hadde fe på båsen sølv i skap og fulle spann.
Knut var både grim og gram skakk i vekst og hoftelam,
derfor dro den rike styggen helst i vei på hesteryggen.

3.Ingeborg i Fagerlien bedre terne så du ei,
gikk hun først i seterstien ble det snart en alfarvei.
Bygdens unge karleflokk dro til seters flittig nok
men hun så hun enste ingen uten Gudmund Storebringen.

4.Det gikk hen til ut på høsten seterhytten sto forlatt,
da ble Gudmund reiselysten og så tok han skeppen fatt.
Mens han dro på salg og kjøp Gudmund fra sin lykke løp,
Knut Labeit hvis fart var liten passet desto bedre tiden.

5.Så kom Gudmund hjem for silde thi hans hjertenskjær var brud
tvungen skjønt hun var seg ille solgt for sølv til rike Knut.
Gudmund sagde: Stans din gråt, vent der finnes vel en råd,
råd for uråd om ei før enn du skal inn ad kirkedøren.

6.Det ble vår i alle dale elven steg og løvet sprang
da begynte Knut å prale med den fest han fikk i gang,
det ble brygget det ble bakt, det var nok av stas og prakt,
vidt omkring dro etter gjester, spillemann og kjøkemester.

7.Mellom Fagerliens birke og det strie elvedrag,
red i brudeferd til kirke Knut Labeit på pinsedag.
Foran spillemannen dro så kom bruden med sitt tog
først bak den der slo på tromme så man Knut med følge komme.

8.Men i skjul av grønne grene på den samme kirkesti,
Gudmund Torsen gikk alene just da ferden kom forbi.
Snilt han passet sine skritt så han fulgte brudens ritt
og da var der intet uten krattet mellom ham og bruden.

9.Sådan gikk det frem til neset der hvor elven bøyde av
her sto flommen over gresset opp til sti og gjerdestav.
Kirken lå så nær derved over på den andre bredd,
men av bro der var ei annet enn en stump som drev i vannet.

10.Tør her nogen vade over, ropte i sin vånde Knut.
Den der prøver det jeg lover Viumåsens beste stut.
Men de svarte han med spott, rike Knut du lover godt
vade over det kan ingen, jo jeg kan sa Storebingen.

11.Og i tummelen og larmen frem til bruden trengte han,
løftet henne høyt på armen sprang så i det strie vann.
Elven om hans hofte sto men han stemte seg i mot
og man så han opprett skride over til den andre side.

12.Da han sto på kirkevollen, jublet store der og små,
i hans arm satt hel og holden, bruden med sin krone på.
Knut Labeit forsøkte ei Gudmunds nye kirkevei
ingen av hans bryllupsfeller bar ham over elven heller.

13.Folk på dette kirkestevnet lovet og besvoret det
at hver mann med all sin evne skulle stå på Gudmun rett.
Prest og klokker likedan lovet ham å holde stand
Knut ble snart så spak til mote at han ga seg med det gode.

14.Og man har i disse egne fra den tid et munnhell hatt
som i korthet kan betegne Gudmund Storebingens kraft.
Er et arbeid tungt og slemt, har man straks den faste skjemt
når man just får bukt med tingen: Jo jeg kan, sa Storebingen.

Kilder[rediger | rediger kilde]