Hopp til innhold

Quam singulari

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jente fotografert i anledning hennes første hellige kommunion, Italia, ca. 1919

Quam singulari (latin for «[med] hvilken enestående [kjærlighet]») er et dekret fra Kongregasjonen for ritene som fastsetter alderen for første kommunion (nattverd). Dekretet ble proklamert av pave Pius X den 8. august 1910, og er oppkalt etter dens begynnelse (incipit), som taler om «den enestående kjærlighet» som Jesus Kristus viet til jordens barn. Dekretet minner om at skjelnealderen - alderen for «fornuftens bruk». Den markerer begynnelsen på forpliktelsen til å motta botens sakrament og nattverden for første gang, og paven anslår og fastsetter denne alderen til omtrent syv år.

Forhistorie

[rediger | rediger kilde]

I 1905 fant den eukaristiske verdenskongress sted i Roma. Det året utstedte pave Pius X sitt dekret Sacra Tridentina Synodus om den hyppige og gjerne daglige mottakelse av nattverdens sakrament.[1][2]

Pave Pius X (av Francesco De Federicis, 1903)
Førstekommunion, Ungarn
Førstekommunion, Kroatia
Gutter i prosesjon på førstekommunionsdagen, Tyskland, 1953.
Jenter i prosesjon på førstekommunionsdagen, Tyskland, 1953.

Det var oppstått en viss bekymring i kirken over de varierende praksisene på forskjellige steder barns adgang til sakramentene nattverd og skriftemål. Noen hevdet at man måtte være minst tolv år gamle for å kunne avlegge en oppriktig skriftemål, og at man måtte ha en full forståelse av troen for å motta nattverd. Pius X avfeide begge disse synspunktene som feilaktige. Som flere andre feiloppfatninger mente man at den bunnet i jansenismen.[2]

Dekretets innhold og resonnement

[rediger | rediger kilde]

Dekretet Quam singulari fem år etter begynner med å minne om at den tidlige kirke allerede hadde gitt nattverd til små barn, umiddelbart ved dåpen. Denne praksis var imidlertid falt ut av bruk i den latinske kirke. Det fjerde Laterankonsil hadde imidlertid foreskrevet at enhver troende skulle motta botens og nattverdens sakrament minst én gang i året, så snart de hadde oppnådd «fornuftens bruk» (hadde nådd skjelnealderen).

Pave Pius X viste ikke bare til Det fjerde Laterankonsil (1215), men også til kirkelæreren Thomas Aquinas' og Antoninus av Firenze' skrifter. Paven refererte også til trosutøvelsen i den tidlige kirke og til det Jesus selv sa: «La barna komme til meg» (Markus 10,14). Han fastslo videre at ingen trengte å ha fullstendig kunnskap om troen for å kunne motta de aktuelle sakramentene.

Paven forklarer at de troende, under påskudd av å bevare sakramentets verdighet, var blitt holdt borte fra sakramentene, og dermed fratatt dem denne næringen til deres åndelige liv. På dette tidspunkt fordømmer paven skarpt praksisen med at barn som ennå ikke hadde mottatt sin første nattverd, ikke en gang fikk lov å skrifte, og at man ikke administrerte nattverden til barn selv i fare for å dø: «Dermed dør disse barna og blir begravet i henhold til barneritualet, skammelig fratatt kirkens ressurser.» Snarere beskrev Trientkonsilet treffende nattverden som «en motgift mot daglige feil» som beskytter mot alvorlige synder.

Med henvisning til Thomas Aquinas og hans senere fortolkere, fastslår pave Pius at skjelnealderen er nådd «når barnet vet hvordan det skal skille nattverdsbrødet fra vanlig brød, slik at han eller hun kan nærme seg alteret med andakt». Han argumenterer videre for at perfekt kunnskap om troens sannheter ikke er nødvendig for å motta verken botens sakrament eller alterets sakrament; «kunnskap om de grunnleggende evige sannheter» er tilstrekkelig. Myndigheten til å ta barn inn til den hellige kommunion ligger hos barnets far eller skriftefar.

Til slutt følger et sammendrag i åtte punkter, som forplikter biskopene til å eliminere tidligere misbruk. Dekretet bestemte at de med myndighet over små barn skulle la dem motta nattverd minst én gang i året.

Kardinal Domenico Ferrata, tidligere prefekt for Kongregasjonen for ritene, spilte en viktig rolle ved forberedelsen av Quam singulari.[3]

Implementering

[rediger | rediger kilde]

Dekretet ble gjennomgående implementert, om enn her og der mest av lydighet enn full begeistring.

For å styrke etterlevelsen for reformen - som det le understreket at ikke handlet om noe nytt, men en gjenopprettelse av gammel praksis -,[4] ble det flere steder tatt forskjellige grep. Som i Nederland der grunnla norbertinerne av Averbode (først og fremst pater Basiel Vanmaele) «det eukaristiske korstog» (Eucharistische Kruistocht).

Dekretet endret fokuset for den sakramentale katekese fra ungdomsårene til barndommen og innledet en kateketisk reform som fikk vidtrekkende konsekvenser for ritualets struktur, innhold og betydning.[5]

Ved de engelske og walisiske katolske biskopers regulære møte i november 1910, besluttet biskopene at dekretet skulle leses offentlig hver påske. Året etter utviklet de et kurs for trinnvis forberedelse for første kommunion som var å innarbeide i bispedømmenes læreplaner for religionsundervisning.[6]

Kort før Quam singulari hadde man i Irland også tilfellet det syke barnet Nellie Organ (1903-1908), som i fire års alder utviste en slik moden hengivenhet til nattverdens mysterium at hun fikk første kommunion få uker før hun døde. En bok om henne, Bernard Des Ronces' Nellie, la petite violette du Saint-Sacrement, Maison du Bon Pasteur Paris (1908), kom ut i 1912. Noe tidligere, i 1897, var det eksepsjonelle barnet Imelda Lambertini ( 1322?–1333) blitt erklært en Guds tjenerinne av pave Leo XII; hun hadde mottatt nattverden i en alder av 11 år, og var kjent for sine mystiske opplevelser i den forbindelse.

I mai 1973 utstedte Den hellige kongregasjon for sakramentdisiplinen og Den hellige kongregasjon for kleresiet en felles erklæring, Sanctus Pontifex, som drøftet det første skriftemål forut for den første kommunion. Det var etter at Det andre Vatikankonsil hadde tillatt en kort periode med eksperimentering en senere alder for den første skriftemål. Erklæringen klargjorde at etter å ha konferering med biskoper skulle nå slike eksperimenter opphøre, og at den aksepterte norm var tid den første skriftemål forut for den første hellige kommunion.[7]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Arthur Vermeersch, « De Prima Puerorum Communione », Nouvelle Revue théologique, novembre et décembre 1910.
  • F. Zulueta, Early First Communion; The Child Prepared for First Communion, New York, 1911.
  • Lucas, The Decree "Quam singulari" and the Age for First Communion
  • Maloney, The Catholic World, februar 1911
  • Benedetto Neri, La Prima Cumunione dei fanciulli

Referanser

[rediger | rediger kilde]