Public Enemies (band)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Public Enemies
Public Enemies på Club 7 i 1966. Thomas Berg Monsen på tamburin, Petter Holm (med hvit genser) synger, Bjørn «Balla» Johansen på gitar og Jan Lie på trommer.
Foto: Ørsted, Henrik / Oslo Museum
OpphavOslo (1965)
SjangerRhythm and blues
Aktive år1965–

Public Enemies var et rhythm & blues-band fra Oslo, startet i 1965 og kjent som et av landets ledende band. Det utviklet seg fra 1964, uten navn, i sessions i en gruppe av jazzmusikere på Club 7 på Skillebekk i Oslo, uten felles plan om å være et band. Gruppen besto av Thomas Berg Monsen (munnspill og vokal), Petter Holm og Bjørn Johansen (gitar og vokal), Arild Boman (orgel), Hans Marius Stormoen som ga bandet navn i 1965 (bass og vokal), og Jan Lie (trommer og vokal). En del av disse hadde spilt sammen tidligere, og med andre musikere som Ronnie Johanson (trommer) og Rolf Aakervik (bass/gitar).

Public Enemies´ jazzbaserte rhythm & blues[1] bidro til et musikalsk grunnlag for Club 7 med sterk publikumsappell, også i ulike ungdoms-, student- og politiske miljøer. Gruppen ble våren 1965 hyret av Det Norske Studentersamfund til å spille på møtet om Norge og NATO med partiledere Trygve Bratteli, Gunnar Garbo og Finn Gustavsen. Public Enemies gjennomførte og vant den første musikerstreika på Club7 høsten 1966.[2]

Bandet brøt gjennom i ungdomskulturen og ble kåret til landets mest populære popband i NRKs publikumsavstemning i 1966, foran blant annet The Pussycats.[3] Public Enemies spilte inn plater, også med Karin Krog. Shotgun nådde syvendeplass på Radio Luxemburg. Deres første plater, på merket Volt, ble boikottet av plateforretningene, og distribuert «undergrunns» i ungdomskulturen. Da From Public Enemies without Love kom på Sonet og i vanlig salg høsten 1966 var de, sammen med Sound of Music, de eneste LP-er på Arbeiderbladets platebarometer.[2]

Public Enemies turnerte i inn- og utland[4] og spilte i filmen Hurra for Andersens. Da Boman og Holm sluttet i 1967, kom Ray Blair (vokal), Christian Reim (orgel) og Terje Rypdal (gitar) inn kort før oppløsningen. Medlemmene fortsatte i ulike band, som Dream, The Prophets, senere i Bryggerigangen Bluesband, og til jazz og ny musikk. Public Enemies har fortsatt å figurere i litteraturen om ungdomskulturen, blant annet i Lars Saabye Christensens Beatles.[5]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Singler og EP-er[rediger | rediger kilde]

  • «I Call It Pretty Music» / «Don't Play That Sound» (singel, Volt Records V-1, 1965)
  • «Elevate Me» / «Hoochie-Choochie» / «Hound Dog» / «Green Onio» (EP, Volt EPA-101, 1965)
  • Med Karin Krog: «Water Melon Man» / «Whole Lotta Shakin' Goin' On» (singel, Sonet T 9522 1966)
  • «Believe me» / «Don't fight it» (singel, Thunder C 16853, 1966)
  • Med Karin Krog: «Sunny» / «We're Gonna Move to the Outskirts of Town» (singel, Sonet T 9525 / Triola TN 393, 1966)
  • «Shotgun» / «Pride and joy» (singel, Triola TN 441, 1966)
  • Med Karin Krog: «Water Melon Man» / Horne Singers: «Water Melon Man (Obo Mix)» (singel, Wah Wah Moose MOOSE7002, 2002)

Albumer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Beskrevet i cover-teksten på LP-en From Public Enemies Without Love.
  2. ^ a b De satte ned blues-foten, Klassekampen 28. juni 2017 og NRK: Studio 2 – Public Enemies og den første musikerstreik på Club 7. Samtale med Thomas Monsen og Arild Boman, 28. juni 2017
  3. ^ Arvid Skancke-Knutsen, liner-notes til utgivelsen av LP-en i Norske Albumklassikere 2021.
  4. ^ Bent Patey, intervju med Hans Marius Stormoen https://web.archive.org/web/20080907140834/http://home.c2i.net/w-201664/hansmari..htm
  5. ^ Lars Saabye Christensen: Beatles. (Cappelen 1984). Bandet henvises til blant annet i Harald Berntsen: Det lange friminuttet. Et essay om ungdom i 1960-åra. (Aschehoug 1998), og i dikt av Torgeir Rebolledo Pedersen, (Oktober 2019).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Public_Enemies_(band)&oldid=24241836»