Protestene i Iran 2025–2026

Protestene i Iran 2025–2026
Protestene brøt ut i Den store basaren i Teheran hvor basarkjøpmennene erklærte en generalstreik.
Sted		Iran
Dato		28. desember 2025–
Karakter		demonstrasjoner, opptøyer, sivil ulydighet, sivilmotstand, streiker
Tap		30 000–36 500 6 842–18 122 (ifølge Human Rights Activists in Iran)
Skadet		330 000–360 000

Protestene i Iran 2025–2026 utbrøt i flere iranske byer den 28. desember 2025 på bakgrunn av den økonomisk krisen i landet og generell misnøye med landets regjering. Protestene, som ble beskrevet som de største siden sjahens fall i 1979, utartet etterhvert i vold og ble slått ned i midten av januar 2026. Til forskjell fra tidligere hadde demonstrasjonene i 2025–2026 et mer nasjonalistisk preg der mange også uttrykte også støtte til det gamle monarkiet.

Protestene har bakgrunn i høy inflasjon med sterkt fall i rials verdi og påstander om korrupsjon hos statsansatte og fremstående familier; dette ble fulgt av krav om slutt på regimet. I 2025 var inflasjonen opp mot 50 % på årsbasis. Demonstrasjonene begynte i Teheran og spredte seg til over 100 byer. Statlige media omtalte protestene som voldelige opptøyer iscenesatt av USA og Israel.

Demonstrasjoner i Göteborg mot regimet 25. januar 2026

Protestene, som var de største siden den iranske revolusjonen 1979, ble utløst i utgangspunktet på grunn av frustrasjon over inflasjon, stigende matpris og kraftig nedgangen i verdien av den iranske rialen, men de utviklet seg fort til en bred bevegelse som krevde avskaffelse av Den islamske republikken.

En viktig forskjell fra tidligere protester i Iran var den nasjonalistiske og monarkistiske fremtoning de denne gang hadde. Demonstrantene ropte slagord som «død til diktatoren» for å markere sin avvisning av den nåværende staten og slagord som «Dette er det siste slaget, Pahlavi vender tilbake» for å uttrykke sin støtte til Reza Pahlavi. Pahlavi var kronprins i Pahlavi-dynastiet som ble avsatt av den iranske revolusjonen (1978–1979), og mange av demonstrantene oppfatter ham som opposisjonsleder.

Det ble rapportert at sykehus i Teheran og Shiraz var overbelastet av skadde demonstranter, mange med skuddskader. Talspersonen for Irans utenriksdepartement bekreftet at sikkerhetsstyrker hadde åpnet ild mot demonstranter, noe som skapte internasjonal bekymring for menneskerettighetssituasjonen. I tillegg ble flere tusen arrestert under den voldelige nedslåingen. Til tross for internettnedstengningen dokumenterte The Guardian flere rapporter om at sikkerhetsstyrker åpnet ild mot demonstrasjoner. Den 10. januar 2026 siterte avisen et øyenvitne som oppga å ha sett «hundrevis av lik» i ulike deler av Teheran.

Den islamske republikkens respons på protestene har blitt beskrevet av både menneskerettsorganisasjoner og uavhengige observatører som «den største massakren i Irans moderne historie».

Det ble 12. januar 2026 meldt om store demonstrasjoner i Teheran, med flere titusen deltakere, til støtte for regimet. Demonstrasjonene ble trolig organisert av regimet og ble vist på nasjonalt fjernsyn. Det ble rapportert at bilder og videoer fra de regimestøttede demonstrasjonene var endret eller manipulert.

Åtte personer ble dømt til døden etter protestene i januar (opplysninger 22. februar 2026).

Det ble rapportert om nye demonstrasjoner 22. februar i blant annet Teheran og Mashhad.

Antall drepte

Det har vært svært usikkert hvor mange som har blitt drept i urolighetene. Utenlandske journalister hadde problemer med å rapportere og internett var slått av i forbindelse med protestene. Anslagene varierer fra 70 til 500 drepte (opplysninger 11. januar 2026). Ifølge myndighetene har 100 personer i politi og sikkerhetsstyrker blitt drept (opplysninger 11. januar 2026); andre kilder angir minst 14 drepte tjenestemenn.

Ifølge BBC er trolig flere hundre drept; ifølge Human Rights Activist News Agency (HRANA) har 500 blitt drept og over 10 000 arrestert (per 12. januar 2026). I forbindelse med Mahsa Aminis død skal over 500 ha blitt drept under protestene. Organisasjonen Iran Human Rights, basert i Norge, hevdet at 648 var drept per 12. januar. I 22. januar pekte Iran Human Rights på at Irans myndigheter historisk underrapporterer antall dødsfall i situasjoner med statlig vold, og at hvis samme mønster for underrapportering er brukt overfor protestdødsfallene, kan det reelle antallet ligge rundt 25 000. New York Times skrev 14. januar at opp mot 3 000 kan ha blitt drept. Blant annet har det vært flere fotografier av store mengder likposer utenfor sykehus. Utenriksminister Yvette Cooper sa i Underhuset 13. januar at minst 2 000 var drept. CBS hadde 13. januar rapporter fra Iran som antydet 12 000 til 20 000 drepte. BBC rapporterte om minst 3 000 drepte per 13. januar. Human Rights Watch meldte 16. januar om det de mente var massakrer over hele landet basert på rapporter om antall døde i likposer forskjellig steder i landet. Et likhus sør i Teheran offentliggjorde bilder av over 326 lik slik at familiene kunne identifisere de døde; en stor del av de døde er datert 9. januar. FNs spesialutsending til Iran, Mai Sato, uttalte 16. januar at minst 5000 var drept og sa samtidig at sykehuskilder tydet på at dødstallene var opp mot 20.000.

Ali Khamenei, Irans øverste leder, uttalte 17. januar at flere tusen var drept. Iranske tjenestemenn sa 18. januar at 5 000 var drept, hvorav 500 politi eller andre sikkerhetsstyrker. TIME hadde opplysninger fra sykehus som tydet på at 6 000 var drept i dagene 8–10. januar. 20. januar meldte HRANA at minst 2 571 personer var drept. Dette er tall som overstiger tidligere protester og uro i landet, ikke siden revolusjonen i 1979 har det vært tilsvarende kaos. Ifølge opplysninger TIME publiserte 25. januar, som de har fra ledende tjenestemenn i helsedepartementet, kan så mye som 30 000 ha blitt drept 8.–10. januar. Myndighetenes offisielle tall var per 21. januar 3117 døde. Human Rights Activists News Agency, basert i USA, rapporterte 26. januar at minst 6 126 ble drept hvorav 5 777 demonstranter og 214 personell i sikkerhetsstyrkene. HRANA (Human Rights Activists News Agency) anslo at tallet på drepte kan være opp til 13 000. Ifølge Iran International ble over 36 500 blitt drept.

Senere i januar publiserte flere internasjonale medier og organisasjoner betydelig høyere anslag. The Guardian, BBC, Euronews, TIME og The Times viste til medisinske kilder, helsepersonell, interne vurderinger i iranske myndigheter og observasjoner av forsvunne kropper og massebegravelser, og rapporterte at det samlede dødstallet kan ha overstiget 30 000. Euronews skrev at anslagene varierer fra noen tusen til over 30 000, og BBC understreket at omfattende internettnedstengninger, begrenset tilgang for journalister og mangelfull offentlig registrering gjør det sannsynlig at offisielle tall representerer et minimum snarere enn det totale omfanget.

Reza Pahlavi sin rolle og politiske posisjon

Protestene i Iran i 2025–2026 ble i stor grad omtalt som desentraliserte og uten en tydelig intern ledelsesstruktur, særlig i den innledende fasen. Flere analyser beskrev bevegelsen som «lederløs», noe som både gjorde den vanskeligere å slå ned og samtidig begrenset muligheten for sentral koordinering og politisk retning. Dette utelukket imidlertid ikke at enkelte eksilbaserte opposisjonsfigurer fikk en fremtredende symbolsk og politisk rolle i offentligheten.

I denne sammenhengen ble Reza Pahlavi omtalt av en rekke internasjonale medier som den mest synlige og profilerte representanten for den iranske opposisjonen i eksil. Fra sitt bosted i USA publiserte han gjentatte oppfordringer til videre protester gjennom sosiale medier. Ifølge CBS News ble hans videooppfordring til landsomfattende protester 8. og 9. januar 2026 sett over 90 millioner ganger før iranske myndigheter innførte omfattende nedstengning av internett og mobilkommunikasjon. Etter nedstengningen falt visningstallene kraftig, noe som av flere observatører ble tolket som en indikasjon på at hoveddelen av seerne befant seg inne i Iran.

Under og etter kommunikasjon nedstengningene ble Pahlavi sin budskap videreformidlet gjennom persiskspråklige satellittkanaler som Iran International og Manoto, som har høy seerandel blant iranere i Iran og i diasporaen. Disse kanalene sendte både forhåndsinnspilte uttalelser og intervjuer, noe som bidro til at hans oppfordringer fortsatt nådde et bredt publikum til tross for statlige restriksjoner. Parallelt deltok Pahlavi i en rekke intervjuer med internasjonale journalister og medier, der han kommenterte protestene, regimets respons og mulige overgangs scenarier.

Flere medier rapporterte også at demonstranter i ulike deler av Iran ropte slagord til støtte for Pahlavi. Disse uttrykkene ble i kildene ofte tolket mindre som entydig støtte til gjeninnføring av monarkiet, og mer som et symbolsk uttrykk for motstand mot Den islamske republikken og et ønske om et alternativt politisk lederskap. Enkelte kilder beskrev Pahlavi i denne sammenhengen som en samlende figur eller potensiell overgangsleder snarere enn en operativ leder av protestene på bakken.

Pahlavi har selv framstilt sin rolle som midlertidig og overgangsorientert. I offentlige uttalelser har han sagt at han ikke søker makt gjennom gjeninnføring av monarkiet, men ser seg selv som en mulig overgangsfigur fram til et demokratisk valg kan avholdes. Dette perspektivet er også reflektert i det såkalte Emergency Phase Booklet, utarbeidet som del av Iran Prosperity Project (IPP), som skisserer tiltak for stabilisering av landet i en innledende overgangsfase etter et eventuelt regimesammenbrudd. Dokumentet beskriver blant annet midlertidige styringsstrukturer, økonomiske strakstiltak og forberedelser til en konstituerende prosess der Irans framtidige styreform skal avgjøres av befolkningen.

I tillegg til sin medieaktivitet hadde Pahlavi møter med utenlandske politikere og beslutningstakere i USA og Europa, der situasjonen i Iran og opposisjonens rolle ble diskutert. Flere medier beskrev disse møtene som uttrykk for at han fungerte som en de facto politisk representant for deler av opposisjonen i internasjonale sammenhenger.

Samtidig understreket kildene gjennomgående at Pahlavi ikke hadde operativ kontroll over protestene i Iran, og at demonstrasjonene forble lokalt organiserte. Hans rolle ble derfor i hovedsak beskrevet som symbolsk, politisk og representativ, snarere enn som ledelse i organisatorisk forstand. På dette grunnlaget omtales han i kildene i varierende grad som opposisjonsleder, samlende figur eller potensiell overgangsleder, samtidig som det presiseres at protestbevegelsen som helhet manglet sentralisert ledelse.

Eksterne lenker

• (en) 2025–2026 Iranian protests – kategori av bilder, video eller lyd på Commons