Problemløsning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Problemløsning er å analysere og omforme et problem, løse det og vurdere gyldigheten.

Dette er en metode som spesielt anvendes i matematikk, og som står sentralt i fagplanen for grunnopplæringen i den norske skolen. Problemløsning som matematisk metode er grundig beskrevet av den ungarske matematikeren George Pôlya.

Metoden kan brukes innen alle praktiske og teoretiske områder. Her er 9 trinn til problemløsning og beslutninger.

  • Definer situasjonen / problemet, fastslå hva som har lykkes eller mislykkes så langt.
  • Spesifiser målet. Du må vite hva du vil oppnå.
  • Utvikle hypoteser. Funder omkring årsakene.
  • Fremskaff fakta. Hva er det som skjer, hvem er innblandet, finn argumenter for og imot, kartlegg de involvertes holdninger.
  • Analyser fakta, bestem hva som er relevant og irrelevant. Konsentrer deg om årsaken, ikke symptomene. Ikke trekk forhastede slutninger.
  • Overvei mulige handlingsalternativer. Både de som er åpenbare og de som ikke er det!
  • Vurder mulige handlingsalternativ (fremkommet under pkt 6). Se på muligheter, for og imot, forventet resultat for hvert alternativ, jf oppsatte mål. Vurder kostnader og gevinster. Begrunn risken for å skape prejudikat. Bruk både ditt industrielle omdømme og din bedrift for å bedømme effektene. Beregn konsekvensene i detalj så langt mulig.
  • Beslutt og implementer. Informer før beslutninger trer i kraft, angi grunn for beslutningen. Visse beslutninger krever at du er iskald – det er sjelden at alle involverte har likt syn på hvor gode beslutningene er.
  • Overvåk implementeringen. Følg opp hvor effektivt beslutningen implementeres. Finn ut reaksjonen til de som påvirkes. Korriger der det er nødvendig. Iblant er det også nødvendig å kunne holde ut, ettersom det kan ta tid før resultatene blir synlige. Ikke forhast deg hvis du mener kursen må endres.

Typer av problem[rediger | rediger kilde]

For løsning av sosiale problemer brukes vanligvis uttrykkene «konfliktløsning» eller megling.

Former for problemløsning[rediger | rediger kilde]

En interessant kjensgjerning ved dette tema, er at to problemer aldri er like. Både i omfang og fagområde varierer problemstillingene, selv om generelle metoder gjelder for alle typer:

Problemløsning i grupper[rediger | rediger kilde]

Problemløsning i grupper er en måte å løse problemer på som kan brukes i flere sammenhenger. For at grupper skal fungere sammen og som et team er det en viktig oppgave å identifisere faktorer som både fremmer og hemmer problemløsning i gruppen. Da kan man bruke dette for å senere utvikle hensiktsmessige problemløsningsprosedyrer (Kaufmann & Kaufmann 2003:255).


Fem fremmende faktorer[rediger | rediger kilde]

når det gjelder problemløsning i grupper kan være:

1. Heterogenitet – En vesentlig hindring for kreativ problemløsning kan være at individet har lett for å bli fiksert i bestemte søkeretninger og løsningsbaner i sin problemløsning. Her har gruppen et stort potensial med tanke på at det naturlig er stor variasjon i perspektiver og problemløsningsstrategier blant individer.

2. Kognitiv konflikt – Konflikter og uenighet kan, dersom det holdes på et rasjonelt plan, danne grunnlag for mer kreative løsninger på et problem. Kognitiv konflikt gjør at det er nødvendig å søke alternative løsninger. Skal konflikter være en positiv ressurs er det som sagt viktig å holde det på et rasjonelt plan. Emosjonelle konflikter fører derimot til misnøye og har derfor negativ innvirkning på problemløsningen.

3. Økt motivasjon og mestringsfølelse – Både erfaringer, ferdigheter og evner er nødvendig for effektiv problemløsning. Motivasjon er også en viktig forutsetning. I gruppen vil dette vise seg ved at gruppemedlemmene kan stimulere og motivere hverandre, og mangfoldigheten i evner, kunnskaper og ferdigheter gjør at man kan utfylle hverandre på en positiv måte.

4. Risikotoleranse – Gruppediskusjon fører ofte til at risikotoleransen justeres opp i forhold til gjennomsnittlig risikotoleranse på individuell basis. Dette kan være fordi ansvaret for beslutningen da fordeles på flere.

5. Akseptering – Aksepteringsnivå (altså i hvilken grad gruppemedlemmer aksepterer en beslutning som er tatt) er viktig for en effektiv beslutning, og aksepteringsnivået øker veldig ved deltakelse i beslutningsprosessen. (Kaufmann & Kaufmann 2003:256-257).


Fem nedbrytende faktorer[rediger | rediger kilde]

når det gjelder problemløsning i grupper kan være:

1. Sosialt trykk og konformitet – Frykt for negativ tilbakemelding setter grenser for avvikende ideer som kan være viktige når det gjelder kreativitet og innovasjon, som er viktige når det gjelder problemløsning.

2. Skjevhet i deltakelse – Det kan være ganske store skjevheter når det gjelder deltakelse blant gruppemedlemmer. Ofte vil det være sånn at en spesielt aktiv eller engasjert person dominerer og kontrollerer problemløsningsarbeidet i ganske stor grad.

3. Valens – Gruppemedlemmer kan lett komme i følelsesmessige tiltreknigs-/frastøtningsforhold til ulike ideer som blir lansert under problemløsningsarbeidet.

4. Gruppestørrelse – Det er ikke så lett å formulere allmenngyldige regler når det gjelder forholdet mellom gruppestørrelse og problemløsning. Men, tilskuddet av nye personer har mer å si for løsning av vanskelige enn lette oppgaver. Dessuten er effekten av å øke antall personer avtakende, noe som vil si at hver ny person betyr mindre for det totale problemløsningspotensialet.

5. Tid – Ved problemløsning i gruppe er samlet tidsforbruk høyere enn ved individuell problemløsning, men kvaliteten på løsningen man når frem til ved problemløsning i gruppe er ofte så høy at den oppveier for den økte tidskostnaden. (Kaufmann & Kaufmann 2003:257-259).


Kilder[rediger | rediger kilde]

Kaufmann, Geir og Astrid Kaufmann (2003): Psykologi i organisasjon og ledelse. Bergen: Fagbokforlaget