Prisoner of the State: The Secret Journal of Premier Zhao Ziyang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Prisoner of the State: The Secret Journal of Premier Zhao Ziyang er den engelske tittelen på en 336 sider stor bok publisert i mai 2009 med memoarene til den tidligere kinesiske lederen Zhao Ziyang, som ble avsatt under protestene på Den himmelske freds plass i 1989, og så satt i husarrest for resten av sitt liv.[1] Boken kom i salg på engelsk den 14. mai 2009, den kinesiske versjon noen dager senere.

Et viktig budskap Zhao Ziyang har med boken, er å gi sin versjon av begivenhetene i Kina særlig fra 1987 til 1989. Hadde det ikke vært for Deng Xiaopings politiske paranoia og henfallenhet til diktatoriske metoder for «stabilitetens» skyld, og renkespillet til konservative kommunister som statsminister Li Peng, visestatsminister Yao Yilin og Beijings borgermester Chen Xitong, kunne Kina kanskje ha klart å gjennomføre demokratiske reformer, mener han. Han retter også anklager mot partipampene Wang Zhen, Deng Liqun og Hu Qiaomu.

Zhao oppfordrer Det kinesiske kommunistparti til å se med nye øyne på sin vurdering av Tananmen-hendelsen i 1989, og til å innføre demokratiske reformer inklusive tillate et reelt flerpartisystem, en fri presse og et uavhengig rettsvesen.

Tilblivelse[rediger | rediger kilde]

Boken er basert på om lag 30 audiokassettbånd på i alt 30 timer innlest av Zhao Ziyang og tildels med noen av hans venner i all hemmelighet i 1999 og 2000.[2] Zhao Ziyang synes å ha hatt den skrevne teksten stor sett ferdig allerede i 1993.

Innspillingen av kassettene ble foretatt i stor hemmelighet, rett under nesen på hans overvåkere, som antagelig trodde at det de så av hans slag på golfballer inn i et nett på gårdsplassen var det mest elleville han foretok seg. De første opptakene var overspillinger på kassettbånd som han hadde liggende rundt om i huset med Pekingopera og barnemusikk. Med svake blyantstreker nummererte han opptakene kronologisk. Det første få opptakene var av samtaler med venner, delvis ført på spørsmål-svar-manér. Men de fleste kassettene tok han opp alene, og det merkes at han leser fra en tekst han hadde forberedt.

Medlemmer av hans familie har sagt at også de var ukjent med hans innspilling av memoarer. Hans sekretær Bao Tong fikk først kjennskap til kassettene i 2007, to år etter Zhaos død. Kassettene ble smuglet ut til Vesten av flere betrodde personer.

Bao Tong hevder at han stod bak bestrebelsene på å få memoarene publisert. Bao tilbragte selv syv år i fengsel på grunn av sin holdninmg i 1989, og er fremdeles (2009) i husarrest i Beijing. Han sa at han – godt hjulpet av sin sønn Bao Pu – har bidratt til redigeringen av boken.

Et reservesett av hele kassettbåndserien er etter Zhaos død blitt oppdaget blant Zhaos barnebarns avlagte leker.

Lyd fra noen av lydbåndene er også blitt offentliggjort. Grunnen til at ikke alle lydopptakene ble frigitt, er at utgiverne har ville beskyttet enkelte av hans medhjelpere fra konsekvensene med å bli igjenkjent på stemmen.

Fra innholdet[rediger | rediger kilde]

Tiananmen-demonstrasjonene i 1989[rediger | rediger kilde]

Om Tiananmen-demonstrasjonene i 1989 hevder Zhao at han stod steilt på at man ikke skulle gripe inn med makt mot demonstrantene, og skjønte at han med denne holdningen risikerte sin egen stilling. Det gjorde han også, og satt i husarrest i sitt hus i det sentrale Beijing, da demonstrasjonen ble slått ned.

«Om aftenen den 3. juni, mens jeg satt og nøt det kjølige kveldsværet hjemme i gården med min familie, hørte jeg intense skuddsalver. Den tragedie som sjokkerte verden, var ikke blitt avverget.»

Memoarene motsier den offisielle kinesiske forklaringen av hendelsene, som beskriver demonstrasjonene som et kontrarevolusjonært opprør som ville styrte regjeringen, og at dersom det ikke var blitt stanset, ville landet ikke ha opplevd den stabilitet og velstand som var i ferd med å vokse frem. Zhao avviser tanken om at protestantene var ute etter å styrte regjeringen. Han skriver at myndighetene har forhørt et stort antall av dem, og at de skulle vite noe om deres motiver.

«Jeg sa den gang at de fleste av dem bare ville at vi skulle rette opp de feil som var blitt begått, og ikke hadde forsøkt å kullkaste vårt politiske system. Etter så mange år: Hva er kommet frem etter forhørene? Har de vist at jeg hadde rett, eller dem? [Zhaos motstandere i Partiet]»

Han skriver også skarpt om Deng Xiaopings rolle under massakren, og git et enestående innblikk fra innsiden i de drakamper som fant sted i 1980-årene mellom liberale og konservative i partiledelsen om reformkursen.

Om folkedemokrati og vestlig parlamentarisk demokrati[rediger | rediger kilde]

Om de kommunistiske «folkedemokratiene» skriver han at deres demokrati bare er skuebrød.

«Dette er ikke systemer der folket er styrende; de er snarere hersket over av noen få personer, eller bare av én».[3] ... :«Faktisk er det det vestlige demokratiske system som har oppvist størst vitalitet. Det synes som det beste man kjenner i vår tid.[4]

I siste kapittel priser Zhao det vestlige parlamentariske demokrati og mener at det er bare ved et slik system at hans land kan løse sitt korrupsjonsproblem og det voksende gapet mellom rike og fattige.[5]

Bibliografisk referanse[rediger | rediger kilde]

Utdrag og lydklipp[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]