Prikhodite zavtra...

Prikhodite zavtra...
orig.
	Generell informasjon
Genre	Filmkomedie
Utgivelsesår	1963
Nasjonalitet	Sovjetunionen
Lengde	93 min.
Språk	Russisk
	Bak kamera
Regi	Jevgenij Tasjkov
Manus	Jevgenij Tasjkov
Musikk	Andrej Esjpaj
Foto	Radomir Vasilevskij
	Foran kamera
Medvirkende	Jekaterina Savinova, Anatolij Papanov, Antonina Maksimova, Jurij Belov
	Annen informasjon
Farve/s.hv	Sort/hvitt
Filmselskap	Odessa filmstudio
Premiere(r)	1963
	Eksterne lenker
	IMDb;

Prikhodite zavtra... (originaltittel: Приходите завтра…) er en sovjetisk film fra 1963, regissert av Jevgenij Tasjkov.^[2]^[3]

Handling[rediger | rediger kilde]

Den unge kvinnen Frosya Burlakova kommer til Moskva fra en avsidesliggende landsby i Sibir, for å studere ved Gnessin State Musical College og begynne som sanger. Hun bor hos billedhuggeren Nikolai Vasilievich, som studerte ved en skole i Zaporozhye, hvor deres felles bekjente arbeidet som skole-leder. Frosya er fullstendig ukjent med storby-livet, og underholder Nikolai Vasilyevich, kjæresten hans Natasha og deres husholderske med hennes provinsielle holdning og spontane oppførsel.

Men Frosyas absolutte oppriktighet og oppførsel fører imidlertid til at billedhuggeren bytter ut sitt kunstneriske talent med bagateller, og mister sin tidligere kreative metoder. Ved instituttet møter Frosya den berømte og respekterte professoren Sokolov, som hører hennes synge. Under en opptaksprøve oppdager professoren at denne unge kvinnen faktisk har et lyst og enestående sang-talent, en fantastisk sterk stemme. Han forsøker å overtale administrasjonen om at Frosya burde tas opp ved instituttet, selv om hun egentlig kom dit alt for seint.

Hele denne tiden forsøker Nikolai Vasilyevich forgjeves å finne seg selv i kunsten igjen. Men jo lenger han kommer, desto mer blir han overbevist om at alt hans tidligere arbeid bare er en forfalskning av kunsten, og at alle ideene hans for lengst er døde og tomme. Kritikk fra venner og kollegaer bekrefter også disse tankene. I løpet av en av sine søvnløse netter ødelegger billedhuggeren, i fortvilelse, alle kreasjonene i verkstedet sitt - og etterlater bare ett eneste verk.