Prærieindianernes handelsnettverk
Prærieindianernes handelsnettverk oppstod forut for europeernes ankomst, møtte de første europeerne og skulle da til å bli kraftig påvirket av handelen med de europeiske makter. Trass i dette ble dets grunnleggende struktur bevart helt til tidlig 1800-tall, da omfattende kopperepidemier på prærien og det amerikanske Louisianakjøpet i 1803 for alltid endret forutsetningene for relasjonene mellomn indianere og ikke-indianere. Handelen var ikke lenger mediet for de viktigste kontakter, for nå ble præriens indianere snart betraktet som hindre, først for den amerikanske pelsjakten, så for de indianerfolk øst for Mississippi som den amerikanske regjering tvangsflyttet vestover og til slutt for landhungrige kvegeiere og nybyggere.
Handelssystemet[rediger | rediger kilde]
Det handelssystem som fantes på prærien på tiden for de første europeiske kontakter var basert på et antall handelssentra som fungerte som nav i et utviklet handelsnettverk. Alle viktige sentra var hos halvnomadiske hakkebrukskulturer, som produserte et overskudd av jordbruksprodukter som kunne omsettes. Verdifulle handelsvarer som havmuslingskall, obsidian og turkis ble fraktet tusentalls kilometer fra sitt opphav.[1]
De viktigste handelssentra i systemet var ved mandanenes og hidatsas samt arikaras byer ved Missouriflodens midtre løp. En fordelaktig geografisk beliggenhet kombinert med en overskuddsproduksjon av jordbruks- og håndverksprodukter utgjorde grunnlaget for denne rolle. I historisk tid ble disse sentra besøkt av cree, assiniboine, kråkeindianere, cheyenner, arapahoer, kiowa, prærieapacher og comancher. Arikarabyene fikk også besøk av siouxindianere av dakotafolket. På den midtre prærie fungerte pawnees, kansaenes og osagenes byer som sentra av mer lokal betydning. Sør for arikarabyene samlet siouxindianerne seg til et årsmarked eller rendezvous, ved James River i nåværende South Dakota, der man byttet varer som man hadde ervervet ved handel med andre indianerfolk.[1]
Som viktige mellommenn i dette handelssystem fungerte assiniboine og cree som knyttet mandanenes, hidatsas og arikaras handelssentra med den nordlige prærien og med skogsfolkene nord for Lake Superior. Dakotaindianerne var mellommenn mellom siouxindianernes rendezvous og arikara, mens kansa formidlet handelsvarer mellom osager og pawnee. Cheyenner var mellomledd mellom på den ene side comancher og prærieapacher, og mandan-hidatsa og arikaras handelssentra, som derved ble knyttet an til puebloindianernes sentra i Taos og Pecos. Kråkeindianerne var midlere med arapahoene og fungerte som midlere mellom mandan-hidatsas sentra og shoshonenes rendezvous i sørvestre delen av nåværrnde Wyoming.[1]
Den europeiske infiltrasjon[rediger | rediger kilde]
Europeernes etterspørsel etter pelsverk, framfor alt bever, endret ikke bare prærieindianernes økonomiske forhold fra selvhushold til markedsøkonomi, det forandret også relasjonene mellom stammene i retning mot økte konflikter, idet gruppene kjempet om kontrollen over handelen med europeerne.[2][3] Hesten erstattet hunden som trekkdyr, øket bøffeljaktens effektivitet og var av stor militær betydning. Den store spredning av hester til prærieindianerne skjedde etter puebloopprøret i 1680 da tusentalls hester begynte å spres nordover og så via shoshonenes rendezvous til prærieindianernes handelssystem og mandan-hidatsa og arikaras handelssentra og siouxindianernes rendezvous og videre over prærien. Ved slutten av 1700-tallet hadde alle prærieindianere gått over til en hestebasert kultur.[4]
Musketten, som også ble spredt via mandan-hidatsa og arikaras handelssentra, var på grunn av det militære overtak den gav, den europeiske handelsvare som mest gjennomgripende forandret relasjonene mellom de forskjellige prærieindianske folk. Mens hesten ble spredt fra sør mot nord og fra vest mot øst, ble ildvåpnene spredt fra nord til sør og fra øst til vest. Muskettbevæpnede grupper presset bort de som ikke hadde noen, eller bare få, ildvåpen i en prosess som radikalt endret præriens etnografiske landskap på 1700-tallet.[4]
Den sørlige prærien[rediger | rediger kilde]
Det puebloindianske handelssystem fortsatte å fungere også etter at Nuevo México i 1582 kom under spansk kontroll. Kommunikasjonene ble bedre ved spansk veibygging og de tradisjonelle markedplassene i Taos, Pecos og Picuris ble stilt under den spanske krones beskyttelse. Spanjolene etterspurte pelsverk og huder og tilførte europeiske handelsvarer til systemet. En del av denne etterspørsen ble møtt fra den sørlige prærie. Trass i stor spredning av de europeiske varene kom ikke den spanske handelssfære til å bevirke radikale endringer av indianernes kultur. Spanjolene aksepterte fra misjonssynspunkt en oppdeling i sameksisterende men separate europeiske og indianske livsstiler.[5]
Etter puebloopprøret vokste det puebloindianske handelssystemets omsetning og betydning ved comanchernes handel. I 1720-årene var den blitt en viktig del av Nuevo Méxicos økonomi.[6] Ved midten av 1700-tallet begynte franskmennene å forsyne comanchene med ildvåpen, som et ledd i kampen mellom Frankrike og Spania. De så velbevæpnede comancher presset apachene fra prærien mot puebloindianernes og spanjolenes bosetninger. For å motvirke dette endret spanjolene sin handelspolitikk og begynte å selge musketter og krutt til comanchene for å vinne deres vennskap og gjøre dem avhengige av en teknologi som de ikke kunne reprodusere. I 1786 sluttet spanjonene i Nuevo México fred med comanchene. Disse fortsatte imidlertid og gjennomføre raids sørover, mot Texas og Coahuila, og byttet ble omsatt i det puebloindianske handelssystem.[7] Freden i 1786 muliggjorde at en etnokulturell gruppe og en yrkesklasse som tidligere hadde eksistert, nå kunne vokse seg sterke på den sørlige prærien: de handlende comancheros og de bøffeljagende ciboleros.[8]
Den sentrale prærien[rediger | rediger kilde]
Frankrike var det europeiske land som først skulle dominere den sentrale prærie. Slik som annetsteds i Nord-Amerika var franskmennene vanligvis fremgangsrike i sine forsøk på å opprette vennskapelige forbindelser og handel med indianerne fordi de rettet seg etter det sosiale beteende som var forventet ved varebyttet og ikke prøvde å erstatte eksisterende mellomhender i handelen. Dertil kom raffinert diplomati kjennetegnet av generøse gaver av handelsvarer og musketter til utvalgte indianske ledere og deres familier. De første franske kontakter med prærieindianerne i dette område ble tatt sent på 1600-tallet. Fremgangen lot imidlertid vente på seg til Nouvelle Orléans ble grunnlagt i 1718. Den økte franske aktivitet førte til at den spanske guvernøren i Nuevo México sendte militær ekspedisjon til den sentrale prærie i 1720. Da denne ble massakrert av pawneeindianere markerte det slutten for det spanske innflytelse på den sentrale prærien. Bourgmont grunnla Fort Orléans nær dagens Kansas City i 1724. Pawnee og osager ble franskmrnnenrs viktigste allierte og handelspartnere på den sentrale prærien og franskmennene var avhengige av deres medvirkning for å oppnå sine handelspolitiske mål og disse indianerfolk var ikke villige til å la franskmennene handle direkte med vestligere prærieindianere.[9]
Syvårskrigen medførte at Frankrike avtrådte Canada til Storbritannia og Louisiana til Spania i 1763. De franske kjøpmenn fortsatte å kontrollere handelen med prærieindianerne, nå med Saint Louis som base. De spanske myndigheter strevet fremfor alt etter å opprettholde den spanske suverenitet over området og motvirke inntrengning fra britiske og kanadiske handelsselskap. De fortsatte med de velprøvde franske diplomatiske metoder.[10]
Den nordlige prærien[rediger | rediger kilde]
Selv om større delen av den nordlige prærie tilhørte først franske og så spanske Louisiana, lyktes verken Frankrike eller Spania å omsette sin formelle territorielle overhøyhet i kontroll av handelen med prærieindianerne nord for osagene. Det var istedet det engelske Hudson's Bay Company som nordfra fikk dominere den nordlige prærie kommersielt. Denne delen av prærien var ikke den gang delt av noen grense mellom USA og Canada, og omfatter det som kalles den kanadiske prærie og prærien nord i USA. Engelske musketter ble en ettertraktet handelsvare og endret maktbalansen blant prærieindianerne. På 1700-tallet hadde ridende shoshoner i kraft av sin militære overlegenhet behersket nordprærien, men med assiniboiner som mellommenn kunne også svartfotindianere, gros ventre og sarcee bevæpne seg med engelske ildvåpen og drev så shoshonene tilbake til fjellene. På slutten av 1700-tallet forsøkte spanske ekspedisjoner forgjeves å opprettholde den spanske territorielle overhøyhet på den nordlige prærien. Mandanenes, hidatsas og arikaras handel ble bedrevet fremst med Hudson's Bay Company, over Brandon House, vest for nåværende Winnipeg. Da Hudson's Bay Company møtte virkelig konkurranse var det ikke fra Saint Louis, men fra det Montréalbaserte North West Company.[11]
Cree og assiniboine ble allerede sent på 1600-tallet mellomhender i handelen mellom Hudson's Bay Company og lengre bort liggende indianerfolk og opprettholdt denne posisjon med hjelp av engelske musketter. De begge folkene dannet en nær allianse, der siouxindianernes og franskmennenes fiendtlighet hjalp til med å styrke båndene.[12] På 1700-tallet ble siouxindianerne gradvis presset vestover av muskettbevæpnede creer og ojibwa. Handelsvarene fra Hudson's Bay Company og North West Company nådde siouxene i hovedsak gjennom indianske mellomhender. I slutten på 1700-tallet skjedde handelsbyttet ved Dakota Rendesvouz ved James River som erstattet tilsvarende møter lengre øst. Siouxene presset i sin tur bort cheyennene og gikk mer og mer over til en prærieindiansk kultur.[13]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c William R. Swagerty, "Indian Trade in the Trans-Mississippi West to 1870," Handbook of North American Indians, Volume 4: History of Indian White Relations (Washington, DC: Smithsonian Institution, 1988), s. 351-353.
- ^ Swagerty 1988, 351, 353.
- ^ William R. Swagerty, "History of the United States Plains Until 1850," Handbook of North American Indians, Volume 13: Plains (Washington DC: Smithsonian Institution, 2001), s. 258, 260, 261.
- ^ a b Swagerty 1988, 351, 353; Swagerty 2001, 258, 260, 261.
- ^ Swagerty 1988, s. 353-356.
- ^ Swagerty 2001, s. 262
- ^ Charles H. Lange, "Adaptions of the Southwest with the Plains and Great Basin," Handbook of North American Indians, Volume 9: Soutwest (Washington DC: Smithsonian Institution, 1979), s. 202-203.
- ^ Swagerty 2001, s. 263.
- ^ Swagerty 2001, s. 263-266.
- ^ Swagerty 2001, s. 266.
- ^ Swagerty 2001, s. 267-269.
- ^ Jennifer S. H. Brown, "History of the Canadian Plains until 1870," Handbook of North American Indians, Volume 13: Plains (Washington DC: Smithsonian Institution, 2001), s. 301-304.
- ^ Raymond J. DeMalie, "Sioux until 1850," Handbook of North American Indians, Volume 13: Plains (Washington DC: Smithsonian Institution, 2001), s. 727.