Dette arkivet har 7 oppføringer, hver oppføring vil vises ca. 52 dager i året på portalsiden, med mindre feltet er konfigurert for tilfeldig valg. Hvis oppføringen du har lagt til ikke har dukket opp i denne telleren ennå kan du prøve å oppdatere. Hvis det ikke fungerer, sjekk at du har lagt til malen {{les mer}} i oppføringen.
Jeg løp ned til lugaren min for å hente de andre klærne, klokken og sekken, men hadde bare tid til å ta med klokken og kåpen da vannet strømmet inn i lugaren med en voldsom kraft. Jeg måtte skynde meg opp på dekk igjen hvor jeg fant vennene mine med redningsvester og med terror malt på ansiktene sine. Hva skulle jeg gjøre nå, uten redningsvest, sko eller lue?
Det lød ikke annerledes enn litt ekstra maskinstøy og litt mer enn den vanlige dirringa i madrassen jeg satt på. Ikke noe mer, ingen lyd av støt eller noe som helst. Ingen sjokkartet følelse, ingen opplevelse av risting som når to tunge legemer støter sammen.
Isfjell dukket opp og forsvant igjen aktenfor oss, men vi sakket aldri på farten, selv om vi noen ganger måtte foreta brå kursskifter for ikke å treffe dem.
...spilte mot rederiets ansatte squashspiller, som en halvtimes oppvarming for en svømmetur i det nesten to meter dype saltvannsbassenget som holdt en behagelig temperatur.
Det var på båtdekket, hvor passasjerene på tredje klasse oppholdt seg. Vi var da på babord side, og så dette lyset. Jeg sa til min svoger: «Jeg kan se det klart nå. Det må være et lys.»
Historien til «Titanic» og hennes skjebne virket som et praktfullt grunnlag for en kjærlighetshistorie ... Titanic i all sin fryktinngytende majestet tilbyr dette mer enn noen annen historisk hendelse.
Jeg hadde et håndkle rundt nakken min. Jeg kastet den over hodet og lot den henge nedover ryggen. Jeg brukte min vanntette regnkåpe. Så gikk jeg rett forbi mannskapet ... De så meg ikke. De trodde jeg var en kvinne.
Jeg løp ned til lugaren min for å hente de andre klærne, klokken og sekken, men hadde bare tid til å ta med klokken og kåpen da vannet strømmet inn i lugaren med en voldsom kraft. Jeg måtte skynde meg opp på dekk igjen hvor jeg fant vennene mine med redningsvester og med terror malt på ansiktene sine. Hva skulle jeg gjøre nå, uten redningsvest, sko eller lue?
Carl Jansson, tredjeklassepassasjer
