Portal:Den kalde krigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Yalta summit 1945 with Churchill, Roosevelt, Stalin.jpg
Den kalde krigen var den politiske og militære rivaliseringen som utviklet seg etter den andre verdenskrig mellom Østblokken (ledet av Sovjetunionen og bestående av sovjet-vennlige regimer) og Vestblokken (dominert av USA og bestående av vesteuropeiske land og disse landenes allierte). Epoken varte fra slutten av 1940-tallet til slutten av 1980-tallet. Østblokk- og vestblokklandene hadde forskjellig ideologi og økonomisk system. Østblokklandene var ettpartistater og med kommunistiske samfunn som mål, mens de fleste vestblokklandene var flerpartistater basert på markedsøkonomi. Konflikten ble kalt den kalde krigen fordi trusselen utløsning av en global atomkrig mellom militæraliansene NATO og Warszawapakten (en «tredje verdenskrig») førte til at partene unngikk å føre direkte kamper («varm krig») mot hverandre. I stedet gav partene militær og økonomisk støtte til allierte regimer og førte «krig med stedfortredere» mot motparten. Øst- og vestblokklandene drev intens spion- og etterertningsvirksomhet mot hverandre for å få overtak på hverandre. Under den kalde krigen ble supermaktenes militære opprustning og prestasjoner innen romfart, teknologi og idrett tolket som tegn på partenes styrke. Begrepet den kalde krigen ble først brukt av den amerikanske presidentens rådgiver, finansmannen Bernard Baruch, på et kongressmøte i 1947. Før ham brukte George Orwell begrepet i en artikkel for det sosialistiske tidsskriftet Tribune i oktober 1945. Det sies[hvem?] gjerne at den kalde krigen endte i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1991, da Sovjetunionen ble oppløst. Den kalde krigen endte med at nesten alle de kommunistiske regimene ble avsatt gjennom fredelige revolusjoner fra 1989.  Les mer…
  • Commons er et medielager for Wikimedia-prosjekter, strukturert i gallerier og kategorier…
Fylles ut siden
Den kalde krigen: Norge · Finland · Polen · Sovjetunionen
Lister: A–Å
Chosin.jpg

Koreakrigen var en væpnet konflikt som varte fra 25. juni 1950 til 27. juli 1953 da en våpenhvile trådte i kraft. Teknisk sett pågår konflikten fremdeles ettersom det aldri ble etablert en varig fredsavtale etter at kamphandlingene opphørte. En deklarasjon om fred ble signert mellom de to koreanske statene 4. oktober 2007 og målet er å erstatte våpenhvilen med en fredsavtale.

Konflikten var geografisk begrenset til den koreanske halvøy og omfattet to parter. På den ene siden stod Nord-Korea støttet av Kina og Sovjetunionen, mens den andre siden bestod av Sør-Korea støttet av en USA-ledet FN-styrke.

Bakgrunn

Framrykninger og tilbaketrekninger til fronten ble stabilisert

Korea har gjennom århundrene blitt invadert flere ganger av både Kina og Japan. Etter å ha slått de kinesiske styrkene i Første kinesisk-japanske krig i 1895 ble de japanske styrkene stående i Korea, da dette var strategisk sett svært viktig for Japan. Ti år senere slo de den russiske marinen utenfor Korea i Den russisk-japanske krig, og Japan annekterte landet formelt i august 1910.

Avslutningen av andre verdenskrig

Denne situasjonen varte fram til Japans nederlag i andre verdenskrig. Under Potsdamkonferansen i juli-august 1945 besluttet andre verdenskrigs seierherrer at Koreahalvøya skulle deles i to okkupasjonssoner langs den 38. breddegraden. 10. august 1945 rykket de sovjetiske styrkene inn i den nordlige delen, mens de amerikanske styrkene okkuperte den sørlige delen tidlig i september, hvor de japanske styrkene formelt overleverte området til generalløytnant John R. Hodge 9. september 1945.

I forkant av den amerikanske innrykkingen, hadde den politiske organiseringen startet i det sørlige Korea. I desember 1945 ble Sovjetunionen og USA enige om en felles administrasjon for området for de neste fire årene, under internasjonalt tilsyn. Imidlertid valgte både USA og Sovjetunionen å styre sine respektive soner gjennom koreanske regjeringer, utpekt innen politiske miljøer som sto nær deres egne politiske ideologier. Dette førte til voldelige anslag i nord og politiske demonstrasjoner i sør.

Spørsmål om valg

Den lange perioden under japansk styre gjorde de utenlandske okkupasjonene upopulære i Korea. Samtidig var det viktig for amerikanerne å unngå at det også i Korea ble etablert et sovjetvennlig regime, slik det utviklet seg i Øst-Europa.

Amerikanerne endret derfor posisjon og ba om at det ble avholdt valg i hele Korea, ut fra en antakelse om at den nordkoreanske lederen Kim Il-sung ville tape. Befolkningen i den sørlige okkupasjonssonen var omtrent dobbelt så stor som i nord, og Sovjetunionen forsto at deres kandidat Kim Il-sung neppe ville kunne vinne noe åpent valg for hele Korea.

Valg ble avholdt bare i sør, med støtte fra USA og FN. Valget ble vunnet av Syngman Rhee, en tidligere politisk fange hos japanerne, som senere hadde flyktet til USA. Venstresiden i det sørlige Korea boikottet valget som en protest mot USAs rolle under valgene. I nord åpnet Sovjetunionen for en maktovertakelse for Kim Il-sung. Rhees mange valg er kritisert for valgfusk,[1][2] noe som førte til at han senere måtte gå av etter Aprilrevolusjonen i 1960.

Militær spenning

I henhold til avtalen fra desember 1945 trakk både USA og Sovjetunionen ut sine styrker i 1949. Samtidig argumenterte både Syngman Rhee og Kim Il-sung for at Korea skulle bli gjenforent under deres politiske system. Gjennom både 1949 og tidlig i 1950 var det militære sammenstøt langs 38. breddegrad. Josef Stalin var imidlertid tilbakeholden med å gi nordkoreanerne støtte for en militær aksjon med sør. Men i hele perioden ble de militære styrkene bygget opp og styrket med koreanere som hadde utført tjeneste i det kinesiske Folkets frigjøringshær.

Politisk spenning fram til nye krigshandlinger

Utover våren 1950 var det store politiske massemønstringer og politisk relaterte demonstrasjoner i sør, hvilke ble brutalt slått ned av Syngman Rhees politistyrker. Myndighetenes utstrakte maktbruk som svar på urolighetene indikerte at politisk overtakelse i sør via infiltrasjon og agitasjon ville være en vanskelig oppgave. Kombinert med at de militære styrkene i sør ble stadig sterkere, gjorde dette at Kim Il-sung mente at de ikke kunne vente lenger med en militær aksjon sørover. Stalin godkjente dette til slutt og lovet materiell støtte.

Aktive krigshandlinger

Krigsutbrudd

25. juni 1950 gikk nordkoreanske styrker over 38. breddegrad og inn i Sør-Korea, støttet av et intenst bombardement. 135 000 soldater støttet av til sammen 242 stridsvogner, hvorav 150 sovjetiske T-34, og 180 fly avanserte de hurtig mot en langt svakere motstander på rundt 98 000[3] soldater med dårligere utstyr, hvor de manglet blant annet stridsvogner, angrepsfly og panservernvåpen. Det var heller ingen utenlandske soldater stasjonert i landet da angrepet kom. Allerede om ettermiddagen 28. juni var den sørkoreanske hovedstaden Seoul inntatt.

Kamphandlingene skapte umiddelbart en stor flyktningestrøm, men mange av flyktningene ble drept av kamphandlingene.

FNs intervensjon

Flertallet i FNs sikkerhetsråd, med Sovjetunionens representant fraværende, vedtok allerede samme dag som invasjonen fant sted, en henstilling til regjeringen i Pyongyang om å trekke sine tropper tilbake. Det skjedde ikke, og samme dag gikk USA til aksjon for å støtte Sør-Korea.

De sørkoreanske styrkene ble presset ned til den sørøstlige kystbyen Pusan. Der ble FN-styrkene forsterket, og et motangrep ble igangsatt med en ilandsetting av marinestyrker ved Incheon utenfor Seoul. Dette kuttet de allerede sterkt belastede nordkoreanske forsyningslinjene og tvang dem til en rask retrett.

Da FN-styrkene, ledet av den amerikanske generalen Douglas MacArthur, krysset den 38. breddegrad, ble det advart mot å rykke for langt inn mot den kinesiske grensen, både fordi dette ville kunne provosere fra kinesisk militært engasjement, og vinteren i disse fjellstrøkene kunne by på tøffe forhold.

MacArthur avviste fullstendig muligheten for kinesisk militær innblanding, og selv etter trefninger med kinesiske tropper ble FN-styrkenes meldinger om dette avvist av hovedkvarteret for FN-styrkene, plassert i Japan.

Kinas inngripen

I november 1950 dukket de første kinesiske troppene opp i felten, og Kinas engasjement økte betydelig etter hvert. Vinteren satte inn for fullt, og de amerikanske styrkene i dette området var ikke utstyrt for å møte slik ekstrem kulde som de ble utsatt for. Mange frøs i hjel, og kineserne feide over de forkomne amerikanske styrkene. En storstilt og vellykket evakuering fra de mest utsatte områdene ble gjennomført og reddet FN-styrkene fra et totalt nederlag i nord.

De kinesiske tapene var samtidig helt enorme. Etter at endel arkiver er blitt tilgjengelige i Folkerepublikken Kina kan det påvises at dette i stor grad skyldes Mao Zedongs detaljstyring fra Beijing. For ham var politiske og diplomatiske poenger av førsterangs interesse, og store tap var ikke noe vesentlig problem for ham. Den kinesiske overkommandant general Peng Dehuai mente at en langsommere fremrykning som ikke tynnet ut styrkene ved fronten og ikke forlenget forsyninglinjene så raskt ville ha ført til man nådde sine mål, om enn senere. Men i drakampene mellom ham og Mao kom han som regel til kort. Kildene viser at det også oppstod friksjon mellom Mao og Stalin, ettersom sovjeterne utstyrte og trente Folkets frigjøringshærs flystyrker. Måten krigen ble ført på gjorde flystyrkene mindre effektive enn de kunne ha vært; de hadde sin fulle hyre med å patruljere over Yaluelven og hadde for lang vei frem til fronten til å gi virkningsfull kampstøtte til de kinesiske bakkestyrke.[4]

Spørsmål om atomvåpen

MacArthur ville stoppe den kinesiske fremrykningen ved bruk av atomvåpen, men president Harry S. Truman ga ikke tillatelse til dette. MacArthur gikk da ut med sterk kritikk mot presidenten og ble deretter avsatt som øverstkommanderende.

Frontlinjen flyttet seg både sørover og nordover, men sommeren 1951 stabiliserte FN-styrkene sine stillinger noe nord for den opprinnelige grensen. Områder i øst ble tilføyd Sør-Korea, som samtidig mistet kontrollen over en kyststripe i vest.

Våpenhvile

Den koreanske halvøy ble før krigen delt etter den 38. breddegrad, deretter langs den demilitarisert sonen(DMZ). De avmerkete tunnelene ble oppdaget på 1970-tallet og i 1999.

Våpenhvileforhandlingene pågikk i to år,[5] først i den gamle koreanske hovedstaden Kaesong som nå ligger i det sørlige Nord-Korea.[5] Det store problem under forhandlingene var spørsmålet om hjemsendelse av krigsfangene.[5] da en rekke kinesere og nordkoreanere nektet å reise tilbake,[6] noe som var uakseptabelt for de kinesiske og nordkoreanske myndighetene.[5] I den endelige våpenhvileavtalen ble det satt opp en nøytral kommisjon for å håndtere dette spørsmålet.[5][7]

29. november 1952 reiste den nyvalgte amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower til Korea for å se hva som måtte til for å få avsluttet krigen.[5] Etter at FN hadde akseptert Indias forslag til våpenhvile ble en avtale inngått 27. juli 1953, med en delelinje omtrent rundt den 38. breddegrad og da avtalen var akseptert av alle parter, ble det opprettet en demilitarisert sone som siden har blitt bevoktet av deltakerne i krigen.

Utdypende artikkel:Den demilitariserte sonen i Korea

Etter at våpenhvilen ble inngått, ble Operasjon Glory iverksatt i perioden juli-november 1954 for at partene skulle få utvekslet sine døde. Levningene etter 4 167 amerikanske soldater ble utvekslet mot 13 528 døde kinesere og nordkoreanere. Itillegg ble 546 sivile som var døde etter fengsling overlevert.[8] Etter Operasjon Glory ble 416 ikke identifiserte soldater fra Koreakrigen gravlagt på Hawaii. De amerikanske myndighetene opplyste at av 1 394 navn som ble overlevert fra motparten, var 858 riktige. Fra 4 147 kister med levninger, viste rettsmedisinske undersøkelser at disse stammet fra 4 219 individer. Av disse var 2 944 identifisert som amerikanere, og alle, bortsett fra 416 personer, var identifisert ved navn.[9] I perioden mellom 1996 og 2006 har de nordkoreanske myndighetene oppdaget 220 levninger ved det koreansk-kinesiske grensen.[10]

Utdypende artikkel: Bombardementet av Yeonpyeong

Nord-Korea erklærte 27. mai 2009 at de ikke lenger ville rette seg etter våpenhvilen og at ethvert forsøk på å inspisere nordkoreanske fartøy ville bli fulgt av en hurtig og kraftig militær reaksjon.[11] I mars 2010 ble det sørkoreanske krigsskipet Cheonan senket av det sørkoreanske myndigheter mener var en nordkoreansk torpedo, og 46 sørkoreanske soldater ble drept. Nord-Korea har avvist at de stod bak angrepet.[12] Den 23. november 2010 angrep Nord-Korea den sørkoreanske øya Yeonpyeong med en befolkning på 1 794 med ca. 200 granater, og minst 70 boliger ble satt i brann, fire ble drept, hvorav to sørkoreanske soldater, samt flere skadde, også sivile.[12] Sør-Korea har meldt at de har den høyeste forsvarsberedskapen for fredstid.[12]

Tap

Tallene for hvor mange som har omkommet under Koreakrigen varierer fra 2 til over 3 millioner. De fleste kildene mener tallet ligger rundt 2,5 millioner. Vel 800 000 soldater døde som følge av krigen (Kina ca. 170 000, Nord-Korea ca. 350 000, Sør-Korea ca. 220 000, FN-styrkene ca. 55 000), mens over halvannen million koreanske sivile ble drept (Nord-Korea mellom 700 000 og 1 000 000 og Sør-Korea ca. 550 000).

Over 7 millioner koreanere lever med kjent eller ukjent familie på den andre siden av grensen. De fleste har ikke hatt kontakt siden våpenhvilen startet.

Hwaseong
Koreas historie ・ (Tidslinje)
Denne malen: se  diskusjon  rediger
Paleolitikum
Jeulmun
Mumun
Hwanin
HwanungShinshi
Dangun Wanggeom
Perioder i koreansk
historie



Won-
samguk

(108-57fKr)


Samguk
(57fKr-668)

Sør-Nord
(698-935)
Hu-
samguk

(892-935)
Gojoseon
(2333fKr-108fKr)
GijaWiman
Gojoseon–Han-krigen
Han's fire kommanderier
Jin
Jinhan
Byeon-
han
Mahan Okjeo
Don-
gye
Buyeo
Gaya Baekje
(18fKr-660)
Goguryeo
(37fKr-668)
Wei/Sui/
Tang-krigene

Silla
(57fKr-935)
Slaget ved Hwangsanbeol
Silla–Tang-krigen

Balhae
(696-926)
Hubalhae
Jeong-anguk
Dongdan
Huba-
ekje
Tae-
bong
Kongedømmet Goryeo
(918-1392)
Goryeo–Khitan-krigeneChoe-regimetDobang
MongolinvasjoneneSambyeolchoWihwa-retretten
Kongedømmet Joseon
(1392-1897)
TamnaSejong den store/HangulImjinkrigen
MandsjuinvasjoneneGapsinkuppetDonghakopprøret
Keiserdømmet Korea
(1897-1910)
Japans kolonisering av Korea
(1910-1945)
(Japans generalguvernør / Koreas eksilregjering)
Delingen av Korea
(1945-1948)
Folkerepublikken Korea  · USAMGIK
Sør-Korea
(1948-dd)
Koreakrigen
(1950-1953)
Nord-Korea
(1948-dd)
Koreansk gjenforening
Tidslinje over Koreas historie
Liste over Koreas monarker
Portal: Korea

Bidrag etter land

Norges bidrag

Norge deltok fra 1951 med et mobilt militærsykehus (Norwegian Mobile Army Surgical Hospital; NORMASH) som en del av FN-styrken. Norge bidro også med penger til de allierte, og etablerte sammen med Danmark og Sverige sykehuset National Medical Center.  Les mer…
Arne Treholt 2010.jpg
Arne Treholt (født 13. desember 1942) er en tidligere norsk embedsmann og politiker (Ap). Den 20. januar 1984 ble han arrestert og siktet for spionasje, og 20. juni 1985 ble han dømt til 20 års fengsel for landssvik og spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak, i det som ble kjent som Treholt-saken. I dommen het det at Treholt hadde gjort skade mot Norge «som til dels ikke lar seg reparere» og at skadene «som teoretisk kan avbøtes» ville koste «flere års forsvarsbudsjetter».Treholt var byråsjef i UD da han ble arrestert.

Treholt har i alle år hevdet å være uskyldig i spionasje, men har innrømmet både å ha hatt hemmelige møter med KGB, å ha gitt KGB graderte dokumenter og å ha tatt imot penger både fra KGB og Saddam Husseins Irak, som til dels ble plassert på en hemmelig konto i Sveits. Treholt gav Sovjetunionen opplysninger om forsvarsplanene for Nord-Norge ved sovjetisk invasjon, materielle svakheter i Forsvaret, mobiliseringstider, soldater på vakt, norske angrepsalternativer i tilfelle sovjetisk invasjon, beredskapslagre, møtereferatene til statsministeren og utenriksministeren, og NATO-alliertes lagring av tungt utstyr i Norge.[13][14] Treholts egen forklaring om at han var en slags «privatpraktiserende utenriksminister» ble beskrevet som grensende til stormannsgalskap i dommen. I sin egen bok Gråsoner fra 2004 innrømmet han både grov uforstand i tjenesten og «stormannsgalskap» og mente at KGB hadde startet såkalt «grooming» med sikte på å verve ham som agent, men at arrestasjonen av ham kom KGB i forkjøpet.

Etter åtte og et halvt års soning ble han benådet av regjeringen Brundtland av helsegrunner 3. juli 1992. Han reiste siden til Russland og er nå bosatt i Moskva. Han har tidvis også oppholdt seg på Kypros, der det bor mange russiske forretningsmenn. Treholt har etter soningen livnært seg som forretningsmann og spesialisert seg på å handle med russiske verdipapirer via internett.

Treholt har begjært straffesaken sin gjenopptatt flere ganger. I 2010 hevdet Geir Selvik Malthe-Sørenssen, en privatetterforsker engasjert av Treholt, at bevisene i Treholt-saken var fabrikkert. Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker festet ikke lit til påstandene og avslo begjæring om gjenopptagelse for fjerde gang 9. juni 2011. Malthe-Sørenssen ble i 2016 avslørt for å ha fabrikkert beviser som angivelig skulle renvaske Treholt.[15]  Les mer…
U-2 Spy Plane With Fictitious NASA Markings - GPN-2000-000112.jpg
U-2-affæren startet i 1960, da et amerikansk rekognoseringsfly av typen U-2 ble skutt ned over Sovjetunionen på vei fra en NATO-base i Peshawar i Pakistan til Bodø. Amerikanske myndigheter benektet hendelsen inntil det ble klart at flyveren Francis Gary Powers var tatt til fange. Han ble dømt til 10 års fengsel for spionasje. U-2-affæren førte direkte til at Nikita Khrusjtsjov avlyste et toppmøte i Paris. Hendelsen forverret forholdet øst-vest under den kalde krigen. Norge protesterte overfor USA mot at flyet skulle ha landet i Bodø.  Les mer…
US Air Force U-2 (2139646280).jpg
Lockheed U-2 er et amerikansk rekognoseringsfly som ble utviklet med utgangspunkt i jagerflyet F-104 og produsert av Lockheed Corporation. Rekognoseringsflyet fløy svært høyt, og på den tid da det ble satt i drift mente man at det ikke fantes luftforsvarssystemer som kunne nå det. Flyet ble i 1960 involvert i en internasjonal episode over sovjetisk luftrom da det ble skutt ned på vei fra Pakistan til Norge.  Les mer…
Karte berliner mauer de.jpg
Berlinmuren (ty. Berliner Mauer, eller bare die Mauer, i DDR-propagandaen kalt Antifaschistischer Schutzwall, «antifascistisk beskyttelsesmur», i vesttysk språkbruk av og til «skammens mur») var en 45,1 km lang fysisk sperre av betong, piggtråd og elektriske gjerder satt opp av de østtyske myndighetene i DDR fra 13. august 1961 som skilte Vest-Berlin fra Øst-Berlin og resten av DDR. Formålet med muren var offisielt å beskytte DDRs innbyggere mot fascisme (østblokklandene mente at de kapitalistiske NATO-landene, og i særdeleshet Vest-Tyskland, var fascistiske). Den virkelige årsaken for byggingen av muren var å forhindre at befolkningen flyktet til Vesten. Muren falt 9. november 1989, under den demokratiske revolusjonen mot diktaturet i DDR, og det er få spor igjen etter den. Kun enkelte plasser er det tegn etter den, den dag idag.  Les mer…
  1. ^ EB
  2. ^ BBC
  3. ^ Store norske leksikon
  4. ^ Xiaoming Zhang: Red Wings over the Yalo: China, the Soviet Union, and the Air War in Korea, College Station TX: Texas A&M University Press, 2002, ISBN 1-58544-201-1
  5. ^ a b c d e f Stokesbury, James L: A Short History of the Korean War, New York: 1990, Harper Perennial. ISBN 0688095135.
  6. ^ Boose, Donald W., Jr. (våren 2000). «Fighting While Talking: The Korean War Truce Talks». OAH Magazine of History. Organization of American Historians. Besøkt 13. oktober 2010. ««...the UNC advised that only 70,000 out of over 170,000 North Korean and Chinese prisoners desired repatriation.»» 
  7. ^ Hamblen, A.L. «Korean War Educator: United Nations: Command Repatriation Group». Korean War Educator. Besøkt 13. oktober 2010. 
  8. ^ «Operation Glory». Fort Lee, Virginia: Army Quartermaster Museum, US Army. Besøkt 13. oktober 2010. 
  9. ^ US Department of Defense. «DPMO White Paper: Punch Bowl 239». Besøkt 13. oktober 2010. 
  10. ^ Remains from Korea identified as Ind. soldier – Army News, opinions, editorials, news from Iraq, photos, reports – Army Times
  11. ^ Bloomberg.com: North Korea Threatens Armed Strike, End to Korean War Armistice
  12. ^ a b c «Sørkoreanske hus brenner etter angrep fra nord» Aftenposten 23. november 2010, besøkt 23. november 2010
  13. ^ Han satte oss alle i fare, VG
  14. ^ Røpet antallet soldater på helgevakt, organisering ved invasjon og beredskapslagre, Dagbladet
  15. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn forfalskningen