Portal:Antarktis/Utvalgt biografi/Arkiv
Roald Amundsen var en norsk polfarer og oppdagelsesreisende. Han er mest kjent for å ha ledet den første ekspedisjonen som nådde frem til Sydpol-punktet, i 1911; og for å ha funnet Nordvestpassasjen i 1903.
Amundsen var sammen med sin kollega Fridtjof Nansen det frie Norges virkelige nasjonalhelter i årene etter uavhengigheten i 1905. Han var den første personen som nådde både Sydpolen og Nordpolen. Han seilte også gjennom nordøstpassasjen, og var blant de første som tok i bruk luftskip og aeroplaner i polutforskingen. Roald Amundsen forsvant i juni 1928 da han deltok i en redningsaksjon etter at flyet han var ombord i havarerte nær Bjørnøya.
.jpg)
Ernest Henry Shackleton var en britisk polarforsker med irsk bakgrunn. Han ble mest kjent for Nimrod- og Endurance-ekspedisjonene i Antarktis, som var under hans lederskap. Førstnevnte nådde lengst syd på 88°23', 180 km fra polpunktet i 1909. Sistnevnte varte fra 1914 til 1916 og ekspedisjonsskipet «Endurance» (bygd i Sandefjord i 1912) ble knust av isen. Shackleton dro til Sør-Georgia med en liten båt, hvor han fikk hentet hjelp. Han fikk hjerteinfarkt og døde i Grytviken på sin fjerde ekspedisjon til Antarktis.
William Speirs Bruce var en skotsk naturforsker, polarforsker og oseanograf som organiserte og ledet Scotia-ekspedisjonen 1902–04 (Scottish National Antarctic Expedition, SNAE) til Sør-Orknøyene og Weddellhavet. Blant ekspedisjonens meritter var etableringen av den første permanent bemannede værstasjonen i Antarktis, Orcadas. Bruce grunnla senere Scottish Oceanographical Laboratory, men hans planer om en kryssing av det antarktiske kontinent strandet på grunn av manglende offentlig og økonomisk støtte.
Jean-Baptiste Étienne Auguste Charcot var en fransk lege og polarforsker. Han ledet den franske antarktisekspedisjonen som i perioden 1903–1905 utforsket vestkysten av Graham Land med skonnerten «Français». Ekspedisjonen nådde Adelaideøya i 1905 og fotograferte Palmerhalvøya og Loubetkysten. På en ny ekspedisjon fra 1908 til 1910 med barken «Pourquoi-Pas» utforsket han Bellingshausenhavet og Amundsenhavet og oppdaget Loubet Land, Marguerite Bay og Charcotøya.
Wilhelm Filchner (1877–1957) var en tysk oppdager. 1903–1905 ledet han en ekspedisjon gjennom Tibet. Etter hjemkomsten fikk han i oppdrag å organisere en tysk ekspedisjon som skulle kartlegge Antarktis. Etter en treningsekspedisjon til Spitsbergen dro de ut med skipet «Deutschland» 4. mai 1911. Ekspedisjonen kom inn i Weddellhavet og oppdaget Luitpold-kysten og Filchner-Ronne isbrem, som Filchner opprinnelig oppkalte etter den tyske keiseren Wilhelm II. De var den første ekspedisjonen som dro lenger inn i Weddellhavet enn James Weddell hadde gjort omkring 80 år tidligere.
Fabian Gottlieb von Bellingshausen var en russisk sjøfarer og admiral av tysk-baltisk avstamning. Han er kreditert å være den første som observerte det antarktiske kontinent. I 1819 iverksatte den russiske Tsar Aleksander I en ekspedisjon til Sørishavet under ledelse av Bellingshausen. Ekspedisjonen krysset polarsirkelen 26. januar 1820 og kom til farvannet ca. 30 km utenfor Dronning Maud Land dagen etter. Ekspedisjonen foretok deretter en seiling rundt hele Antarktis og oppdaget Peter I Øy.
Sir Douglas Mawson (1882–1958) var en australsk polfarer og geolog. Sammen med Roald Amundsen, Robert Falcon Scott og Ernest Shackleton var Mawson en sentral ekspedisjonsleder i det tidlige utforskningen av Antarktis.
I 1907 ble Mawson med på Ernest Shackletons Nimrod-ekspedisjon som geolog. Sammen med Edgeworth David var han med på den første bestigningen av Mount Erebus. Senere var han også med i gruppen som for første gang nådde den magnetiske sydpol.
Mawson takket nei til å være med på Robert Falcon Scotts sydpolekspedisjon i 1910, og valgte å lede sin egen ekspedisjon for å utforske King George V Land og Adélie Land.
Carsten Borchgrevink (1864–1934) var en norsk polarforsker og oppdagelsesreisende. Han var en pioner innen antarktisutforskning, og la mye av grunnlaget for senere ekspedisjoner ledet av Robert F. Scott, Ernest Shackleton, Roald Amundsen og andre berømte polfarere som forbindes med den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning. Borchgrevink ledet fra 1898 til 1900 den britiske Southern Cross-ekspedisjonen – den første ekspedisjonen som overvintret i Antarktis og som la grunnlaget for kappløpet om Sydpolen.
Nils Otto Gustaf Nordenskjöld (1869–1928) var en svensk geolog på Uppsala universitet, polarforsker, professor samt rektor ved Göteborgs handelshögskola. Han ble kjent for den svenske antarktisekspedisjonen i 1902 med skipet «Antarctic», der nordmannen Carl Anton Larsen var kaptein. Det var en av de første vitenskapelige ekspedisjonene til det for det meste uutforskede kontinentet. Til tross for at ekspedisjonen var spekket med strabasiøse opplevelser og problemer, fikk den et vellykket utfall og bidro til stor vitenskapelig fremgang.
I 1905 ble han professor i geografi og etnografi ved Göteborgs högskola. I årene 1914–1923 var han prorektor, og fra 1923 rektor, ved Handelshøgskolen i Göteborg.
Nordenskjöld utforsket Grønland i 1909 og vendte tilbake til Sør-Amerika for å forske i Chile og Peru på begynnelsen av 1920-tallet.
Richard E. Byrd (1888–1957) var en amerikansk admiral, polarforsker og flypioner. Han deltok som ekspedisjonsleder og navigatør på flygninger som krysset Atlanterhavet, deler av Polhavet og deler av Antarktisplatået. Byrd hevdet at hans ekspedisjoner var de første som hadde nådd både Nordpolen og Sørpolen med fly.
Erich Dagobert von Drygalski (1865–1949) var en tysk geograf, geofysiker og polarforsker, født i Königsberg i Preussen. Fra 1901 til 1903 ledet han Gauss-ekspedisjonen, den første tyske ekspedisjonen til Antarktis.
Carl Anton Larsen (1860–1924) var en norsk hvalfanger, sydhavsfarer og oppdager. Larsen gjennomførte i perioden 1892–1894 to sel- og hvalfangstekspedisjoner til Antarktis med «Jason», finansiert av forretningsmannen Christen Christensen fra Sandefjord. Senere var kaptein på båten «Antarctic» på den svenske antarktisekspedisjonen under ledelse av Otto Nordenskjöld 1901–03. I 1904 grunnla han hvalfangststasjonen Grytviken på Sør-Georgia.