Poppo av Slesvig
Poppo av Slesvig var en tysk klerk som ble sendt fra Corvey kloster til Danmark på midten av 900-tallet. Han skal ha omvendt den danske kongen Harald Blåtann til kristendommen rundt 965 ved hjelp av jernbyrd, og siden ha blitt biskop i Schleswig. (Det er mulig at Poppo også er identisk med en biskop av samme navn i Würzburg for årene 961-84, men det er uklart.) Jernbyrd var ingen norrøn tradisjon for avgjøre rettstvister, men ble innført av kristne, så det var ingen automatikk i at kong Harald skulle la seg overbevise, eller at omvendelsen skjedde med dette som argument.
Kongens dåp[rediger | rediger kilde]
Poppos jernbyrd er avbildet på en av de forgylte kobberplatene som utgjør «det gylne alter» fra Tamdrup kirke ved Horsens, en av Danmarks eldste kirker, reist rundt 1125.[1] Platen, som trolig er hentet fra et relikvieskrin for Poppo, oppbevares nå på Nationalmuseet, og ble antagelig laget på begynnelsen av 1200-tallet.
Det lar seg ikke bevise at Poppo noen gang var i Tamdrup, men det er påfallende at en av Danmarks eldste kirker ble reist i den knøttlille landsbyen Tamdrup, bygd som en romansk basilika, med noen av Danmarks eldste bevarte kalkmalerier. Utenfor kirken har arkeologer funnet restene av en stormannsgård fra vikingtiden, muligvis en kongsgård eller en av Danmarks tidligste bispegårder.[2]
Den saksiske krønikeskriveren Widukind fra Corvey kloster - det samme som Poppo - forteller at «danene var kristne fra gammel tid», men fortsatt dyrket gudene fra hedensk tid. En gang det var fest med kongen til stede, oppstod en krangel om gudedyrkelsen, idet danene hevdet at vel var Kristus en gud, men det fantes større guder enn han, ettersom de lot menneskene se større tegn og undere enn Kristus. En klerk tok til orde, en biskop som het Poppo, og hevdet at det fantes bare én sann gud og far og helligånd, mens avgudene var demoner og ikke guder. Harald Blåtann, som ble sagt å være en ivrig lytter, men sen til å snakke, spurte Poppo om han var villig til å bevise sin tro på seg selv, og Poppo svarte ja uten å nøle. Kongen lot klerken holdes under oppsyn til neste morgen, da han ble vist et stort, tungt, gloende varmt stykke jern han skulle bære for sin tro. Poppo skal ha båret jernbiten så lenge kongen bestemte, og viste deretter frem en uskadet hånd. Angivelig besluttet Harald Blåtann da å dyrke bare Kristus, og påla sine folk å forkaste de gamle gudene, mens prestene ble vist ære.[3]
Den samme hendelsen blir gjenfortalt av Adam av Bremen fra rundt 1060:
- «I Herrens år 966 omvendtes danene til troen av en viss Poppo, som i folkets åsyn, uten å ta skade, bar et hvitglødende jern, format som en hanske. Da kong Harald så dette, oppga han med hele sitt folk avgudsdyrkelsen og omvendte seg til dyrkelsen av den sanne Gud. Poppo opphøydes til biskop.»
Sagnet forteller at Poppo døpte Harald Blåtann i Helligbekken ved en gammel dansk gravhaug langs hærveien i Sør-Slesvig. Her reiste man senere Popposteinen.
Realpolitikk bak dåpen[rediger | rediger kilde]
Harald Blåtann, som var den første som samlet Danmark til ett rike, må også ha sett de realpolitiske fordelene ved kristendommen. Et kristnet Danmark minsket også farene for en invasjon av keiseren, under påskudd av å foreta et korstog mot det hedenske nord.
Kong Harald lot seg døpe rundt 965, og i 962 hadde keiser Otto 1. latt seg krone til tysk-romersk keiser og vendte tilbake til Tyskland fra 965. Den politiske situasjonen i Italia var da fremdeles uavklart. I 966 dro Otto 1. derfor tilbake til Italia, med sin bror Bruno utnevnt til regent i sitt fravær, ettersom sønnen Otto 2. på det tidspunkt bare var 11 år. I tillegg til den ustabile situasjonen i Italia, strevet Otto 1. med sitt forhold til den bysantinske keiseren som protesterte mot Ottos bruk av tittelen «keiser». Bruno visste at broren trengte fred langs grensen i nord, og i den hensikt kan han ha sendt Poppo til danehoffet i håp om en allianse med Harald Blåtann, som neppe ville angripe medkristne når han selv hadde tatt dåpen. I utgangspunktet lot handelsfolk fra Norden seg primsigne for å kunne handle med kristne kjøpmenn, noe som ellers var forbudt.[4]
Ingenting tyder likevel på at Harald Blåtanns sønn Svein Tjugeskjegg opptrådte eller betraktet seg selv som kristen.