Pomare IV av Tahiti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Pomare IV
Dronning av Tahiti
Portrait of Queen Pomare IV of Tahiti, Charles Giraud, 1851, Musée de Tahiti et des Îles.jpg
Født28. februar 1813
Moorea
Død17. september 1877
PapeeteRediger på Wikidata
Gravlagt ArueRediger på Wikidata
Ektefelle Ariifaaite, Tapoa IIRediger på Wikidata
Far Pomare II av TahitiRediger på Wikidata
Søsken Pomare III av TahitiRediger på Wikidata
Barn Pomare V
Beskjeftigelse PolitikerRediger på Wikidata
Embede KongeRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kingdom of TahitiRediger på Wikidata
FyrstehusPomare-dynastiet
Signatur
Pomare IV av Tahitis signatur
Våpenskjold
Pomare IV av Tahitis våpenskjold

Pomare IV på foto tatt omkring 1864

Pomare IV av Tahiti (født 28. februar 1813Moorea, død 17. september 1877) var dronning av Tahiti fra 1827 til 1877. Hun bidro til å stabilisere monarkiet på Tahiti,[1] men ble tvunget til å godta at landet ble gjort til protektorat av Frankrike.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Hun het egentlig Aimata, men tok samme herskernavn som sine forgjengere i Pomare-dynastiet og ble dronning som Pomare IV da hun arvet tronen etter sin bror Pomare III, som døde seks år gammel. Hun var fjorten år gammel da hun arvet tronen.

I sin ungdom søkte Pomare IV til den misjonskritiske Mamaia-sekten, som fikk innflytelse tidlig i hennes regjeringstid.[2] Misjonærene fikk imidlertid økt innflytelse og Pomare IV støttet etter hvert opp om den protestantiske misjonsvirksomheten. George Pritchard ble en innflytelsesrik rådgiver for dronningen. Pomare IV ønsket ham som britisk konsul og fikk Storbritannias godkjennelse for det i 1838.

Da katolske, franske misjonærer kom til Tahiti i 1836 ble de bortvist av Pomare IV etter råd fra Pritchard. Den franske viseadmiral Abel Aubert du Petit-Thouars reagerte på dette og tvang fram en unnskyldning og pengebot fra dronningen. Pomare IV appellerte til dronning Victoria av Storbritannia om hjelp, uten hell. Dronning Pomare kom også svekket ut i forhold til europeiske handelsmenn.[3]

I 1842 var du Petit-Thouars sendt ut for å annektere Marquesasøyene. Da han fikk høre at Storbritannia var i ferd med å legge under seg Tahiti, seilte han dit for å komme britene i forkjøpet. Fire høvdinger ble tvunget til å undertegne en appell om fransk hjelp, som ble brukt for å begrunne erklæringen om fransk protektorat over Tahiti 9. september 1842.[4]

Dronning Pomare IV ble forsøkt tvunget til å akseptere protektoratet, men overlot ikke regjeringen til franskmennene. Da du Petit-Thouars i november 1843 satte inn militærmakt for å overta Tahiti, flyktet dronning Pomare til Raiatea. Mellom 1843 og 1847 ble det utkjempet krig mellom tahitierne og franskmennene. Til slutt inngikk dronning Pomare en avtale med Frankrike og Storbritannia som godtok Tahiti som protektorat, mot at Huahine, Bora Bora og Raiatea fikk sin uavhengighet garantert.[5]

Dronning Pomare fikk en romslig apanasje og midler til å holde hoff. I 1857 fikk hun reist Tarahoi-palasset i Papeete, men foretrakk å bo andre steder.[6]

Pomare styrte som dronning til sin død i 1877. Hun ble etterfulgt av sønnen, kong Pomare V av Tahiti, som etter tre år overlot Tahiti til Frankrike, som annekterte landet. Datteren Teariimaevarua ble dronning av Bora Bora, mens sønnen Tamatoa ble konge av Raiatea.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lal, Brij V. og Kate Fortune (red.): The Pacific Islands: An Encyclopedia, Honolulu: University of Hawai'i Press, 2000, s. 134.
  2. ^ Gunson, Niel:«Account of the Mamaia or Visionary Heresy of Tahiti, 1826–1841» Arkivert 14. februar 2018 hos Wayback Machine., Journal of the Polynesian Society, bd. 71, nr. 2, 1962, s. 208-243.
  3. ^ Fischer, Steven Roger: A History of the Pacific Islands, 2. utgave, Palgrave Macmillan, 2013, s. 136.
  4. ^ Fischer, s. 137–138.
  5. ^ Fischer, s. 138.
  6. ^ a b «Pomare Vahine IV (1813–1877)», Histoire de l'Assemblée de la Polynésie française.