Maoridykker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Poliocephalus rufopectus»)
Maoridykker
Nomenklatur
Poliocephalus rufopectus
(G. R. Gray, 1843)
Synonymi
Podiceps rufopectus
Tachybaptus rufopectus
Populærnavn
maoridykker,[1]
newzealanddykker
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenDykkerfugler
FamilieDykkerfamilien
SlektPoliocephalus
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

NT — Nær truet[2]

Økologi
Habitat: terrestrisk og limnisk, grunne ferskvannsinnsjøer og dammer med tett vegetasjon
Utbredelse: New Zealand, endemisk

Maoridykker (Poliocephalus rufopectus) er en ganske sjelden monotypisk art i dykkerfamilien og inngår i slekten Poliocephalus, som består av kun to arter som bare lever i Australasia, hvorav maoridykker er endemisk for New Zealand.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Det vitenskapelige slektsnavnet Poliocephalus følger av de greske benevnelsene polios (πολιος ), som betyr grå eller grislet, og kephalē (κεφαλη), som betyr hode.[3] Altså i betydningen fugl med grågrislet hode. Det vitenskapelige artsnavnet rufopectus følger av de to benevnelsene rufus, som betyr rustrød, og pectus, som betyr bryst.[3] Altså i betydningen fugl med rustrødt bryst. Det vitenskapelige navnet sier altså at maoridykker er en «fugl med grågrislet hode og rustrødt bryst», noe som må sies å passe ganske bra med hvordan arten ser ut.

Lokalt kalles arten gjerne enten dabchick eller weweia, men noen omtaler den også som totokipio, taihoropi eller taratimoho.[4]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Den britiske zoologen George Robert Gray (1808–1872) beskrev arten første gang i 1843. Den ble opprinnelig plassert i slekten Podiceps og har tidvis også vært plassert Tachybaptus, før Clements et al. (2017) plasserte den i sin nåværende slekt – Poliocephalus.[5][6] Den er nært beslektet med sølvhodedykker (P. poliocephalus).[6]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Maoridykker

Maoridykkere blir normalt 28–30 cm lange og veier typisk 232–271 g.[6] En relativt liten, brun-svart dykkerfugl som særpreges av et mørkt, glinsende hode med striper av fine sølvfargede fjær og fremtredende lysegule øyne.[4] I hekkedrakt er fronten av halsen og brystet rikt rustrødt.[4] Resten av den runde kroppen har mørkebrun-svart overdel og lysere underdel med hvite underfjær.[4] Stjerten er litt mer enn en tuft av sorte silkeaktige fjær, noen få centimeter lange.[4] Voksne fugler er blekere i fjærdrakten når de ikke hekker.[4] Øynene har lysegule iris, og de tykke mørk olivengrå nedre ekstremitetene er gule på innsiden og langs kantene på føttene.[4] Det korte sorte nebbet avtar til en spiss. Kjønnene er like.[4] Kyllingene klekkes med uregelmessige tunge sortbrune horisontale stripete markeringer på hvit bakgrunn, og et knallrødt nebb med svarte markeringer.[4] Ungfuglene beholder stripete markeringer på hode og nakke til de får voksen fjærdrakt.[4] Hannene blir i snitt litt større og har noe lengre nebb enn hunnene.[6]

Arten er endemisk for New Zealand, der den i noen tiår bare har hekket fragmentert på Nordøya. Totalpopulasjonen antas å bestå av færre enn 2 000 individer og arten regnes som nær truet på grunn av det begrensede antallet fugler,[2] hvorav cirka 1 200–1 400 er voksne forplantningsdyktige individer.[2] Størst tetthet har arten i Wellington regionen på Nordøya, der man regner med en hekkepopulasjon på rundt 250–1 000 individer.[7] Ellers finner man den fragmentert på vestkysten i kystnære innsjøer, fra North Cape til Pukekohe og fra det sørlige Taranaki til Paraparaumu, samt i innsjøer og dammer på det sentrale platået, Gisborne, Hawke's Bay og Wairarapasjøen. Før 1994 var artens status ukjent. I perioden 1994–2000 ble arten regnet som sterkt truet, mens den videre fram mot 2015 hadde status som sårbar. Siden populasjonen da var stabil eller økende, men begrenset, ble status justert ned til nær truet fra 2015.[2]

Fuglen døde ut på Sørøya rundt midten av 1960-årene, men enkeltindivider har sporadisk blitt observert nord på øya fra slutten av 1980-årene og framover. I 2012 ble det observert ett hekkende par ved Takaka, lengst nord på øya.[8][2] Dette var første gang det ble observert hekking av arten på Sørøya siden 1941.[8] En voksen fugl med følge av tre unger ble også observert 6.–15. mars på en irrigasjonsdam nær Seddon nordøst på Sørøya i 2015.[9] Samme året ble det også observert én fugl på en sanddyneinnsjø ved Wharariki Beach, sørvest for Cape Farewell, den 6. april, og to fugler ved Boulder Bank våtmarksområde ved Nelson kloakkdammer den 9. juni.[9] Senere er det gjort flere observasjoner, og lokale autoriteter regner nå med at en liten populasjon av hekkende fugler har klart å etablere seg i Nelson og Marlborough regionene nord på Sørøya.[10]

Arten hekker i ferskvannsinnsjøer og dammer med sanddyner, vanligvis små og grunne med tett vegetasjon langs kantene og ellers i vannet. Den kan også okkupere større innsjøer, med grunne viker og laguner som er godt skjermet for bølger, og våtmarksområder. Ulikt andre dykkerfugler unngår arten estuarer og brakkvann langs kystene.[6] Maoridykker regnes som ganske stasjonær, med en del lokale bevegelser avhengig av vannforholdene.[6]

Arten lever hovedsakelig av vannlevende virvelløse dyr, for det meste insekter og larver, men noen ganger også fisk og ferskvannskreps.[2][6] Byttedyrene jaktes og svelges normalt neddykket, og bare større bytter bringes til overflaten for å spises. Dykkene varer i snitt i cirka 25–33 sekunder.[6]

Arten hekker året rundt, med en topp i tidsrommet august–januar. Kurtiseringen begynner imidlertid alt i juni–juli. Parene er monogame og hekker normalt solitært, men om forholdene ligger til rette for det, også i løse semi-kolonier. Reiret bygges på en flytende plattform i vannkanten og forankres i den omliggende vegetasjonen. Konstruksjonen gjør reiret svært utsatt for bølger. Hunnen legger 2–3 egg med 1–2 dagers mellomrom. Eggene inkuberes i 22–23 dager. De første tre ukene etter klekking tilbringer kyllingene på ryggen til foreldrene.[4] Ungene får full fjærdrakt etter cirka fem uker og de blir uavhengige etter cirka 70 dager.[4] Det er ikke uvanlig med to årlige kull.[6]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[11] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[12][13][1] Norske navn i parentes er ikke offisielle navn, men kun midlertidige beskrivelser.

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
  2. ^ a b c d e f BirdLife International. 2016. Poliocephalus rufopectus. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22696592A93572730. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22696592A93572730.en. Downloaded on 19 July 2021.
  3. ^ a b Jobling, J. A. 2010 (= 2009). The Helm Dictionary of Scientific Bird Names. Christopher Helm. ISBN 978-1-4081-2501-4 eISBN 978-1-4081-3326-2
  4. ^ a b c d e f g h i j k l Szabo, M.J. 2013 [updated 2017]. New Zealand dabchick. In Miskelly, C.M. (ed.) New Zealand Birds Online. www.nzbirdsonline.org.nz
  5. ^ J. F. Clements, T. S. Schulenberg, M. J. Iliff, D. Roberson, T. A. Fredericks, B. L. Sullivan, and C. L. Wood. 2017. The eBird/Clements checklist of birds of the world: v2017.
  6. ^ a b c d e f g h i Llimona, F., J. del Hoyo, F. Jutglar, G. M. Kirwan, and C. J. Sharpe (2020). New Zealand Grebe (Poliocephalus rufopectus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.nezgre1.01
  7. ^ Crisp P. 2020. Conservation status of native bird species in the Wellington region Arkivert 15. mai 2021 hos Wayback Machine.. Greater Wellington Regional Council, Publication No. GW/ESCI-G-20/75, Wellington.
  8. ^ a b Petyt, C. (2013). First recent recorded breeding of the New Zealand dabchick (Poliocephalus rufopectus) in the South Island Arkivert 26. januar 2022 hos Wayback Machine.. Notornis. 60: 322–323.
  9. ^ a b Miskelly, C. M., Crossland, A. C., Sagar, P. M., Saville, I., Tennyson, A. J., & Bell, E. A. (2017). Vagrant and extra-limital bird records accepted by the Birds New Zealand Records Appraisal Committee 2015-2016 Arkivert 5. mars 2021 hos Wayback Machine.. Notornis, 64, 57-67.
  10. ^ Miskelly, C. M., Crossland, A. C., Saville, I., Southey, I., Tennyson, A. J., & Bell, E. A. (2019). Vagrant and extra-limital bird records accepted by the Birds New Zealand Records Appraisal Committee 2017–2018 Arkivert 5. mars 2021 hos Wayback Machine.. Notornis, 66, 150-163.
  11. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Grebes (Podicipedidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.podici1.01
  12. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  13. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Maoridykker&oldid=23692958»